Vil bli kritisert, men det var klokt å ikke anke

KOMMENTAR: Det ville ha forbauset meg litt dersom påtalemyndigheten hadde valgt å anke dommen mot Gjert Ingebrigtsen. Sjansen for en annen vurdering i lagmannsretten var ikke stor nok.

De to statsadvokatene som prosederte saken mot Gjert Ingebrigtsen i Sør-Rogaland tingrett, Angjerd Kvernenes og Ellen Gimre, sammen med fornærmede Jakob Ingebrigtsen og hans bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Det blir ingen ny runde i lagmannsretten. Foto: Heiko Junge / NTB

Gjert Ingebrigtsen, som har stått tiltalt i den mest medieomtalte saken om mishandling i nære relasjoner noensinne i Norge, har en rettskraftig dom. Verken påtalemyndigheten eller Ingebrigtsen selv akter å anke dommen som falt for to uker siden. Påtalemyndigheten ventet til aller siste øyeblikk med å kunngjøre sin vurdering. Noe som kanskje viser at det var en vrien avgjørelse. Det er i så fall litt vanskelig å forstå, for dommen i tingretten kan ikke ha vært kjekk å lese for påtalemyndigheten.

I Sør-Rogaland tingrett i Sandnes ble Ingebrigtsen frikjent for tiltalen om flere tilfeller av mishandling av to av sine sju barn. Og dømt for ett tilfelle av kroppskrenkelse, for ved ett tilfelle å ha slått sin datter i ansiktet med et håndkle. For dette forholdet ble han dømt til 15 dagers betinget fengsel og til å betale oppreisning på 10.000 kroner.

En enorm belastning

Påtalemyndigheten har med andre ord «tapt» på omtrent alle punkter.

Men en rettssak er ikke en fotballkamp. Egentlig er det bare tapere i slike saker, enten retten faller ned på det ene eller det andre.

Aktørene i saken er mange, og for samtlige er det selvfølgelig en stor belastning å få familieliv og privatliv brettet ut på den måten avviklingen av en straffesak krever.

Ifølge statsadvokatene har det vært en vanskelig avgjørelse å bestemme seg for å la være å anke til lagmannsretten. Det er for så vidt forståelig, sett i lys av at påtalemyndigheten i mars, da saken startet i tinghuset i Sandnes, mente at de kunne bevise – ut over enhver rimelig tvil – at Gjert Ingebrigtsen var skyldig i langvarig psykisk og fysisk mishandling mot de to fornærmede; sønnen Jakob Asserson Ingrbrigtsen og familiens eneste datter.

Ord mot ord

Det var som vi vet en enstemmig tingrett ikke enig i. Tvert imot mente tingretten at det som hadde blitt lagt fram av bevis, i all hovedsak en lang rekke vitneforklaringer, pekte i ulike retninger.

Mens de to fornærmede, støttet av flere av sine søsken og nærstående, forklarte seg «troverdig» om det som skal ha vært straffbar mishandling, var det andre vitner som forklarte at de ikke kjente seg igjen i det som ble fortalt. Blant disse familiens ene sønn, Martin, og Gjert Ingebrigtsens ektefelle Tone Ingebrigtsen.

Som tingretten sier det i dommen: Det er umulig for retten å ikke også legge vekt på det disse sier. Med andre ord: De var også «troverdige».

I en tidligere kommentar drøftet jeg nettopp dette at det retten driver på med, er ikke tro. Det er tvil. Altså: Det at noen er troverdige, eller ber om å bli trodd, er ikke grunnlag for å dømme noen til straff. Det er tvilen som skal komme tiltalte til gode. Og i denne saken, mente tingretten, er det nettopp rimelig tvil.

Vanskelig å skjønne

Jeg har en klar oppfatning av at dette er noe av det som vanlige folk har lettest for å misforstå med strafferetten og dens prinsipper.

Særlig i saker som denne, som altså i stor grad dreier seg om forhold innenfor en familie, og i saker om seksuelle overgrep, er fraværet av andre bevis enn de forklaringene som partene gir, et stort hinder å stige over.

Det er ikke lett – det skal ikke være lett – å dømme noen til straff i en såkalt «påstand-mot-påstand»-situasjon. Alle, også dem som sitter tiltalt for mishandling i nære relasjoner eller en sovevoldtekt, har samme rett til å få bevisene vurdert upartisk og kjølig objektivt.

Dette er nok hovedgrunnen til at påtalemyndigheten velger å la være å anke dommen.

Partene ville blitt trukket med i en ankesak som langt på vei ville blitt en blåkopi av de sju ukene i Sandnes. De samme partene, de samme vitnene, de samme, lange ukene i søkelyset.

Vil få kritikk

Det er selvsagt også en del av bildet at også påtalemyndigheten har vært i tvil i denne saken. Saken med Jakob Ingebrigtsen som fornærmet ble først foreslått henlagt, før den ble besluttet gjenopptatt og tatt inn som et tillegg i saken i tingretten. Og sakene mot andre som hadde status som fornærmet i saken, blant dem løperbrødrene Henrik og Filip Ingebrigtsen, ble henlagt. Noen som foreldet, andre på bevisets stilling, som det heter.

Noen vil kritisere denne avgjørelsen. Fordi de vil mene at dommen som nå er rettskraftig, vil gjøre det vanskeligere å føre saker for retten, der det er mistanke om mishandling i nære relasjoner. Noen hadde nok håpet at en fellende dom mot en høyprofilert person som Gjert Ingebrigtsen ville sette søkelys på noe som er et alvorlig samfunnsproblem. Noe som ville kunnet komme mindre ressurssterke fornærmede til gode.

Å snu det på hodet

Det er det mulig å skjønne. Mørketallene er nødvendigvis store når straffbare forhold blir begått innenfor husets fire vegger, eller uten vitner. De sakene som havner for retten, er trolig toppen av et isfjell. Og politi og påtalemyndighet trenger garantert både mer penger og økt kompetanse på å etterforske slike saker.

Men det er et stort MEN her:

Det er så enormt viktig å skille mellom fenomener og enkeltsaker. For det er heldigvis få som når de får tenkt seg om, ønsker at det er tiltalte som må bevise sin uskyld. Det er å snu det grunnleggende premisset for strafferetten helt på hodet. Man er uskyldig inntil man er dømt. Og man skal bare dømmes dersom skyld er bevist.

Ut over enhver rimelig tvil.