Åh, håper de virkelig er sammen

Det er strengt tatt ikke så mye ved nyhetsbildet om dagen som er egnet til å gjøre meg varm om hjertet. Kanskje er det derfor jeg retter ryggen og følger med når det skjer. Som nå i begynnelsen av august, da sosiale medier og nyhetsnettsteder tok til å summe og synge det samme: Pamela Anderson har blitt kjæreste med Liam Neeson!

Leser, jeg googlet dem. Jeg så etter sitater og bekreftelser. Jeg gledet meg over den klassiske anonyme kilden som kunne fortelle sladrebladet Us Weekly at jo da, de to var blitt sammen, etter at de hadde funnet tonen under innspillingen av den nye «The Naked Gun»-filmen. De to smilte strålende mot hverandre på den røde løperen, og jeg smilte med dem.

Jeg smilte selv om den kyniske kulturjournalisten i meg egentlig vet bedre. For det er jo ikke slik at dette er første gang romanserykter mellom to skuespillere treffer mediene på nøyaktig samme tid som filmen de spiller i har premiere.

Da «A Star is Born» hadde premiere I 2018, flørtet regissør og skuespiller Bradley Cooper tungt, offentlig og gjensidig med hovedrolleinnehaver Lady Gaga. Mye av det som ble skrevet om filmen, var spekulasjoner i hva slags forhold de to egentlig hadde.

Da HBOs TV-serie «Scener fra et ekteskap», basert på Ingmar Bergmans film, ble vist på filmfestivalen i Venezia i 2021, oppførte skuespillerne Oscar Isaac og Jessica Chastain seg mer eller mindre som hemmelige elskere foran kameraene. Elleville rykter fulgte.

Tilfeldigvis var det på den samme filmfestivalen Jennifer Lopez og Ben Affleck for første gang kom sammen på den røde løperen før en premiere, etter lang tids hinting om at de hadde gjenopptatt kjærlighetsforholdet som hadde tatt slutt sytten år tidligere. Hvilken premiere, spør du kanskje? Jo, det var tilfeldigvis Afflecks nyeste film, «The Last Duel».

Folk forelsker seg og finner sammen. Filmstjerner også. Men en av forskjellene på filmstjernene og deg og meg, er at filmstjernene har et personlig PR-team. Og når PR-teamet diskuterer hvordan de skal informere verden om at arbeidsgiveren har ny kjæreste, gjør de strengt tatt ikke jobben sin hvis de ikke spør seg om hva som er det mest gunstige tidspunktet for en liten lekkasje.

Med andre ord er det ingen grunn til å være altfor blåøyd når premierer og forelskelser sammenfaller. Samtidig er faktisk ikke kynisme og romantikk gjensidig utelukkende. Forelskelsen kan være genuin selv om informasjonsarbeidet er strategisk.

Og hva angår 73 år gamle Neeson og 58 år gamle Anderson håper jeg virkelig at dette er dypt og ekte. Det er jeg ikke alene om, om jeg skulle tro antallet åndeløse artikler, tettpakkede kommentarfelt og henrykte tweets jeg har sett de siste ukene.

For kom igjen, det er en historie som har alt. Liam Neeson og Pamela Anderson stjerner som minner oss om en annen tid, en ikke altfor fjern epoke da verden ikke syntes å være på sammenbruddets rand absolutt hele tiden.

Epoken var nittitallet. Liam Neeson var den stødige, mandige karakterskuespilleren, kjent fra «Rob Roy» og «Schindlers liste». Pamela Anderson var den platinablonde og barmfagre sexbomben fra «Baywatch», en gjenganger på plakatene på utallige gutterom.

Siden den gang har de begge hatt det vanskelig. Neeson mistet sin kone, skuespiller Natasha Richardson, i en skiulykke 2009, og har knapt vært i forhold siden den gang.

Veien var annerledes for Anderson, som ofte ble latterliggjort i mediene i årene etter at hun ble verdensberømt. Ekteskapet med trommeslager Tommy Lee var gjenstand for intens oppmerksomhet, ikke minst etter at videoopptak av dem der de hadde sex ble stjålet og vidt distribuert.

At Lee var voldelig mot sin kone, var på det tidspunktet mer betraktet som tema for stand-up-komikere og talkshowverter enn for seriøs journalistikk og debatt.

Pamela Andersons historie fremstår som annerledes i dag. Dette skyldes både at tidene har forandret seg, og ta hun selv har gått inn for å fortelle sin versjon.

Det har vært en betydelig vilje i kulturen til å ta et oppgjør med den frenetiske og moraliserende mediedekningen av nittitallets sexsymboler. Og Anderson selv har gjennom en selvbiografi og en dokumentar fortalt både om vold og overgrep hun opplevde både som barn og voksen.

Hun har vært sterkt kritisk mot alle som har tjent penger på henne uten hennes tillatelse eller medvirkning. Det hjelper også at hun de siste årene har hatt større kunstnerisk suksess enn noen gang før, først med hovedrollen som Roxie i musikalen «Chicago» på Broadway, deretter som Golden Globe- og SAG-nominert skuespiller i dramafilmen «The Last Showgirl.»

Det er egentlig påfallende. Pamela Anderson var den perfekte medieskapningen for verden slik den var i 1999, grafsende, respektløs, ironisk, sexfiksert, sentrert rundt paparazzibilder og harde overskrifter.

Nå er hun perfekt for verden slik den er i 2025, sosial og skravlete, nostalgisk, engstelig for fremtiden, desperat etter gode nyheter, full av kollektiv medfølelse for den som bærer på en smertefull historie, og mer enn klar for å ryste på hodet over hvor hensynsløse vi var før.

Hun og den nye kjæresten er et overrumplende par, fordi publikum forbinder dem med hver sin verden. Han kommer fra de seriøse, Oscar-nominerte filmene, selv om den senere karrieren hans, det skal sies, mest har vært preget av samlebåndsprodusert action i skinnjakke.

Hun kommer fra den lurvete enden av samme univers, men nå vet vi, det store vi, at hun egentlig var plassert der av en kynisk og misogyn kultur.

Jeg liker dem. Og jeg liker meg selv fordi jeg liker dem. Og den følelsen er jeg ikke alene om. Og det gjør det rimelig å anta at siste artikkel ikke er publisert om saken.