Bokstavelig om Bruce

1 day ago 1

Anmeldelse

«Springsteen

• Med: Jeremy Allen White, Jeremy Strong, Odessa Young, Stephen Graham, Gaby Hoffmann, Paul Walter Hauser, David Krumholtz

• Regi: Scott Cooper

• Premiere på kino fredag 31. oktober

• Drama / biografi. USA. 9 år. To timer

Jeg liker bedre å bli overrasket enn å glede eller grue meg, så pleier å unngå filmtrailere etter beste evne. Da jeg likevel kom i skade for å få med meg den til «Springsteen: Deliver Me From Nowhere» i sommer, ble jeg engstelig.

Ikke fordi hovedrolle-innehaveren Jeremy Allen «The Bear» White føltes feil i rollen som New Jerseys største sønn. Tvert imot. Snarere på grunn av noe Springsteens mangeårige manager, Jon Landau (gestaltet av Jeremy «Succession» Strong), sier i den.

Om at Bruce ikke bare vil «reparere gulvet» i sitt eget barndomshjem. Men at artistens prosjekt er å reparere hele verdens metaforiske gulv. Du verden. Det er altså på dette nivået av hagiografi vi skal være?

Scenen er faktisk utelatt fra ferdigklippede filmen. Puh! Så da får man gi «Springsteen: Deliver Me From Nowhere» en ny sjanse.

Den åpner med et stykke mørk americana i sort-hvitt. Småby, 1950-tallet, en mor (Gaby Hoffmann) og hennes åtte år gamle sønn setter seg i bilen og kjører til byen. Mor ber sønn om å gå inn og hente far og ektemann (Stephen Graham) på en bar, der han sitter og dagdrikker. Under samme tak som andre dagdrankere. Men i realiteten mo spik alene.

Springsteen må ha skrevet minst 50 sanger om forholdet til den psykisk plagede, slagne, tause, noen ganger voldelige faren. Frykten han hadde for ham i barndommen, og frykten han i voksen alder har næret for å bli som ham.

Mye av Springsteens produksjon i løpet av de siste par tiårene, har handlet om kampen mot «den svarte hunden»: Depresjon og psykisk uhelse. «Deliver Me From Nowhere» er enda et ledd i dette arbeidet.

Den slipper oss ned i kronologien i 1981, idet Springsteen er i ferd med å bli noe mer enn bare en kritikerfavoritt og «rockens fremtid».

Plateselskapet venter i spenning på at Bruce på det neste albumet skal klinke til med full kraft, og legge hele verden – den igjen! – for sine føtter. Lite aner de at artisten har andre, mer akutte behov enn verdensherredømme.

Autodidakten Bruce er i ferd med å etterutdanne seg: Han leser Flannery O’Connor og ser «The Night of the Hunter» (1955) og «Badlands» (1973) på TV. Ut kommer desperate, novellistiske sanger om skjebner på skyggesiden i en amerikansk «drøm» han ikke lenger klarer å tro på. Han kjøper seg et billig hjemmestudio, og fester de nye sangene til en god, gammeldags kassett.

Å fange kreative og intellektuelle kraftanstrengelser, og depresjon, på film, er notorisk vanskelig. «Springsteen: Deliver Me From Nowhere» lykkes godt med det første én gang: Idet Springsteen krysser ut «he» og skriver inn «I» i det som skal bli tittelkuttet på det akustiske visealbumet «Nebraska» (1982). Med det bestemmer han seg for å synge i førsteperson, og «bli» karakterene i de nye sangene.

Den lykkes ganske dårlig ellers. Som da et tilbakeblikk av at Springsteen, faren og søsteren tar en biltur for å beundre en avsidesliggende praktbolig, avløses av at Bruce kladder ned teksten til «Mansion on the Hill».

Vi mates med teskje. Det er det motsatte av «show, don’t tell». Bokstavelig, corny, på grensen til flaut. Til tider er det som å se en spilt dokumentar: Det blir ikke så mye plass til film. Om du skjønner.

Det er rikelig med ordløs glaning ut i horisonten, flikking med tekstene og gitarklimpring. Brutt opp av et – fiktivt – kjærlighetsforhold med Faye, spilt av australske Odessa Young. Faye er alenemor som jobber på diner og bor hjemme hos foreldrene sine. Blir ikke mer Broooce enn det.

Men hun er kun med for å sette lyset på hovedpersonens vanskeligheter med å forplikte seg, som vi igjen skal spore tilbake til den utrygge oppveksten. Springsteen er tidlig i 30-årene, og fremdeles en sånn fyr som stikker av når det blir alvor. Han vil ikke være sånn. Men han er. Sin fars sønn.

Og om filmen handler om artistens depresjon i årene mellom 1981 og 1983, er den jammen ganske mo i knærne når det kommer til stykket. Bruce har integritet. Han er villig til å jobbe med seg selv, om nødvendig søke terapi (cue: god gråtescene). Ja, og han er en følsom elsker!

Allen White har det riktige molefonkne uttrykket til å gestalte den fremdeles ganske unge Springsteen i 1981 og 1982. Han har øvd seg på den stakkato høyrearmen, men har påtakelig mindre energi i konsertscenene enn artisten selv hadde.

White er helt OK som tørrpinn og sårt tiltrengt farsfigur. Den eneste litt humørfylte karakteren i det dystre dramaet, er David Krumholtz som kynisk plateselskapsmann.

Filmen er mer severdig enn jeg hadde fryktet. Men for pinefullt alvorlig og sentimental til å appellere til andre enn sertifiserte fans. (Jeg mener, det er fem-ti minutter om lydkvaliteten på Springsteens kassetter her!).

Selv de vil nok klare seg med med én runde.

Read Entire Article