Å banne på nynorsk

Å mene at norsk sidemål må gravlegges, er for enkelte fortsatt det samme som å banne stygt under en gudstjeneste.

Ære være Ivar Aasen, som på 1800-tallet skapte det som den gang ble kalt landsmålet og som i 1929 fikk det offisielle navnet nynorsk. Men i dag er det mindre enn 10 prosent av Norges befolkning som bruker nynorsk som skriftspråk, og bruken blir mindre hvert eneste år.

Det betyr at de fleste som bor i Norge overhodet ikke har noe forhold til nynorsk, men likevel skal all offentlig kommunikasjon foregå på to offisielle skriftspråk.

Ikke misforstå, jeg har i en årrekke vurdert nynorsk som et fint skriftspråk. Men kan vi forvente at dagens oppvoksende slekt skal mene det samme? Jeg er overbevist om at svaret er nei.

«Ingen» norske elever roper hurra når de skal lære nynorsk, og i høyere utdanning er det forsvinnende få som skriver det som en gang het landsmål. Så hva er vitsen? Den blir mer og mer usynlig. De fleste vil nok si at vitsen ikke finnes i det hele tatt.

Skal noen som fremstår som hyggelige, små-fundamentalistiske og ihuga nynorskfolk fortsatt få lov til å pålegge norske skoleungdommer å lære seg et skriftspråk nesten ingen bruker? Og det i en tid der debatten går høyt om hva som skal prioriteres i den norske skolen?

Det er altfor lenge siden 1929. Norge og verden er ikke til å kjenne igjen. Vi blir stadig mer internasjonale. Ordtaket «om hundre år er allting glemt» gjelder fortsatt og vil gjelde til solen slokner for godt.

Historien beviser fortløpende at vi glemmer og endrer livene våre hele tiden. Det er ingenting som stopper evolusjonen. På 1200-tallet snakket våre forfedre gammelnorsk, men det har vi sluttet med for lenge siden.

Snakker du med norsk ungdom i dag, må du forvente å høre ganske mange engelske ord og vendinger som du aldri har hørt før. Mange av dem vet du ikke engang hva betyr. Norsk bokmål er allerede i ferd med å bli skjøvet ut på sidelinjen.

Og tro det eller ei: Engelsk kommer en gang i fremtiden garantert til å utkonkurrere det norske språket. Utviklingen lar seg rett og slett ikke stoppe.

Da jeg var i Paris for første gang for 45 år siden, var det ingen som snakket engelsk. Jeg var der i sommer, nå snakker «alle» engelsk. Det samme har skjedd i Polen. Nå snakker «alle» polakker under tretti brukbart engelsk. I Tyskland ville jeg vise at jeg fortsatt kunne litt tysk, men der svarte folk meg på engelsk.

Trenden er den samme over hele verden. Engelsk har alltid vært et verdensspråk.

Om et par generasjoner blir du til og med nødt til å snakke engelsk til den norskfødte hunden din. Og så forventer vi samtidig at norsk ungdom skal rope hurra når vi sier at nynorsk er viktig for den norske kulturforståelsen. Den norske identiteten. Det er så reaksjonært, virkelighetsfjernt og misforstått at vi i stedet burde le høyt sammen med ungdommene.

Dagens ungdom vet knapt nok hvem Ivar Aasen var, og det er vanskelig å komme opp med gode argumenter for å lære seg nynorsk.

Det norske skoleverket og storsamfunnet burde la seg ajourføre av tiden vi lever i, og innse at nynorsken allerede har hatt fremtiden bak seg i mange år.