Avfeies som føleri

Meninger
Debattinnlegg

Barnehagedebatten skaper sterke følelser fordi den handler om barna våre. Derfor må forskningen gjengis presist.

Sara Nøland

Lege og tobarnsmor

Når kunnskapsgrunnlaget er begrenset, bør konklusjonene være forsiktige – ikke bastante, skriver Sara Nøland. ILLUSTRASJONSFOTO: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Torsdag 21. mai kl. 09:34

Jeg reagerer på Kaveh Rashidis innlegg i Aftenposten fordi han trekker forskningen lenger enn den gir grunnlag for.

Han skriver at «forskningen viser derimot at barn lærer sosialt samspill, språk, motorikk og emosjonell regulering i norske barnehager», og lenker til en studie som ikke viser det han hevder.

Studien handler om 4–5-åringer.

Det er noe helt annet enn spørsmålet som har skapt debatt: Om ettåringer bør tilbringe store deler av dagen i barnehage.

Sara Nøland

Lege med doktorgrad i medisin, forfatter og tobarnsmor

Studien konkluderer dessuten ikke med at barnehage er gunstig for barn generelt, men med at det ikke ser ut til å være skadelig for norske barn å gå i barnehage.

Det er en viktig forskjell.

Fravær av dokumentasjon på skade er ikke det samme som dokumentasjon på trygghet.

Les også: – Jeg ville aldri sendt en ettåring i barnehage

Et frikort

Professor May Britt Drugli sier til VG at «det finnes ingen dokumentasjon, hverken i Norge eller ellers, på at det er skadelig for en ettåring å være i barnehage».

Det er en redelig formulering. Men den kan ikke oversettes til at forskningen har vist at det er trygt eller uproblematisk for ettåringer å være lange dager i barnehage.

Les også: Slår tilbake mot kritikerne: – Utrolig hårsåre

Denne feilslutningen kan forklares med det kjente sitatet «absence of evidence is not evidence of absence», av astronomen og vitenskapsformidleren Carl Sagan.

Likevel er det nettopp denne glidningen som ofte skjer i debatten.

Bekymring for de yngste barna avfeies som føleri, mens mangelen på klare langtidsstudier brukes som et slags frikort.

Men forskning fungerer ikke slik.

ILLUSTRASJONSFOTO: Gorm Kallestad / NTB

Når kunnskapsgrunnlaget er begrenset, bør konklusjonene være forsiktige – ikke bastante.

Det vi faktisk vet, er at flere studier har funnet forhøyet kortisolnivå hos små barn i barnehage sammenlignet med hjemme, særlig ved lange dager og hos de yngste barna.

Det beviser ikke langtidsskade, men det er et biologisk varselsignal.

Les også: Bommer grovt om barnehage

Små barn kan ikke forklare belastningen selv.

Da bør vi voksne være varsomme med å avfeie den.

Ulikt

Hvis tryggheten avhenger av høy kvalitet – en rolig dagsrytme, nok ansatte, stabile relasjoner og kortere dager – er det nettopp disse betingelsene debatten bør handle om.

Hvor ofte får ettåringer faktisk dette? Hvor ofte møter de nok voksne som kjenner dem godt nok til å regulere stress, trøste og gi trygghet gjennom en lang dag?

Les også: «Vil du i barnehage nå?»

Hvis svaret er «ofte ikke», er systemkritikken høyst relevant.

Forskningen om stress, tilknytning og de yngste barnas behov gir grunn til varsomhet.

Familier tar ulike valg, styrt av utallige faktorer man ikke skal ta lett på.

Men la oss være ærlige om hva forskningen sier – og hva den ikke sier.