Alle skal få

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Foto: Cornelius Poppe / NTB

Norge bruker rekordmye oljepenger i 2025. Men hvor lenge kan vi fortsette slik?

Dette er en kommentar

I år er det ventet at vi skal bruke 542 milliarder kroner fra Oljefondet.

Selv ikke i pandemiåret 2020 var vi oppe i de summene.

Norsk økonomi går godt og vi har råd. Men inntektene vil ikke vokse for evig.

Det må prioriteres hardere fremover.

En stor del av oppgangen i oljepengebruken går til ekstra støtte til Ukraina. Nærmere bestemt 50 milliarder kroner. Dette vil ikke påvirke aktiviteten i norsk økonomi.

Men uavhengig av denne ekstrastøtten, har oljepengebruken de siste årene est ut.

I 2019 brukte vi 288,8 milliarder kroner, i 2025-kroner, før vi kom opp i 451,4 milliarder kroner i kriseåret 2020. Året etter, i 2021, kom vi oss litt ned til 413,8 milliarder, men siden har bruken bare vokst.

Nå er altså anslaget på 542 milliarder kroner.

Bare det siste året har oljepengebruken økt kraftig.

Da statsbudsjettet for 2025 ble lagt frem i oktober i fjor fikk vi presentert et oljepengebruk på 460,1 milliarder kroner.

I dagens melding fra regjeringen får vi vite at dette nå, eller pr. desember i fjor, er oppe i 492 milliarder kroner.

Selv om oljefondet er ment som sparing for fremtidige generasjoner, er det også meningen at vi skal bruke av det.

Handlingsregelen som regjeringen har bestemt, sier at vi årlig kan bruke tre prosent av realavkastningen til fondet.

Når bruken av oljefondet i revidert nasjonalbudsjett nå anslås til 542 milliarder kroner, så tilsvarer det 2,7 prosent av verdien på fondet.

Det er under tre prosent, og dermed godt innafor det som er ansett som ansvarlig.

Uttaket er heller ikke ventet å påvirke pengepolitikken eller renteutsiktene.

Men det er ventet lavere inntekter fra oljefondet etter hvert.

Ifølge siste perspektivmelding fra Regjeringen, er det ventet at fra rundt 2030 vil landets utgifter øke mer enn inntekter, blant annet på grunn av aldrende befolkning i landet og nettopp lavere inntekter fra oljefondet.

Det er et argument for at vi bør øve oss på å stramme inn nå før det blir prekært.

«Fordi fondet hele tiden har økt i verdi, har Norge lenge sluppet unna krevende innstramminger. Det kan bli annerledes i årene fremover».

Det sa daværende sentralbanksjef Øystein Olsen i sin årstale i 2020.

Det er over fem år siden.

Men de krevende innstrammingene blir stadig utsatt.

I dag er det historisk høy usikkerhet i verdensøkonomien, med en president i Det hvite hus som bruker handelspolitikk som våpen for å få det som han vil.

Dette kan få følger for fremtidig økonomisk vekst, også her hjemme.

«Problemet» er at det enn så lenge går bra her på berget. Arbeidsledigheten er lav, prisveksten er på vei ned og aktivitetsveksten er på vei opp.

Behovet for innstramminger ser ikke ut til å haste.

Vi er jo innenfor handlingsregelen.

Og hvem vil være den første kjipe finansministeren som holder igjen før det blir helt nødvendig?

Samarbeid og kompromisser krever gjerne dyre forlik. Alle vil ha mer, og da triller kronene.

Man kan gå til valg ved å være fornuftig med pengene, men man går ikke til valg med et ønske om å kutte i oljepengebruken.

Ikke i et av verdens rikeste land.