Boikott? Virkelig?

6 hours ago 6

Yuval Raphael var på musikkfestivalen Nova da Hamas angrep. Hun forsøkte å rømme med noen venner, men måtte etter hvert søke tilflukt i et bomberom, sammen med 50 andre mennesker. 11 av dem kom ut i live. Hun overlevde ved å spille død, og legge seg under de døde vennene sine.

Hun har fortalt om det som skjedde i et videointervju. I timevis lå hun der, etter hvert med skuddskade i et ben. Innimellom var terroristene inne og skjøt. Andre ganger kastet de inn granater. I ettertid har Raphael forstått at grunnen til at det så ut som om de ble stadig færre der inne, i bomberommet, var at flere av likene hadde eksplodert på grunn av granatene.

Nå må hun voktes med våpen hvor enn hun går i Basel, den sveitsiske byen der Eurovision avholdes i år.

Nevner ikke gislene

Raphael var tross alt «heldig». Hun ble til slutt funnet av israelske soldater. Ikke av Hamas. Hun ble ikke tatt over til Gaza, som gissel.

Det er verdt å merke seg at de mange norske artistene som krever boikott av Israel i Eurovision, ikke nevner gislene med et ord. Ikke et kritisk ord om Hamas.

De forholder seg heller ikke til at det pågår en kamp i det israelske samfunnet mellom en ekstrem og ytterliggående regjering, og store deler av sivilsamfunnet. Der den israelske kringkastingen kjemper en daglig kamp for sin uavhengighet.

Det er den israelske kringkastingen KAN som er medlem i European Broadcasting Union (EBU), som arrangerer Eurovision. Ikke Israel som stat. Å kaste ut Israel av Eurovision vil ramme de delene av det israelske samfunnet som står opp mot statsminister Benjamin Netanyahu.

Mange peker på at Russland ble kastet ut av Eurovision etter invasjonen av Ukraina. Det er en stor forskjell her. Den russiske kringkastingen hadde brutt kravene i Eurovision om uavhengighet fra statsmakten. Kringkastingen hadde blitt den russiske statens forlengede arm. En ren propagandakanal.

Mens den israelske kringkasteren står fast på Eurovisions prinsipper – tross massivt press fra den israelske regjeringen.

En gavepakke

En boikott vil ikke ramme Netanyahu og hans fascistiske regjeringsmedlemmer, de som ønsker ny okkupasjon av Gaza. For dem vil en boikott være enda en bekreftelse på at Israel ikke trenger å lytte til noen andre. At resten av verden ikke evner å se noe fra Israels side.

De kan se det som en gavepakke. Et bevis på at Israel står alene, og trenger «sterke» ledere som gjør alt for å beskytte dem. Inkludert å ta over hele Gaza, og fordrive palestinerne derfra.

Mens alle de som nå demonstrerer i Israels gater, mot regjeringen, for en våpenhvile og frigivelse av gislene, ser at det kommer krav om boikott mot en som så vidt overlevde terroren fra Hamas. Det er vanskelig å undervurdere kraften det vil ha i det israelske samfunnet når selv en av dem som overlevde terroren, blir hetset og truet.

Et berettiget raseri

Man kunne sett for seg demonstrasjoner her hjemme som både kritiserte Israels brutale krigføring – og Hamas sin terror, sammen med kravet om å sette gislene fri.

Men det har ikke skjedd. Selv ikke rett etter terrorangrepet 7. oktober 2023 – før Israel svarte med massiv militærmakt på angrepet fra Hamas. Eller før bakkeinvasjonen, som kom mange uker senere. Det har vært påfallende lite empati med de israelske ofrene for terroren, og med gislene som har sittet i tunneler under bakken i måneder og år. Små barn, gamle mennesker.

Det er underlig at det i det helt berettigede raseriet over Israels brutale og umenneskelige fremferd i Gaza, ikke finnes noe rom for et raseri også mot Hamas. Som med terrorangrepet 7. oktober brakte sin egen befolkning inn i denne krigen.

De er borte nå

Hamas sine ledere visste selvsagt hva de gjorde. Ingen stat kunne latt være å svare på et slikt angrep, som Hamas for øvrig lovet å gjenta, igjen og igjen. Terrororganisasjonen har brukt sine egne innbyggere som menneskelige skjold. Kvinner og barn. Unge og gamle.

En viktig forskjell på Israel og Gaza er at i Israel er det mulig å protestere mot styresmaktene. Det israelske samfunnet er dypt splittet. Et stort flertall blant israelere vil heller ha våpenhvile og frigivelse av gislene enn Netanyahus fortsatte massive og nådeløse krigføring. De yter motstand, de demonstrerer og argumenterer.

Mens i Gaza er det knapt mulig. Flere av de som forsøkte å demonstrere mot Hamas for noen uker siden, for første gang siden krigen startet, er borte nå. Vi trenger nok ikke å lure på hva som har skjedd med dem.

Les også: Norske artister krever igjen Israel-boikott

Mangel på empati

De norske artistene ønsker en slutt på krigen i Gaza. Det er et ønske alle kan stille seg bak. Selvsagt.

Men de krever boikott av en artistkollega som selv knapt overlevde terroren, uten at de samtidig med et ord kritiserer dem som utøvde terroren. Og uten at de nevner gislene.

Det er ensidig. Det er mangel på empati. Og det bidrar ikke til en slutt på krigen. I verste fall kan det styrke de i den israelske regjeringen som vil fortsette den – på det mest brutale vis.

Bør Israel stenges ute fra Eurovision?aJabNeicUsikkerdVet ikke

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article