4 hours ago
3
Bunaden er ikke bare et dyrt festantrekk. Den er et stykke levende kulturarv som kanskje har gått seg litt vill på vestkanten i Oslo.
KRITISK: «Bak hver søm i bunadene finnes en historie. En historie som risikerer å bli glemt dersom bunaden reduseres til et statusplagg», skriver Celina Hristov. Her har hun på seg en sjelden Vest- Telemark bunad, omtalt som en såkalt raudsaumstakk, som er forgjengeren av dagens Vest- Telemark bunad. Foto: Privat
Av: CELINA HRISTOVFylkestingsrepresentant for Frp i Telemark med mastergrad i kulturstudier og samfunnsanalyse
17. mai nærmer seg, og det betyr i hvert fall én ting: bunadsdebatten fyrer opp!
I år har vi diskutert alt fra hardangerbunader brodert i Ghana til Sandra Lyngs masseproduserte polyesterskjorter.
Nå har til og med vestkantjentene – og guttene i Unge Høyre – kastet seg på debatten om hvor bunader bør produseres.
Man ser dem hvert år, ofte i flokk, tuslende ned Karl Johan eller hengende ved Solli plass.
De er like hele gjengen: blonde krøller, brunkrem som ikke når ørene, og selvsagt beltestakk – ofte i matchende farger.
Har de tilknytning til Telemark? Nei da.
De valgte den fordi den er fin og dyr. Dyrt = status, og status = bra.
Alle venninnene har jo en slik en. Men burde ikke bunad handle om noe mer?
De assosierer ofte bunader med den romantiske estetikken til bygdekulturen, men kanskje ikke kulturen i seg selv?
Bunaden deres kan nemlig ha røtter i et område hvor det kanskje bare finnes én odelsgutt på Tinder i hele regionen som du må krysse Hardangervidda i snøstorm for å møte.
Og der venter hverken fine dining fra Maaemo og Hugo Boss- dress av høyeste kvalitet, men flesk og duppe i Felleskjøpet-dress.
Kanskje de aldri har tenkt over at deres dyreste festplagg kan springe ut fra hverdagsklærne til nettopp hans oldemor – hun som sto opp før sola, bar høy, sydde for hånd og holdt tradisjonene i livet mens hun tok vare på både unger og gård?
TRADISJONELT: «Den største frustrasjonen til de unge jentene jeg intervjuet, var nettopp at mange velger en bunad uten å kjenne historien bak», skriver Celina Hristov. Foto: Hanna Kristin Hjardar / VGDa jeg skrev min masteroppgave i kulturstudier, brukte jeg et år på å kartlegge hvordan unge jenter fra Telemark forholder seg til tradisjonell draktskikk.
De snakket om lokal identitet og tilhørighet – stoltheten av å vise hvor de kommer fra.
De snakket om immateriell kulturarv og familietradisjoner – ikke prislapp eller prestisje.
Det er nettopp derfor bunadstradisjonen er skrevet inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.
Den handler om mer enn selve plagget. Det handler om håndverket, historien og de muntlige tradisjonene som overføres mellom generasjoner.
Hva er viktigst ved valg av bunad?aKulturarvbStatuscPrislappdPersonlig tilknytningeÅ matche med vennegjengen, så klart!fJeg pynter meg med noe annet, jeg Teknikker som brikkevev og smøg er nå rødlistet og kan forsvinne om vi ikke tar det på alvor.
Den største frustrasjonen til de unge jentene jeg intervjuet, var nettopp at mange velger en bunad uten å kjenne historien bak.
Først når man forstår hva bunaden symboliserer, får den virkelig en sentimental og personlig verdi.
Unge Høyre ønsker at bunader skal sys i Norge.
Hva om de også jobber for at ungdom lærer selve håndverket? Hva med å gjøre bunadssøm til et valgfag i ungdomsskolen?
Det ville gi både økt kunnskap, nye arbeidsplasser og en sterkere tilknytning til kulturarven.
Og helt ærlig – hvor kult hadde det ikke vært å si: «Denne har jeg laget selv»?
Litt som jentene som brukte måneder på å sy og brodere sine egne bunader på folkehøyskolene i gamle dager?
Bak hver søm i bunadene finnes en historie. En historie som risikerer å bli glemt dersom bunaden reduseres til et statusplagg.
Bunaden er ikke bare et dyrt festantrekk – den er et stykke levende kulturarv som kanskje har gått seg litt vill på vestkanten i Oslo.
English (US)