Bank eller bankbytte

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Hva kommer først; en bank som kutter boliglånsrenten eller en norsk lånekunde som bytter bank?

Dette er en kommentar

Torsdag i forrige uke kom «rentesjokket». Norges Bank overrasket et samlet ekspertkorps og satte ned styringsrenten.

Kort tid etter kom meldingene: «DNB setter ned renten», «Nordea setter ned renten». Men det viser seg kanskje mest å være et PR-stunt.

Ja, nye kunder kan på marginen få tilbudt lavere rente enn en uke tidligere. Men for eksisterende, gjeldstyngede kunder som nå i årevis har ventet på kutt? De må vente til slutten av august.

Når renten settes opp har bankene tre måneders varslingsplikt før de følger opp. Folk flest trenger litt tid til å justere seg til en renteheving. Denne plikten gjelder ikke når renten settes ned.

Vi trenger ikke tid til å justere oss for ekstra hundrelapper i måneden.

Selvfølgelig vil bankene vente.

Bankenes hovedkilde til inntekter er det som kalles netto renteinntekter, som er inntekter fra utlån, minus rentekostnader.

I fjor tjente norske banker til sammen 135,2 milliarder kroner, ifølge Finanstilsynet. Norges største bank, DNB, hadde et rekordsterkt år i fjor med netto renteinntekter på 64,2 milliarder kroner, og banken fortsatte å øke overskuddet i første kvartal i år.

Bankenes ansvar og oppdrag er å tjene mest mulig penger for eierne sine.

Setter de ned renten, blir det mindre penger i kassen.

I tillegg må jo bankene også få sine penger fra et sted. De låner fra det såkalte interbankmarkedet, som er bankene imellom. Låneavtalene bankene har seg imellom kan være både korte og lange, så de risikerer å måtte betale de samme lånekostnadene for sine lån, selv om inntektssiden (les: renteinntekter fra kundene) skrumper inn.

Det er bra og naturlig at det sitter langt inne å vedta noe som gjør marginene mindre.

Nå må bankene veie dette opp mot verdien av trofaste kunder.

Det er noe med den følelsen av å være kunde eller medlem et sted, og så opplever man at det blir kastet tilbud etter nye kunder, mens man selv sitter der som en nyttig idiot med det man i hvert fall føler er en dårlig deal.

Nordmenn er kjent for å være lojale bankkunder. Riktignok er andelen nordmenn som reforhandler og bytter bank svakt stigende, ifølge tall fra Forbrukerrådet. Men vi gjør det ikke ofte nok.

Det er definitivt lettere å mane til bankbytte enn å faktisk gjøre det.

Et banklån er gjerne ikke bare et banklån. Man har ofte lån sammen med andre, man har kanskje flere lån i samme bank, man har forsikringstjenester og låneavtaler.

Man er sammenvevd med banken gjennom en slags infrastruktur av finansielle bånd.

Det gjelder bare å ikke misforstå disse båndene som noen annet enn en god måte å beholde deg som kunde.

For nabobanken kan mest sannsynlig tilby akkurat det samme, og den banken er skikkelig interessert i å få deg som kunde og villig til å gjøre overgangen så behagelig som mulig.

Den første banken som faktisk tørr å gå foran og sette ned renten for eksisterende kunder, vil sette i gang et ras av andre banker som gjør det samme.

Det nøles. Aksjemarkedet illustrerte det så fint da DNB-aksjen falt 3,5 prosent samme dag som rentesjokket fra Norges Bank kom. Lavere renter er dårlig for business.

Er det noe poeng for bankene å slå et slag for de lojale bankkundene?

Det spørs om vi som lånekunder bør sitte på gjerdet og håpe.

Da er det nok mer effektivt å ringe banken og gjøre alvor av truslene om å bytte bank.

Jeg tenker vi grubler på det under parasollen i ferien.