Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_cd19d3f216e2233bc2567a9e369b7116, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
Alise og Sofie fant lykken etter alvorlig sykdom: – Jeg hadde ikke lyst til å leve - NorwayToday

Alise og Sofie fant lykken etter alvorlig sykdom: – Jeg hadde ikke lyst til å leve

1 day ago 3

De sitter side om side i en stille krok, to dager før NM i partnerøvelsen i functional fitness. Rundt dem er det rolig, og i luften henger en spent forventning.

Ikke fordi duoen skal kjempe om NM-medaljer. Men fordi de skal snakke om livets største kamp.

– Jeg vil virkelig være en god person for noen andre og hjelpe noen som har stått i samme som meg. Forhåpentligvis kan vi bruke historiene våre til noe godt, sier Alise, den yngste av dem.

Sofie og Alise fant hverandre gjennom Crossfit

Begge har flettet håret, drysset glitter i flettene, lagt en forsiktig sminke.

På overflaten ser de ut som to helt vanlige unge kvinner i starten av voksenlivet. Men arrene på Alises armer forteller en annen historie.

– Jeg ser på dem som battle scars. De viser at jeg overlevde.

Sofie nikker. Hun har arrene sine på innsiden.

– Vi er to krigere, sier hun.

– Vi klikka med en gang

Når de ser på hverandre, virker det som om verden utenfor forsvinner. De ler, tørker tårer, gir hverandre styrke med bekreftende blikk.

Det er åpenbart at de finner trygghet i hverandre, selv om de «bare» har kjent hverandre siden august i fjor.

Duoen møttes på en ungdomssamling i regi av Norges Functional Fitnessforbund. De havnet tilfeldigvis på samme rom.

– Det var som om vi hadde kjent hverandre i flere år, sier Sofie og smiler mot Alise.

– Vi klikka med en gang, nikker Alise.

Sofie sitter på en campingstol og smiler. Hun har på ullgenser og turbukse og caps. Omgivelsene er steinete.

Alise sitter på en stein og smiler. Hun har armene og beina høyt og utover til hver sin side.

Siden den dagen har de snakket sammen hver eneste dag. På FaceTime. På Snapchat. På meldinger. De har delt alt – fra latter og treningsglede til tårer og frustrasjon.

De har en Snapchat-streak som har vart siden dagen de møttes. De sender videoer, oppdateringer, og når dagene er tunge, tårer.

– Jeg kan sitte og gråte på Snap, og så får jeg et fint svar tilbake. Så har jeg det bra igjen, sier Sofie.

to kvinner som ligger på bakken og klemmer

– Det var minutt for minutt

Historiene deres er ulike, men smerten er gjenkjennelig.

Alise vokste opp med uro og traumer. Hun forteller om en barndom preget av kaos, sinne og et desperat behov for kontroll, og at hun nå er diagnostisert med PTSD.

I tenårene ble det for mye.

– Til slutt kom jeg til et punkt der jeg ikke hadde lyst til å leve lenger, sier hun stille.

Hun begynte å skade seg selv. Hun sultet seg. Hun ble innlagt flere ganger.

– Det var minutt for minutt. Ikke dag for dag. Bare å stå opp om morgenen var kjempevanskelig.

Alise står i speilet på sykehuset i sykehustøy

Sofie avbildet på sykehus. Hun er blek og tynn.

Sofie nikker. Hun vet hva Alise snakker om.

– Jeg har alltid vært en aktiv jente. Men da jeg var 16, ble alt snudd på hodet. Jeg fikk anoreksi. Livet ble satt på pause. Jeg lå på et rom og fikk ikke lov til å gå i trapper. Jeg måtte ta heis. Jeg fikk ikke lov til å gjøre noen ting.

Hun smiler svakt.

AKTIV: Sofie var aktiv hele oppveksten – frem til hun ble syk.
Foto: Privat
AKTIV: Sofie var aktiv hele oppveksten – frem til hun ble syk.
Foto: Privat

«Det var kun snakk om sykdommen»

De er fra hver sin kant av landet – Alise bor i Sykkylven og Sofie bor i Narvik.

Uanende om at den andre i det hele tatt eksisterte, kjempet de hver sin kamp. Begge var inn og ut av sykehus – 120 mil fra hverandre.

Norge var nedstengt som følge av koronapandemien, og i likhet med mange andre – utviklet altså Sofie spiseforstyrrelser.

Tallene gikk i været da de fleste måtte leve mer isolert. Særlig blant unge kvinner gjorde kurvene et byks.

– Jeg begynte å se på crossfit-videoer mens jeg var innlagt. Jeg tenkte: Når jeg blir frisk, skal jeg gjøre det her, forteller Sofie.

Da Crossfit Narvik åpnet, var hun en av de første som meldte seg inn.

– Det redda livet mitt. Der ble jeg ikke sett på som syk. Jeg ble sett som meg.

Sofie forklarer at hun måtte trappe gradvis opp med trening i samråd med legen, og at gleden og miljøet hun møtte i crossfit-hallen, ofte kalt boksen, hjalp henne til å bli frisk.

– Det ble en så stor motivasjon å komme inn der. Altså, ellers i hverdagen var jeg hos legen flere dager i uka. Det var kun snakk om sykdommen.

– I treningshallen fikk jeg vise hvem jeg faktisk var. Og det ble ikke snakk om at «nå må du spise» og sånne ting. Det var bare et samhold der, en familie nummer to.

Sofie Andersson

Functional fitness-utøver

Foto: Frode Søreide / NRK

Hun visste at hun måtte spise for å få lov til å trene, noe som viste seg å være den drivkraften hun trengte.

Alise hadde samme opplevelse. Hun oppdaget crossfit da hun var syk, og iveren etter å få trene mer, ble en motivasjon til å bli friskere.

Etter hvert flyttet hun inn hos en crossfit-trener, som også var læreren hennes. Der klarte hun å bli helt frisk fra spiseforstyrrelsen, og hun tilbrakte mer og mer tid i crossfit-boksen.

– Hun tok meg inn som en av sine egne. Og så fikk jeg drive enda mer med crossfit. Det ga meg en grunn til å stå opp om morgenen.

Uten speil

Begge trekker frem at det ikke er kroppspress i functional fitness og crossfit, to idretter med mange likhetstrekk, men med ulik konkurranseform.

– Det er ingen speil noen plass. Du skal liksom ikke kunne stå og se deg selv. Du skal kjenne på kroppen: «OK, gjør jeg øvelsen rett nå?» Så det er fokus på hva man klarer å gjøre, og ikke på hvordan man ser ut, sier Sofie.

Alise er enig. Hun husker hvordan hun satt på TikTok og Snapchat og tenkte «jeg se ut som henne».

– Men det fokuset eksisterer ikke lenger, forteller hun med et stort smil.

Øynene matcher glitteret i håret når de snakker om hvor langt de har kommet. De tenker ikke på utseende, kropp og vekt.

Men litt jålete erkjenner de at de er.

– Når vi tenker at vi blir tatt bilder av nå, så er det sånn «vi må ha på glitter i håret», ikke «kroppen min må se bra ut».

Alise og Sofie løfter vekter i Functional Fitness

– Men hvordan har kroppsfokuset deres vært? Er det en del av sykdommen?

– Jeg vil ikke si at grunnen til at jeg ble syk, var på grunn av et kroppsfokus. Det var mer et kontrollbehov som jeg tok utover kroppen, svarer Sofie.

For Alise var det annerledes. Hun hadde allerede opplevd traumatiske hendelser hun slet med å håndtere, og spiseforstyrrelsen kom senere.

– Det var «jeg vil bli tynnere», men så ble det til slutt også kontroll – en måte å deale med ting på. For jeg sto i veldig mye.

– Et under at hun lever

Alises far, Øystein Blindheim, sier at datteren var så syk at han fryktet det aller verste.

– Det er et under at hun lever. Jeg hadde egentlig ikke forventet at hun skulle se 18-årsdagen sin.

Han forteller at hele familien var i beredskap for å passe på Alise, som var så aktiv at hun måtte holdes igjen.

Faren er glad for at hun endte opp i crossfit-miljøet:

– Det virker som det er en idrett som plukker opp de som har det vanskelig, tror Blindheim.

Alise avbildet som liten. Hun smiler med åpen munn under en rød bøttehatt.

Sofies mor, Veronica Føre Andersson, legger heller ikke skjul på at datterens sykdom preget hele familien.

– Den lille jenta forsvant mer og mer. Jeg så hvordan hun kjempet. Jeg unner ingen å gå gjennom dette, sier hun.

Andersson erkjenner at hennes første tanker var at hun måtte hjelpe Sofie med «å skjerpe seg», men at hun raskt forsto at spiseforstyrrelser ikke handler om «å ta seg sammen».

– Det var store krefter inni henne, og dette var mye tøffere enn vi kunne ha forestilt oss, sier Andersson og legger til:

– Jeg var så redd for å miste henne. Og nå har vi fått Sofie tilbake.

Tårer og trøst

Begge de unge kvinnene er stolte over hvor langt de har kommet.

Alise beskriver at en dårlig dag nå, er en god dag før.

De smiler og ler mye, men tårene er heller ikke langt unna. Særlig når det blir snakk om de som har betydd mest.

– Mamma og pappa har vært de beste støttespillerne. De sto i det sammen med meg, og jeg så det var tøft for dem, forteller Sofie, mens tårene presser på.

– Det gjorde vondt å se. At det ikke bare er jeg som hadde det tøft, da. Men de ga seg aldri. Ja, vi har hatt noen kamper, men de har stått der med meg hele veien.

Sofie legger vekt på hvor takknemlig hun er, og hvor mye dårlig samvittighet hun hadde. Alise kjenner seg igjen.

– Vi to har hatt det veldig tøft, men det har også gått ut over dem vi er mest glad i. Mine foreldre har stått i så mye. Det samme har lillesøsteren min.

Begge er blanke i øynene nå, men det endrer seg når de snakker om hvorfor de er til stede i Sandnes.

– Den beste helgen

De to utøverne har gått sammen og dannet functional fitness-duoen «Team Anyways». Under NM deltar de som partnere, til tross for at de ikke har fått trent fysisk sammen.

– Vi har trent sammen på FaceTime. Med AirPods i ørene og telefonen balansert på en kasse, ler Alise.

– Vi fikk noen rare blikk, legger Sofie til.

Navnet på laget deres kom naturlig.

– Vi sier «anyways» hele tiden, ler Alise.

– Og det handler om at uansett hvor tøft det har vært, så står vi her i dag. Uansett hvordan det går i NM, så er vi her. Anyways.

Dagen etter praten med NRK, stiller de opp i del én av NM med glitter og smil og gir alt.

Etter dag to ligger de og klemmer hverandre i ren eufori. Femteplassen kunne like gjerne vært gull. Det tyngste løftet har de uansett allerede tatt.

– Den beste helgen i våre liv, konkluderer begge to.

Er det trygt å trene når man lider av en spiseforstyrrelse?
– Når man er på vei ut av en spiseforstyrrelse og har gått opp i vekt, sånn at det er forsvarlig å trene, og får lov til å begynne å være i aktivitet, så kan trening ha en kjempepositiv innvirkning på tilfriskning.
Det sier Mari Ourom-Swart i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS). Hun jobber som senterleder, og skal snart over i en rolle som leder for en idrettssatsing i ROS der det skal være fokus på forebygging av spiseforstyrrelser for barn og unge.
– Trening kan gjøre at man får et annet perspektiv på hva kroppen faktisk trenger av energi. Og man blir mentalt sterkere av å få lov til å trene. Det er derfor jeg er veldig opptatt av at så lenge det er medisinsk forsvarlig, og da skal man jo ha en medisinsk oppfølging, så bør pasienter med spiseforstyrrelser få lov til å drive aktivitet, forklarer hun videre.
Hva er viktig å tenke på?
– Mange med spiseproblematikk, og kanskje spesielt anoreksi, har veldig ofte drevet med mye utholdenhetstrening. Ofte er det mye løping, som man kanskje må prøve å justere litt. Kanskje man skal finne andre typer trening hvor det er mer fokus på hva kroppen kan prestere. At den kan få utfolde seg på andre måter, er Ourom-Swarts råd.
Hun er også tydelig på at det lønner seg å trappe opp gradvis. – Det er viktig at man bygger kroppen opp på en hensiktsmessig måte. Man må kjenne etter hva kroppen tåler.
Hvilke feller kan man gå i?
– Det er ulike typer spiseforstyrrelser som man gjør at man må ta ulike typer hensyn, men hvis vi fokuserer på anoreksi, så er det en alvorlig psykisk lidelse som får veldig fysisk uttrykk. Det kan bli potensielt veldig farlig, og da er det stort sett hjertet man er redd for, svarer Ourom-Swart.
– Hvis man har levd med anoreksi over lang tid, så kan hjertemuskelen være svekket. Og for å kunne drive med ulike former for trening, så er det viktig at man tar en del medisinske hensyn. Da må man ta hensyn til legens anbefalinger, fortsetter hun.
Dersom man er pårørende, er det greit å stille krav og bruke trening som belønning?
– Ja, og det er kjempeviktig. Det er ikke alltid et vektkrav er det som skal til, men heller si at «før du får lov til å gå på trening, så er du nødt til å spise». Da må man legge til noen ekstra måltider eller ekstra energi for at den treningen skal kunne være forsvarlig.
– Her er det også forskjell på alder og hvor stor innflytelse har man som foreldre, men uansett kan man ytre bekymring og si fra om at kroppen trenger mer energi for å tåle trening, mener Ourom-Swart i ROS.

Krigere

Uken etter er begge på plass i et Oslo som bader i sol. Alise har planer om å skaffe seg en tatovering som gjenspeiler hvordan hun føler seg.

Som en kriger.

– Det betyr faktisk «en person som aldri gir opp, og som til tross all motgang, oppnår suksess». Og det synes jeg passer oss veldig godt, forklarer hun.

Sofie har allerede «kriger»-tatovering. Hun tok den på 18-årsdagen. Nå er det Alises tur, og etter noen timer under nåler viser de stolt frem ordet som er plassert på ribbeina.

ung kvinne viser frem tatovering av ordet "kriger"

to kvinner viser frem tatovering der det står "kriger". begge har tatoveringen på overkroppen.

Crossfit-legende Kristin Holte er det store forbildet. Den tidligere verdensmesteren og Mesternes Mester-deltakeren har gjort «kriger» til en merkevare, og hun synes det er stas å følge med på Sofie og Alise.

– De er ekte krigere, sier Holte om duoen, og fortsetter:

– De er så ivrige og jobber veldig hardt for å nå målene sine.

Holte tok tidenes første kongepokal i functional fitness i 2021, og samme år vant hun VM. Legendestatus til tross, hun synes det er smigrende at yngre utøvere har henne som forbilde:

– Det er skikkelig gøy at jeg fortsatt kan være en inspirasjon for de yngre utøverne, sier hun.

Sofie og Alise er i svært motivert av alt Holte har fått til. De to jobber også med idretten nå. Sofie er daglig leder på Crossfit Narvik. Alise er coach i Sykkylven.

Samtidig drømmer de om at historiene deres kan være til hjelp for noen.

– Jeg vil ha en jobb med mening. Jeg vil være den personen jeg selv trengte da jeg var syk, sier Alise.

Sofie smiler.

– Vi vet at livet kan snu på et øyeblikk. Derfor gjør jeg det jeg elsker. Og jeg elsker dette.

– Hvorfor bestemte dere dere for å fortelle om årene med alvorlig sykdom?

– For å fortelle at det blir bra til slutt, sier Sofie.

– Det blir det, svarer Alise.

Og smiler.