Artist Kaja Gunnufsen: Jeg har vært et emosjonelt vrak

– Du, den pressemeldingen om den nye plata ...?

– Ja?

Kaja Gunnufsen ser opp.

– Den er ikke overdrevet, altså. Den er helt spot on. Jeg brukte lang tid på å skrive den, sier hun.

«Herper alt» er en tidskapsel fra mine to siste år som et emosjonelt vrak! Dette er både det enkleste men også det vondeste albumet jeg har skrevet. Parallelt med at verden har blitt mørkere, har også jeg gått gjennom en angstfull og destruktiv periode fylt til randen av selvmedlidenhet og dårlige valg».

Dette er kanskje ikke en direkte bekymringsvisitt, men vi sitter i alle fall hjemme hos Kaja i rekkehuset hennes på Nesodden.

– Tekstene på plata er ganske dystre?

– Ja, du synes det?

Kaja ser litt uforstående ut. Hun strekker seg etter LP-plata på stuebordet og studerer baksiden av coveret.

– Ja, jo. Jeg er for så vidt enig i at det er dystert, sier hun og ler litt.

På en merkelig måte har den verste perioden i livet hennes også vært en av de beste.

Den store forløsningen

Låtskriveren og artisten Kaja Gunnufsen var 24 år gammel da hun slo igjennom med låten «Desp» i 2013.

Like etterpå kom plata «Faen, Kaja», som trakk til seg mye oppmerksomhet. Hun traff mange – særlig unge jenter – med sine personlige, morsomme og aggfulle tekster om det å være ung, singel og ha et dårlig selvbilde.

Framtoningen på scenen, med gode doser selvironi og en litt sjarmerende gi-faen-holdning, var med på å gjøre konsertene hennes til attraksjoner. I sum var hun ansett som en av Norges mest lovende artister, og begge hennes to første album ble nominert til Spellemannpriser.

Siden har det vært nokså stille, med unntak av plata «Interiør og død» fra 2023, som fikk lite oppmerksomhet.

Kaja har to barn på seks og ti år, jobber som lærervikar og har de siste årene hatt diverse jobber i kultursektoren, blant annet med Den kulturelle skolesekken. Til tider har hun også vært arbeidsledig. Men nå er hun aktuell med plata «Herper alt» og en 13 konserter stor norgesturné.

Dette selverklærte emosjonelle vraket er tilsynelatende veldig glad for å få besøk, selv om det er en onsdag i januar, noe av det verste som den julianske kalenderen har å tilby.

Kaja byr på kaffe og cookies mens hun bestikker Ebba (6) med iPad for å skygge banen.

Så forklarer hun.

– Ting hadde egentlig flytt godt i livet, så jeg ventet bare på at det måtte komme en motstand. Den handler om at jeg har vært veldig engstelig og har håndtert det veldig dårlig, forteller hun.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Klisjeen om at kunstneren må være plaget for å kunne skape, har vært helt sann for henne.

Låtene til den nye plata ble ristet ut av henne som grankongler i en vinterstorm.

– Jeg satt bare og klimpra på gitaren, og så kom det en eneste stor kjempeforløsning. Jeg husker at jeg satt her og tenkte «fy faen, alt jeg lager er bra!». Og dette varte lenge. Jeg kunne være ute med venner i Oslo og så bare skynde meg ned til nesoddbåten fordi jeg ville hjem og skrive.

Der hun tidligere hadde måttet jobbe steinhardt for å lage låter, skrev dette albumet nærmest seg selv.

Drivstoffet var noen dårlige følelser som hun gjenkjente fra tidligere i livet.

Kometen som kom tilbake

En vårdag i 1997, da Kaja var bare åtte år gammel, begynte alarmklokkene å kime i hodet hennes.

Mediene hadde rapportert flittig om kometen Hale-Bopp, som var synlig fra jorda i flere måneder mens den blåste gjennom verdensrommet. Det var aldri snakk om at den kunne treffe jorden.

Men medlemmene i den amerikanske sekten Heaven’s Gate klarte ikke å bevare roen. 39 av dem begikk kollektiv selvmord fordi de trodde at kometen var et utenomjordisk romskip.

Da Kaja så dette på nyhetene, ble hun akutt redd for dommedag. Hun begynte å ta hele verden og dens ondskap innover seg. Den vesle jenta syslet med store tanker om verdensrommet og konseptet med tid.

– Jeg gråt og gråt, og mamma måtte være med meg overalt. Jeg var helt ubrukelig, forteller hun.

Etter et par lange, mørke år, gikk det over.

– Jeg kom til et punkt hvor jeg var sånn «nå skal jeg ikke dette lenger». Og det funka. Siden da har jeg vært ganske robust i mange år, forteller Kaja.

Hun stryker tilbake håret. På håndleddet har hun en tatovering hvor det står «Rust Never Sleeps», navnet på hennes favorittalbum med artisten Neil Young.

– Men så kom det en ny bølge for et par år siden. Den samme typen følelser. Men denne gangen har det vært hakket hvassere. Fordi jeg også da har ansvar for egne barn.

Vi har noen gamle jodtabletter og en dunk med vann
Så tredje verdenskrig kan bare komme med en gang
(Fra låten «Halla damer»)

Vi møter Kaja den uka hvor USAs president Donald Trump lar det henge i lufta hvorvidt de skal ta Grønland med makt. På den nye plata drømmer Kaja om at USA ikke finnes. I en av tekstene oppmuntrer hun seg selv med tanken på at ting skal bli bedre og at også Trump en gang skal dø.

Følelsen av å være grunnleggende redd og frykte at alt skal rakne, stammer fra at hun har hatt for mye tid til å tenke, tror hun.

– Det er aldri sunt. Jeg har vært masse og surret rundt her på Nesoddtangen, gått turer i huet og ræva og begynt å gruble og bekymre meg. Jeg har kjent på at det var da veldig uflaks å få barn akkurat nå. Og så har jeg slitt veldig med søvn, og da blir det en vond spiral.

Hun har hatt en følelse av å ikke ha satset ordentlig på én hest, men heller endt opp med verken å drive fulltid med musikk eller å ha en fast jobb. Mens hun nærmer seg 40, har «alle» rundt henne ting på stell. Helseangst og et verdensbilde som er «helt jævlig» har heller ikke hjulpet noe særlig.

Hun forteller at hun trøbler med å ha et destruktivt blikk på verden.

– Når jeg er på turneer med Den kulturelle skolesekken og spiller på ungdomsskoler, ender jeg opp med bare å fokusere på det negative, og så tenker jeg at alle er Andrew Tate-gutter.

– Så jeg må bli ... nei, ikke mer positiv, men mindre negativ, sier hun.

Det nådeløse klasserommet

Den kulturelle skolesekken, ja. En life hack, ifølge Kaja. Ordningen snakkes lite om, men holder liv i mange norske musikere.

Hun har spilt veldig få av de nyeste låtene sine for skoleklasser.

– Jeg velger heller de litt eldre låtene som går på ungpiketematikk. Om å være «desp» og at man ikke har hatt nok sex og sånne ting. Det er jo ikke så mørkt, men handler om å være lite selvhøytidelig.

Kaja kan selv bare glemme å være selvhøytidelig når hun bryner seg på klasserommets nådeløse publikum, særlig de unge guttene.

– De begynner alltid å le fordi jeg har en sånn barnslig stemme. Da spør jeg dem etter første sang: «Hva synes dere om stemmen min?» Og så blir alle dritflaue fordi de ble «tatt» mens de satt og lo. Da har jeg en liten tale til dem om at jeg vet at sangstemmen min er barnslig, men at jeg selv digger den. For det gjør jeg jo!

Kaja skriver om sitt eget liv. Hun finner ikke på ting i tekstene, enten de handler om egne tanker, vennerelasjoner eller samlivsproblemer.

– Tenker du på at barna dine skal høre tekstene dine?

– Jeg mangler et eller annet filter og har brukt masse tid på å forstå forskjellen mellom å være privat og personlig. Men jeg har nok begynt å ta mer hensyn til dem.

Kanskje skjedde det noe etter at hun spilte på Øya i 2024. Barna Ebba og Mio (10) var blant publikum. De fikk da høre mamma si: «Denne sangen handler om da jeg var forelska i en guttegjeng fra Moss. Og så lå jeg med to av dem»

– Da kjente jeg på at jeg har ikke lyst til å være en sånn type mamma.

Samtidig er det viktig for Kaja å være helt på grensen av cringe, både på scenen og i tekstene.

– Jeg er ikke alltid helt enig med meg selv om jeg liker musikken min. Iblant kan jeg bli litt sånn «oooooh ...» når jeg hører den, sier hun og holder to håndflater opp foran ansiktet.

– Jeg vet hvem jeg er og hva jeg prøver på. Men jeg kan veldig godt skjønne at det kan oppleves både selvmedlidende, banalt og dumt. Så det gir perfekt mening om folk ikke liker musikken min.

Drømmen om «Bakemesterskapet junior»

Ebba kommer ned trappa for å klenge litt på mamma. «Nå har du vært her megalenge», klager hun, men lar seg kjøpe noen minutter til under lovnaden om snarlig toast.

Kaja finner fram toastjernet og forteller fornøyd at hun tok lappen i går. Låten «Something Big» med Burt Bacharach strømmer fra Sonos-spilleren hennes.

There’ll be joy and there’ll ble laughter
Something big is what I’m after now

– Hvordan har du det nå, da?

– Nei, nå har jeg tatt et standpunkt. Da jeg var ferdig med skiva i juni, bare bestemte jeg meg for å ikke være så mye oppi mitt eget hode. Heller ha fokus på alt det fine med å leve.

– Som for eksempel?

– Ja, vi har fokusert mye på det negative nå, men jeg er jo kjeeeeempeglad i livet. Jeg elsker jo å leve.

– Er du ironisk nå?

– Hahaha, nei! Jeg har så mange sånne indre gleder gjennom en dag. Det er ikke kødd engang. Jeg snuser fem snus om dagen. Nå er jeg på nummer to. Og for hver av de fem er det sånn ... Fyyyy faen, dette er jo helt rått!

– Og i stad, da jeg satt på båten, kom jeg på at det i kveld er finale i «Bakemesterskapet junior», og da tenkte jeg «å, i helvete – det skal jeg se i kveld».

– Kunne du ha skrevet sanger om sånne fine ting?

– Nei, Gud forby!