Ingen frihandelsavtale

MØTE. Storbritannias statsminister Keith Starmer og USAs president Donald Trump. Foto: Carl Court / AP / NTB

Handelsavtalen mellom USA og Storbritannia sementerer Trumps globale handelskrig, med noen lettelser.

Dette er en kronikk

På torsdag inngikk USA og Storbritannia en handelsavtale som begge parter skryter opp i skyene, men som i realiteten innebærer bare en mindre justering i Trumps handelskrig. Han har oppnådd et par mindre innrømmelser fra britene, som har fått noen lettelser sammenlignet med dagens situasjon, men må tåle en betydelig forverring sammenlignet med status før Trump tok over.

Før Trump var tollavgiftene på handelen mellom de to landene svært beskjedne, med unntak for noen varegrupper. I fjor var den handelsvektede gjennomsnittlige tollavgiften for amerikanske industrivarer importert til Storbritannia bare 0,5 prosent. Nesten alle land har høyere toll på jordbruksvarer, og det er tilfellet her også, med 9,2 prosent. Den andre veien ila amerikanerne toll på 1 prosent for industrivarer og 1,5 prosent for jordbruksvarer.

La oss først se på de viktigste proteksjonistiske tiltakene Trump har innført, og hvordan avtalen påvirker disse.

• 10 prosent toll på alle varer: Beholdes med et par unntak nevnt nedenfor.
• 25 prosent på stål og aluminium: Denne fjernes helt innenfor en kvote av ukjent størrelse. Dagens eksport er verdt omkring 700 millioner pund årlig, og disse metallene er derfor ikke av de viktigste eksportartiklene. En betingelse for nulltoll er at produksjonen ikke inkluderer kinesisk input, og kinesiske selskaper kan ikke være på eiersiden.
• 27,5 prosent på biler og bildeler: Denne reduseres til de generelle 10 prosent for de første 100.000 bilene som Storbritannia eksporterer, noe som tilfeldigvis tilsvarer eksportnivået de tre siste årene. Biler er britenes viktigste eksportvare til USA, og det amerikanske markedet er særlig viktig for dyre merker som Bentley, Rolls-Royce og Aston Martin. Samme tollsats legger britene på amerikanske biler, og dette endres ikke gjennom denne avtalen.

Storbritannia har altså fått noen få lettelser. Men dersom man sammenligner med status før Trump er bildet sterkt negativt.

La oss nå se på handelshindringer som var på plass før Trump:

Storbritannia fjerner sin 20 prosent toll på storfekjøtt. Det blir nå en tollfri kjøttkvote på 13.000 tonn begge veier. Fullt utnyttet gir den en eksportverdi på i underkant av 1 milliard kroner, altså småtteri i den store sammenhengen. Samlet amerikansk eksport er omkring 57 milliarder pund, og den tollfrie biff-kvoten i Storbritannias frihandelsavtale med Australia er ni ganger så stor. I motsetning til hva mange tror er for øvrig USA en stor nettoimportør av storfekjøtt. Britene beholder andre viktige reguleringer, som forbudet mot hormonbehandlet storfekjøtt og klorbehandlet kylling.

Storbritannia fjerner også 19 prosent toll på etanol. Her gjorde Starmer-regjeringen en tabbe, ved å påstå at etanol brukes i ølbryggingen, noe som ikke er tilfellet. Den tollfrie kvoten blir på 1,4 milliarder liter, omtrent en seksdobling fra dagens nivå. Hva dette vil utløse av økt handel er ikke godt å si, men bruttoverdien av denne maksimale mengden er over 6 milliarder kroner, altså langt mer enn biffeksporten. Subsidierte britiske etanolbønder kan kanskje måtte legge ned, til glede for britiske skattebetalere. Løsningen blir vel snarere å øke subsidiene.

Til sammen påstår handelsminister Lutnick at dette vil gi mulighet for økt eksport på 5 milliarder dollar årlig, men det er, som det meste som kommer fra Trump-administrasjonen, vanskelig å finne ut av hvor dette tallet kommer fra.

Selv om det ikke står i selve avtalen ble det dagen etter inngåelsen kjent at morselskapet til British Airways kjøper fly fra Boeing for 10 milliarder dollar. Den britiske regjeringen kan ikke instruere et privat selskap til dette. Forhandlingene om flykjøpet har foregått lenge, og omfatter også kjøp av nesten like mange fly fra det europeiske Airbus-konsernet. Dette har derfor lite med avtalen å gjøre, men Trump kan jo skryte av alt han har fått til.

Det har blidgjort ham, slik at han kunne gå med på at flymotorer og flydeler produsert av Rolls-Royce får nulltoll. Dette står riktignok ikke i selve avtalen, men ble bekjentgjort av handelsminister Howard Lutnick da den ble lagt frem.

Hva var det USA ikke fikk?

David Henig, en britisk handelsekspert, sier til Washington Post: “Så vidt jeg kan se ga ikke Storbritannia etter på noen av de tingene USA klaget over, som digitale tjenester eller avgiften på slike. ... For meg er det en seier dersom du får mye av det du ønsket, og den andre siden ikke ser ut til å få det de ønsket.”

Det er mye som gjenstår å forhandle om av detaljer og konkretiseringer i avtalen. Det er for eksempel ingen avklaring angående Trumps idé om å legge toll på utenlandske filmer, en viktig næring i Storbritannia. Toll på legemidler, der begge land er store eksportører, er heller ikke avklart.

Et annet problem er at alle Trumps partnere må regne med at han bryter inngåtte avtaler. I en fersk måling for Politico tror mindre enn en tredel av britene at Trump vil overholde denne avtalen, og flere mener at Kina, fremfor USA, er en handelspartner til å stole på. Om en uke eller tre kan Trump komme opp med nye tiltak som rammer Storbritannia.

Storbritannia møter altså langt mer proteksjonisme enn før Trump, men litt mindre enn i forrige uke. Denne avtalen vil danne en plattform for fremtidige avtaler med andre land. Resultatet blir at tollsatsene kommer til å øke overalt fra der de var før Trump, og da kan vi ikke snakke om frihandelsavtaler.

Høyst sannsynlig vil alle de landene som har handelsunderskudd med USA, som Storbritannia, møte en tollmur på 10 prosent for nesten alle varer. Det vil være mulig å forhandle bort noen av tilleggene for andre varegrupper i bytte mot å redusere egen toll og handelshindringer.

For land med handelsoverskudd blir sannsynligvis resultatet enda dårligere. For Norges del må norske forhandlere først få overbevist amerikanerne om at våre tall er mer relevante enn deres, og at vi faktisk har et handelsunderskudd med dem. Pussig nok er det motsatt for Storbritannia, der britenes egne tall viser et lite handelsoverskudd med varer, mens amerikanernes tall viser at de har handelsoverskuddet. For tjenester har Storbritannia et stort handelsoverskudd, men USA tar bare hensyn til varehandelen, rett og slett fordi landet har et stort handelsoverskudd med verden samlet sett innen tjenester.

Dernest burde Norge tilby «innrømmelser» som vi allerede burde ha gitt av hensyn til våre egne forbrukere. Siden Norge generelt fører en frihandelspolitikk, snakker vi hovedsakelig om det store unntaket: Den svært høye beskyttelsen av norsk jordbruk. Britiske forbrukere får nå antagelig bedre og billigere biff i butikkene. Det kunne nordmenn også fått.

Å redusere skjermingen av jordbruket er imidlertid politisk umulig i et land der alle partier omfavner Trumps «selvbergingsargumenter» på akkurat dette området.

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert på Snoens egen substack.