Alle (subsidier) må med

Foto: Erlend Aas / NTB

I Norge har alle partier subsidiefett på fingrene.

Dette er en kommentar

Den norske diskusjonen om landet som ble for rikt har nådd spaltene i Europas viktigste finansavis, Financial Times.

Sett fra et forgjeldet Europa med økende statsgjeld og tøffe prioriteringer, ser vår valgkamp eksotisk ut. Sett utenfra er vi først og fremst et veldig oljerikt land som går til valg.

Utlendingene har helt riktig fått med seg at offentlig forbruk er blitt et stort tema i valgkampen. Til og med Stad skipstunnel får omtale, samferdselsprosjektet som professor Einar Lie fremstilte som selve symbolet på hvordan oljevelstanden har gjort oss løsslupne med penger.

I norske familieselskaper har grønne batterifabrikker erstattet abort som det mest betente temaet.

Mye av diskusjonen om pengebruk – eller «sløsing» som det heter i sosiale medier – har kretset om nettopp grønne industriprosjekter. Batterifabrikker, havvind, elektrifisering av sokkelen ... det høres ut som om disse prosjektene alene er det som har dratt Norge fra nøktern budsjettpolitikk og over til et land som gir Sløseriombudsmannen mer enn nok å henge fingrene i.

Men selv om grønne tiltak er en god slump av de rundt 90 milliarder kronene vi nå bruker på ulike former for næringsstøtte (ifølge regjeringens Finanspolitiske råd), er det langt fra alt.

Sannheten er at i et oljesmurt land som Norge, har alle politikere subsidiefett på fingrene.

Det inkluderer de som kritiserer sløsingen kraftigst. Vis meg din subsidie, og jeg skal si deg hvem du er.

Likevel glir mange subsidier under radaren. Politikerne er nemlig ikke kritiske til subsidier som sådan, bare til subsidier på områder de ikke er begeistret for. Støtte til ting de synes er bra, får i stedet merkelapper som «langsiktige konkurransevilkår» og «robuste ordninger».

Mange av subsidiene står det dessuten sterke interessegrupper bak, som fagforeninger og næringsorganisasjoner.

I dagens E24 snakket et utvalg økonomer om sakene som ble «glemt» i valgkampen. Inspirert av det, her er noen av de direkte eller indirekte subsidiene direkte eller indirekte subsidiene En direkte subsidie er i denne sammenheng en direkte pengeoverføring, en indirekte subsidie er f.eks. en skattefordel til en bestemt bransje, en regulering som gir et fortrinn etc. som ikke får like mye oppmerksomhet.

Alle vet at norsk landbruk får mye støtte, nesten 38 milliarder om vi tar med verdien av importvernet som gir folk høyere priser.

Men også aktivitet til sjøs har en rekke gunstige ordninger fra statskassen. Vi bruker for eksempel over ti milliarder kroner på å subsidiere sjøfart og skipsbygging. 2,3 milliarder av dette er en støtteordning for å holde norske sjøfolk i jobb i et land hvor mangel på arbeidskraft blir et av de største problemene.

Skipsfarten har i tillegg en svært lukrativ skatteordning. Rederibeskatningen gjør at norske rederier i stor grad slipper skatt som andre bedrifter betaler, og i stedet betaler en lav avgift på store deler av virksomheten.

CO₂-kompensasjonsordningen er et annet eksempel. Den skal skjerme norsk industri fra kostnaden ved EUs kvotesystem og koster nesten 7 milliarder. Kostnadene vil øke – og de hadde økt enda mer om Frp fikk viljen sin.

Også Norges mest lukrative næring, oljenæringen, fikk en svært gunstig pakke for noen år siden som flere økonomer mener i praksis er en subsidie.

At noen betaler lavere skatter og avgifter enn alle andre, er et typisk eksempel på en indirekte skattesubsidie. Både kinoer, treningssentre og fornøyelsesparker har lavere merverdiavgift. Det har også aviser (som E24) og bøker pluss flere andre.

El-bilsubsidiene gjør at staten har tapt masse inntekter over flere år. Selv etter at bilparken i stor grad er blitt elektrisk, blir de opprettholdt.

Vi subsidierer og støtter en rekke motstridende formål: Vi subsidier høyere bruk av strøm gjennom støtteordningen Norgespris, men også strømsparing. Staten skal bidra til sunt kosthold gjennom Folkehelseinstituttet og kostholdsrådene, men indirekte også til å holde kjøttforbruket oppe gjennom landbrukspolitikken.

Listen kunne vært lengre, selvfølgelig.

At dette er direkte eller indirekte subsidier, betyr ikke at ordningene mangler begrunnelse.

For eksempel vil det maritime miljøet si at hvis ikke rederiene hadde en gunstig skatteordning og støtte til norsk sjøfolk, ville de først ansatt enda flere utledninger og så flyttet virksomheten ut av landet. Men neste gang vi skal diskutere størrelsen på offentlig sektor og antallet støtteordninger, kan vi ikke stopp med batterifabrikker og havvind.

For å vri på Arbeiderpartiets gamle slagord: Alle subsidier må med.