Anmeldelse «Affeksjonsverdi»: Strutter av selvtillit

4 hours ago 4

«Affeksjonsverdi» («Sentimental Value»)

Med: Renate Reinsve, Stellan Skarsgård, Inga Ibsdotter Lilleaas, Elle Fanning, Pia Borgli, Anders Danielsen Lie, Lena Endre

Regi: Joachim Trier

Premiere på kino i Norge 12. september

Drama. Norge. Aldersgrense ikke fastsatt. 2 timer og 12 minutter.

Det er heftig svartebørsaktivitet utenfor Grand Théâtre Lumiére på Croisetten i Cannes denne sene onsdagsaftenen, når oppfølgeren til Joachim Triers – og Renate Reinsves, og med-manusforfatter Eksil Vogts, og mange andres – oppfølger til «Verdens verste menneske» (2001) skal vises.

Hvor heftig den er, i historisk kontekst, vet jeg ikke. Jeg har aldri vært på Cannes-premiere – nei, verdenspremiere, endog gallapremiere – før. Men en fransk kvinne som stopper meg ved inngangen og trygler og ber, gir en pekepinn: «Det pleier alltid å gå i orden. Vi får alltid seter. Men i kveld er det umulig».

Gøy å møte en ekte filmelsker, selv om jeg dessverre ikke kan hjelpe henne. Det er fremdeles mange slike i denne byen på denne tiden av året.

Filmhjertene er, slik de i 78. år har vært, supplert med en gjeng absurd-glamorøse posører som har billett, og som sakte og tilsynelatende motvillig tar seg frem langs den rød løperen og inn i kinobygget, etter å ha gitt et par hundre pressefotografer alt det «innholdet» vår moderne underholdnings- og medievirkelighet krever.

Verdenspremiere i Cannes: Fikk stående applaus

Det er på de fleste måter et latterlig fesjå. Hvilke interesse kan disse påfuglene ha av filmen vi skal se? Men slik er verdens viktigste filmfestival. Børs og katedral, marked og kunst om hverandre. Alt i alt er det ganske betryggende å konstatere at filmkunsten fremdeles står sterkt nok til å kunne skape så mye baluba.

Réalisateur Joachim Trier kommer til sine egne, og han kommer med noe de vil ha. En seriøs (men ikke selvhøytidelig!) film, en film av klassisk støpning, som ikke bare er et bevegende familiedrama, men også en film om kunst og kunstens potensial.

Den byr på minst tre tårnende skuespillerprestasjoner, samt en rekke mer eller mindre innforståtte vittigheter som går rett på nervesenteret til det Cannes-festivalen både feirer og holder liv i. Selve filmkulturen.

Den nikker anerkjennende og takknemlig i retning tidligere tiders Cannes-guder som Ingmar Bergman og Woody Allen (da han var god). Hjertet dens banker for kunst generelt og film spesielt. Den går ikke stille i dørene. Den har pondus, og du kommer til å både le og gråte.

Det er tyve sekunder til hun skal på scenen på Nationaltheatret i Oslo, og TV- og teaterskuespilleren Nora Borg (Renate Reinsve) er midt i et angstanfall. Husker ikke teksten. Får ikke puste. Må få en scenearbeider, spilt av Anders Danielsen Lie, til å enten ligge med henne eller fike til henne for å snap out of it. De har ikke tid til det første. Så han går for det siste.

Det er «Et dukkehjem» som skal oppføres (Nora, ikke sant), og regissøren har vært her før. Sett henne slik før. Nora, skjønner vi, er den stereotypiske skjøre skuespilleren, og kommer med bagasje. Hun river av seg kjolen i panikk, scenearbeiderne lapper den sammen igjen med gaffatape. «Det kommer til å gå bra», beroliger instruktøren. Og det gjør det.

Nora bor alene, i en leilighet som må sies å være usjarmerende og naken til å huse en diva. Hun er i slutten av 30-årene, har ikke barn. Hun følelsesmessig utilgjengelig – «føkka», som hun selv sier. Når vi ser henne sammen med lillesøsteren Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas), og hennes mann og barn, snart ni år gamle Erik, virker det åpenbart at hun lengter etter et hjem og en familie.

Nora og Agnes har vokst opp i en praktfull villa på Frogner i Oslo, et hus som i «Affeksjonsverdi» nesten blir en skuespiller på linje med de av kjøtt og blod. De har ikke utelukkende gode minner derfra, og de verste er mor og fars krangler, og at far Gustav (Stellan Skarsgård) brøt opp og da de var små. De har ikke sett mye til ham siden.

Nå har mor Sissel, som var terapeut, gått bort. Huset skal tømmes og selges, forhåpentlig til overpris. Men først skal familie, slekt og venner samles der en siste gang, til kaffe og kaker og mild konversasjon etter begravelsen.

Da er det Gustav dukker opp. Invitert, men uanmeldt – og bare sånn passe velkommen. Han er sjarmerende nonchalant, tar plass uten å spørre om lov til å gjøre det, innynder seg umiddelbart hos lille Erik og går ned i kjelleren for å rekvirere to gamle høyttalere. «De er mine», sier han til Nora.

Det viser seg at Gustav fremdeles eier huset, barndomshjemmet hans, som han vært lånt til Sissel og barna som del av skilsmisseoppgjøret. Det viser seg videre at han, en gang en prominent filmregissør, planlegger et comeback. Han vil i den anledning gjerne møte Nora dagen etter.

Alt i Nora protesterer, men hun dukker opp på Lorry, der pappa allerede har spist – og drukket. Han gir henne et tykt manus. Hans kommende film, en selvbiografisk sådan. Han vil at Nora skal spille hovedrollen, som i noen grad, men ikke utelukkende – litt, men ikke helt – er basert på livet til moren hans. Noras bestemor, som hun aldri møtte. Men den handler egentlig om Nora, tåketaler far, brisen på tidlig formiddag.

Gustav har vært fraværende i Nora og Agnes liv. Og så har han altså mange til å be om ... dette. Nora sier tvert nei. Vil ikke engang lese manuset. Blir bare sint og opprørt.

Så har det seg slik at filmelskende franskmenn i samme tidsperiode arrangerer en festival til hyllest for regissøren Gustav Borg. De gamle verkene hans skal vises på nytt (en ung Agnes er med i én av dem), han skal få klapp på skuldre som ikke er blitt berørt på 10+ år. Til stede i salen: Den glamorøse amerikanske filmstjernen Rachel Kemp (Elle Fanning).

Hun er kjent for sin skjønnhet mer enn sitt skuespillertalent, og går svanger men en drøm om å lage noe ordentlig. Noe av verdi. Etter en gøy aften på en fransk strand inviterer Gustav henne til Frogner for leseprøver.

Nora har jo ettertrykkelig takket nei. Så hvorfor kan ikke Rachel Kemp spille rollen i Gustavs kommende mesterverk?

Kemp arriverer i den norske hovedstaden med et hoff av agenter og annet rask rundt seg. Den allerede følelsesmessig ustabile Nora blir selvfølgelig ytterligere satt ut. Rett nok ønsket hun ikke arbeide med sin «vanskelige» far. Men det får da være grenser.

Herfra og ut er det mye man kunne skrive om «Affeksjonsverdi», som jeg skal nøye meg med å bare hentyde til. Vi skal få vite hvorfor Gustav i en alder av syv ble rykket opp fra huset på Frogner og tatt med til Sverige. Det var som følge av en dramatisk hendelse, med røtter i noe heroisk.

Vi skal lære om hvordan han og Noras livshistorier har mye til felles, og mye om det krevende, men grunnleggende varme og kjærlige søsterskapet mellom Nora og Agnes.

Vi skal forstå at Gustav er en klassisk «kulturmann»: Enormt uperfekt, virkelig ikke verdens beste far, egosentrisk og forfengelig. Men også kanskje en sånn type som det vil bli mulig å savne, nå som slike som ham snart er utryddet.

En halvsvensk skitstövel, ja visst. Men han lagde i sin tid noen skikkelig bra greier. Han er, kort sagt, en slik kunstner som må prøve å være perfekt – «fantastisk!» – i yrkeslivet. Rett og slett fordi han er så innmari uperfekt privat.

Vi skal få en fornemmelse at av Trier og Vogts bekymring for hvordan det skal gå med filmmediet, det man må kan kalle nostalgien deres, går dypt. Eric (9 år) aner selvfølgelig ikke hva en DVD er. Kommer han til å få et forhold til film i det hele tatt? Om ikke Netflix er selve djevelen i dette bildet, denne stadig pågående kulturelle lavkonjunkturen – vel, så ligner de til forveksling.

Manuelle Mangiarotti / ipa-agency.net / Pa Photos / NTB

«Affeksjonsverdi» bruker mye spilletid på å omfavne kulturprodusenter- og konsumenter. Og i motsetning til de aller fleste festtalene om hvor flott og fint det som skjer på kunstfeltet er, makter den faktisk å vise oss hvordan og hvorfor kunst kan være avgjørende i livene våre. Hvordan den i beste fall kan lede til selverkjennelse og følelsesmessige vårløsninger.

«Affeksjonsverdi» er full av fine småroller. Gustavs danske våpendrager. Den gamle, slitne svenske filmfotografen. Den mister aldri av syne at mye kunst, definitivt teater og film, er kollektive løft.

Mest oppmerksomhet er det nå en gang de fire sentrale karakterene som vil få, og det med rette. Reinsve er nok en gang elektrisk god i en rolle som ikke kunne vært mer annerledes enn den søkende åpne, nysgjerrige, naive Julie i «Verdens verste menneske».

Her: Lukket og låst, med raseri i hjertet, mer eller mindre ute av stand til å vise verden hvordan det står til med henne. Det er talende at den første store gråtescenen hennes, utspiller seg foran tilskuere. Hun må spille det hun ikke lever.

Inga Ibsdotter Lilleaas er riktignok ikke et ubeskrevet blad, men likevel en absolutt åpenbaring som Noras sky og skikkelige, ikke spesielt oppmerksomhetskrevende akademiker-lillesøsteren Agnes. Dæven, så god hun er!

Elle Fanning får ting å spille på her, som hun overhodet ikke gjorde i – åh, «A Complete Unknown», for eksempel. Hun koser seg, finner sin plass i ensemblet, og trekker sikkert veksler på følelser hun kjenner godt. Cannes er full av plakater med nærbilder av ansiktet hennes, der hun reklamerer for kosmetikkmerket L’Oréal.

I det som på ingen måte er noen konkurranse, må det også sies at Stellan Skarsgård virkelig ruver.

Den svenske norgesvennen har et fabelaktig film-ansikt, gravitas av den gamle skolen, og eksellerer i rollen som «patriarken» som sviktet sin flokk. Byttet den ut med andre, mer flyktige flokker, som for eksempel de som arbeider på et filmsett. Fordi det var lettere sånn.

Dette bør det bli Oscar-nominasjon av, hva?

Nå må jeg runde av, vi får eventuelt kommer tilbake til saken når «Affeksjonsverdi» har premiere i Norge i september.

Men ikke før jeg har skrevet at Triers kontroll over materialet er absolutt, at filmen strutter av fortjent og velbegrunnet selvtillit, fortellerglede- og evne, elegante filmatiske innfall og nydelig foto, at den har et overskudd på idéplanet, som alle Trier og Vogts beste arbeider, at regissøren nok en gang lykkes med å gjøre det som på papiret kan se privat og provinsielt ut – øvre middelklasse pluss, kulturelite på Oslo vest – til noe universelt, og at avrundingen er den mest sublime jeg har sett på lenge.

Så vil det sikkert komme innvendinger om at «Affeksjonsverdi» refererer vel mye til en verden de færreste av oss kjenner, altså filmbransjen, flørter for heftig med den, og kanskje er 10–15 minutter for lang. Den gir ikke like mye ved dørene som forgjengeren.

Personlig elsket jeg hvert sekund, og får skylde på feighet, beklagelig edruelighet og den skummelt forførende stemningen i Grand Théâtre Lumiére (man er da nordmann, tross alt), for at jeg – i denne omgang, og under sterk tvil – begrenser meg til fem øyne på den evinnelige terningen.

På lørdag får vi vite om den 19 minutter lange ovasjonen filmen mottok, og som ble forkortet av at Trier selv grep mikrofonen og begynte på den korte takketalen, vil bli omsatt til statuetter. Gullpalmer. Jeg er ingen spåmann, ingen gambler, mine evner som talentspeider og sannsiger er semre. Jeg vil likevel gå så langt som til å si at – ahem – «rarere ting har skjedd».

Den lange, vonde tiden da filmnasjonen Norge var redusert til å stå med luen i hånden, stotrende som en nervøs, kvisete tenåring i skyggen av våre svenske og danske naboer, er under alle omstendigheter over. Det skal Joachim Trier han en betydelig del av æren for. Nå har han laget enda en praktfull film.