Anmeldelse: Chappell Roan, Øyafestivalen: Skamløshetens seier

2 hours ago 4

Chappell Roan er kanskje verdens aller beste popartist akkurat nå.

Marius Asp (musikkanmelder)

Oppdatert onsdag 6. august kl. 23:50

Av de fire blant årets Øya-headlinere – Charli XCX, Queens of the Stone Age, Girl in Red og Chappell Roan – er sistnevnte utvilsomt den mest fremoverlente bookingen.

Ikke bare i kraft av sin skamløse, skeive og campy tapning av stadionpop, men også – og strengt tatt langt viktigere i denne sammenhengen – som en rekrutterende kraft for en yngre målgruppe inn til det årlige eventyret i Tøyenparken.

27-åringen fra Willard, Missouri har hatt et par eventyrlige år på sin vei mot stjernehimmelen. Med albumet «The Rise and Fall of a Midwest Princess» (2023) beviste hun at hun kan måle kommersielle og kunstneriske krefter med størrelser som Taylor Swift og Olivia Rodrigo – et inntrykk som ble befestet av fjorårets gigahit «Good Luck, Babe».

Spørsmålene som melder seg før kveldens Øya-konsert blir dermed: Er ett album og et knippe enkeltlåter nok til å lande festivalens åpningsdag? Og vil det vanligvis noe reserverte festivalpublikummet greie å gi seg hen til Roans grandiose zoomer-hjertesmerte?

Svaret synes åpenbart å være et rungende ja. Allerede en time før konsertstart fylles området foran scenen og videre opp i amfiet opp i en helsikes fart. «E det så mange så bryr seg?», spør en tilfeldig rogalending. Så kikker han opp på scenen, brått innredet med et eventyrslott, og klapper igjen.

Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

På Øya sparkes showet i gang med en hårete rockesang, før «Super Graphic Ultra Modern Girl», en uvanlig spretten og morsom låt til Roan å være, inntreffer. Så tar hun for alvor over scenen. Derfra og ut er vi vitne til en maktdemonstrasjon.

Roan er nemlig en av de ypperste frontfigurene som noensinne har satt sine bein på Tøyen. «Gamle» hits, helt nye låter som «The Subway», en cover av Hearts «Barracuda» – alt låter mye bedre live enn i studioversjonen, ikke minst hovedpersonens stemme.

Foto: Gabriel Aas Skålevik / VG

At hun i tillegg besitter oppsynet og faktene til en superstjerne, er ingen ulempe. Ei heller at hun er blid og genuint morsom mellom låtene.

En bitte liten nedtur i disse ører er strekket med den (bevisst) harry sørstatspastisjen «The Giver» og «Red Wine Supernova», som kunne vært signert alle andre enn Gallagher-brødrene. Balladen «Coffee» kan også betraktes som en overgang.

Men så smeller «Good Luck Babe» fra scenen. Popmusikk blir strengt tatt ikke bedre. På «My Kink is My Karma» og «Pink Pony Club» trenger knapt hovedpersonen synge i det hele tatt.

Men det gjør hun. Og det låter fantastisk. I nesten absurd grad på de siste refrengene av sistnevnte, der publikum løfter det hele ytterligere til himmels.

Men publikum skal ikke ha æren for denne maktdemonstrasjonen. Den tilhører Chappell Roan, et sultent band, en inspirert scenografi og værguder på vår side. Det er bare å takke og bukke.