Anmeldelse: Billie Eilish, Unity Arena: - – Gåsehuden løper løpsk

På sitt sterkeste er Billie Eilish i en egen divisjon.

Sabrina Carpenter har det sprudlende vesenet og den ekstreme refrengteften. Charli XCX er hedonistenes faenivoldske skytsengel, mens Chappell Roan på kort har tid seilt opp som favoritten for selvdefinerte utskudd med en hang til camp.

Det spørs likevel om ikke Billie Eilish er den mest komplette popartisten i verden akkurat nå.

<-Billie Eilish

Amerikansk artist og låtskriver

23-åringen fra Los Angeles fikk sitt store gjennombrudd i 2019, og hun har brukt årene siden på å meisle seg ut et helt eget sted mellom klaustrofobisk, kompromissløs kunstmusikk og intim, sårbar pop- og balladekunst med et gedigent nedslagsfelt.

Se bilder fra konserten i Oslo:

De tre platene hun har gitt ut så langt kan vanskelig forveksles med noe som kunne kommet fra andre artister. Samtidig er de distinkt forskjellige fra hverandre – avstanden fra debutens paranoide og ASMR-smatrende soveromselektronika til den «vanskelige» andreplatens oppgjør med kjendislivet og det mer selvsikre og varierte «voksenalbumet» «Hit Me Hard and Soft» fra i fjor, er mildt sagt hørbar.

Det var god stemning før konsertstart: –⁠ Blir «full circle moment»

Mye av spenningen i Unity Arena denne vakre lørdagskvelden i april knytter seg dermed til hvor overbevisende Eilish makter å flette sammen disse kunstneriske impulsene til en overbevisende helhet.

Det er et mer sammensatt publikum som har møtt opp på Fornebu enn på nevnte Carpenters konsert for en snau måned siden.

Snittalderen er trolig noe høyere, mens glitterfaktoren er tonet ned.

Hovedpersonen entrer den strippede, midtstilte scenen med den lekre discorusleren «Chihiro» som første låt ut.

Det vil si: Hun befinner seg inni en blinkende kube, som snart heises og projiserer bilder i luftrommet over scenen.

Lyden er i beste fall ullen, men Eilish påkaller like fullt pur entusiasme. Spurtende rundt på scenen med tørkle på hodet kan hun minne om en ung Axl Rose, av alle.

Ullyden vedvarer inn i den fine balladen «Therefore I Am», og lydbildet kan først friskmeldes fra og med «Wildflower», der hun mirakuløst nok klarer å få publikum til å være musestille mens hun vokallooper låten i gang. Vakkert.

Påfølgende «When The Party’s Over» er kveldens første maktdemonstrasjon – og er sammen med «Bad Guy» et bevis på at de eldre låtene fortsatt holder mål og vel så det.

Men ferskvare som nydelige «The Greatest» gjør enda større inntrykk, og gåsehuden løper løpsk når vokalen når sitt klimaks i den mektige avslutningen.

Bandet spiller fra en halvt nedsenket posisjon og skal åpenbart høres, men ikke ses. Billie Eilish selv er keitete, men sjarmerende mellom låtene. Hun ler godt av sine egne innfall, og «Your Power» truer med å bli torpedert av fnising.

Det gjør imidlertid lite når hun makter å forene så vidt forskjellige låter som vâre «Skinny» og regelrett nifse «Bury a Friend». Et hav av mobiltelefoner duver under den gamle låten «Ocean Eyes», mens høyenergiske «L’Amour De Ma Vie» fungerer som en velkommen vitamininnsprøyting.

Broren Finneas blir med på moroa helt på tampen av kvelden, der Barbie-låten «What Was I Made For», bittersøte «Happier Than Ever» og en boblende «Birds Of a Feather» runder av seansen på helt riktig vis.

Hun kunne sikkert anstrengt seg hakket mer i sin kommunikasjon med publikum, Billie. Men av og til er et skuldertrekk og et skjelmsk smil nok.

Les også: Billie Eilish med USA-kritikk på Stockholm-konsert: – Fryktelig