Zelenskyj svelger kamelen og ber Trump om godt vær. Det er smart

KOMMENTAR: Som ventet strekker Ukrainas president våpen i møte med bølla i Det hvite hus. Han kan ikke annet.

Volodomyr Zelenskyj, Ukranias president Foto: UKRAINIAN PRESIDENTIAL PRESS SERVICE / Reuters / NTB

For fem små dager siden var verden annerledes enn i dag. For fem dager siden var verden langt fra noe perfekt sted, tvert imot, men den var i det minste svakt gjenkjennelig. Ukrainas president var på vei til Washington for å møte sin kollega i Det hvite hus, Donald Trump, for å signere på en avtale.

Avtalen, med en amerikansk president som verdsetter bilaterale avtaler mer enn noe annet, så lenge de går i hans favør, skulle gi USA retten til å utvinne vedifulle mineraler. Ukraina er et land rikt på mineraler som behøves for teknologiutvikling og industri, og som USA ikke har nok av selv.

Avtalen om mineralutvinning skulle fungere som en form for «erstatning» til USA for alle pengene USA har gitt til Ukraina for at landet skal kunne forsvare seg i den tre år lange forsvarskrigen som er ført mot den russiske invasjonsmakten.

En ny verden

Møtet i Washington gikk riktig galt. Volodomyr Zelenskyj lot seg provosere av Trump og visepresident Vance (en uttalt fiende av Ukraina), og det endte med at Ukrainas president ble sendt på dør uten lunsj, og uten en avtale.

Reaksjonene endret verden. Europa og Canada har i løpet av de siste fire dagene forpliktet seg til enorme investeringer i forsvarsmateriell for å kompensere for at USA nå later til å snu ryggen til både Ukraina og Europa. Men problemet er at en slik opprustning vil ta tid. Og i mellomtiden er det kun USA som virkelig kan garantere for Ukrainas territorielle og politiske sikkerhet.

Med andre ord: Zelenskyj måtte bite i det sure eplet og be om godt vær i Washington. Og det har han nå gjort. Det er å håpe at hans fredssignaler er tilstrekkelige til å tilfredsstille egoet til verdens mektigste mann.

Donald Trump og hans rådgivere har erklært krig på mange fronter nå. USA er ikke lenger en pålitelig alliert i Nato, hvor samtlige medlemsland med et mulig unntak for de to europeiske atommaktene Frankrike og Storbritannia er totalt avhengige av USA for sin sikkerhet i en krisesituasjon. Og Ukraina er gått fra å være et land USA vil beskytte til et land USA lar beskyte.

I tillegg kommer den varslede handelskrigen, hvor de viktigste handelspartnerne til USA, altså EU, Kina, Canada og Mexico, alle er truet med straffetoll.

Er Trump et politisk geni, som på denne måten har tvunget Europa til å ta større ansvar for sin egen sikkerhet, og på samme tid har startet en prosess for å gjøre sitt eget land mindre avhengig av import fra andre land?

Det er nok å overvurdere ham. En klokke som står stille, er tross alt rett to ganger i døgnet. Men det er viktig å huske at motstand mot frihandel har vært sentralt for Trump siden lenge før han vurderte en karriere i politikken. Selve ideen om frihandel, der brede avtaler mellom land legger føringene, står i strid med hans tro på transaksjoner, altså forhandlinger fra sak til sak der det er en personlig vinner og en personlig taper. Et system som begge parter tjener på, strider mot Trumps verdensbilde.

Trumps motstand mot frihandel dreier seg på ingen måte om omsorg for frihandelens ofre. Altså vanlige arbeidsfolk som mister jobbene sine når industrien flagger ut til lavkostland. Det demonstreres jo tydelig av skattepolitikken hans, som i overveldende grad tilgodeser dem som har mest fra før.

Mobbe-taktikk

Bølle-taktikken som Trump og hans familie og støttespillere bruker mot Ukraina, og den hensynsløse oppførselen mot USAs allierte gjennom flere generasjoner, er opprørende. Vi har å gjøre med en amerikansk administrasjon som mangler elementær anstendighet. Men Trump er valgt av det amerikanske folket, utrolig nok.

De åpenbare fascistiske trekkene ved Trump-administrasjonen er noe det er vanskelig å se bort fra. Det er sterke likhetstrekk mellom USA under Trump og Russland under Putin, der førerdyrkelsen og forakten for deling av makt nok er det aller mest påfallende.

Men igjen: Uten USA er det vanskelig, egentlig umulig, å gi noen garantier som kan hindre Russland å bygge seg opp til nye framstøt.

Derfor er Zelenskyjs framstøt for å be om godt vær i Washington nødvendig, selv om det må føles både absurd og motbydelig for en mann som i tre år har ledet en heroisk motstandskrig og som fortsatt gjør det.

Noen kameler må man svelge, om nødvendig mothårs.