Brasil er litt mindre «som Brasil»

Ronaldo ser ut av vinduet på flyplassen.

Zzzzzzzzzzzzzz.

Han kjeder seg. Flyet er forsinket. Lagkameratene puster tungt.

Ronaldo tar en ball ut av baggen og trikser.

En, to, tre, fire .....

Plutselig våkner Brasil.

To stolper blir til et mål. Denilson finter seg forbi passasjerer. Romário snurrer rundt med en sikkerhetsvakt. Litt etter litt våkner flyplassen til liv. Brasil leker seg rundt til lyden av sambaklassikeren Mas que nada.

Nike-reklamen ble en hit da den kom ut før VM i 1998.

Den hadde ikke fungert like bra i dag.

Dans og lek

Brasil har endret seg siden de møtte Norge i Marseille.

For 28 år siden tronet de på toppen. De var regjerende verdensmestere. Ronaldo hadde vunnet Gullballen som verdens beste spiller. Og om han hadde en dårlig dag, kunne Rivaldo smelle ballen i krysset fra 30 meter.

Brasil hadde Cafú og Roberto Carlos. De gjorde fotball til dans og lek.

Brasil var fortsatt Brasil.

Nå er det syv år siden Brasil vant en tittel.

I kvaliken kom de på femteplass. De har ikke nådd VM-finalen på 24 år. Nå er det Frankrike som har det beste angrepet, Argentina har den største playmakeren og Spania spiller den fineste fotballen.

Flere i hjemlandet har klaget på at landslaget er «for europeisk».

Spillet er mindre rytmisk og mer fysisk. Selv treneren er fra Italia.

Brasil er fortsatt gode. Selvtilliten har tatt seg opp etter gruppeseieren og det sene vinnermålet mot Japan.

Men auraen er ikke helt den samme.

Identitetskrisene

Som flere land har Brasil blitt endret av fotballens globalisering.

En rekke stereotyper har preget fotballhistorien. Italia har et pottetett forsvar. Nederland spiller pent. Tyskland vinner med maskinfotball.

Men nå?

Nå lekker Italias forsvar så mye at de ser VM hjemme.

Nederland hadde knapt ballen da de røk ut mot Marokko.

Og Tyskland var alt annet enn en seiersmaskin mot Paraguay, som slo dem ut på straffespark.

Idéer flyter fritt. Alle vet alt om alle. Stadig flere superstjerner er sønner av immigranter fra andre kontinenter. Det er som om de klassiske spillestilene er blitt kastet i en boks, ristet rundt og fordelt utover de ulike landene.

Nederland og Tyskland sliter med identitetskriser.

Frankrike og Spania har funnet nye vinnerformler.

Brasil leiter etter sin egen.

Da Brasils stjerner var best

Som alltid handler det om balansen mellom artisteri og duellstyrke.

Brasil har aldri kun spilt sambafotball. Sent på 70-tallet tok de i bruk en fysisk stil inspirert av militærdiktaturet. Finalen de vant mot Italia i 1994, er den eneste i VM som har endt 0–0. Forfatteren Eduardo Galeano jamret at om det ikke hadde vært for straffekonken, hadde nettene stått urørt i all evighet.

Da Brasil vant VM i 2002, brukte de fem forsvarsspillere. Dette har lenge vært oppskriften: Skap en solid defensiv struktur slik at artistene kan kose seg.

Og det fungerte da Brasil hadde de beste artistene. I løpet av 10 gylne år vant brasilianere Gullballen fem ganger:

• 1997 — Ronaldo
• 1999 — Rivaldo
• 2002 — Ronaldo
• 2005 — Ronaldinho
• 2007 — Kaká

Nå er det 19 år siden en brasiliansk herrespiller mottok prisen.

Rett til Europa

Brasils talenter har fått en mer europeisk utdannelse.

De gamle legendene dukket opp da brasiliansk fotball var et nærmest lukket økosystem. Spillerne lærte sine triks på gater og strender. De spilte for lag i Brasil. Da landslaget spilte bra i VM, var stjernen ofte en afrobrasiliansk angriper med rytme og artisteri.

I 1938 var det Leônidas, en spiss flere gir æren for å ha funnet opp brassesparket, og som scoret ett av sine syv mål barbeint fordi han hadde mistet skoen.

I 1962 var det Garrincha, en ving med bøyde bein som driblet spillere på samme vis som katten leker med musen.

I 1970 var det Pélé som tryllet på farge-TV.

Nå tas talentene inn i akademier der trenere forteller dem hva de skal gjøre.

Så drar de til Europa så fort de er gamle nok. Stortalenter som Vinícius Júnior, Rodrygo og Endrick stakk rett til Real Madrid så fort de var 18 år. Og i Europa er tempoet forrykende. Alle må løpe. Alt er fysisk.

Det er mindre plass til artistiske typer.

Ingen ny Ronaldo

Dette kan man se på dagens lag.

Før var playmakerne Rivaldo, Kaká og Ronaldinho. Nå er de solide midtbanetyper som Bruno Guimarães og Lucas Paquetá. Den sterkeste delen av laget er stopperne, Marquinhos og Gabriel Magalhães.

Det finnes ingen magiske backer som Cafu og Roberto Carlos, eller Marcelo og Dani Alves. Dagens duo er Danilo og Douglas Santos.

Neymar er med som det fremste symbolet på hva brasiliansk fotball pleide å være, men han er 34 år, skadeskutt og starter på benken.

På topp har de Matheus Cunha, som er god, men som pleier å spille dypere i banen. Alternativene er Endrick, som har vært på lån i franske Lyon, og Igor Thiago, som spiller for Brentford.

Brasil ønsker fortsatt en skikkelig arvtaker til Ronaldo.

De har leitet i 20 år.

Jevnere fordelt

Men Brasil har fortsatt minst én ving i ypperste klasse.

Raphinha har slitt med en lårskade og er neppe med i kampen mot Norge. Og så har vi Vinícius, den lynraske dribleren med fire mål i VM, som skremmer livet av høyrebacker verden rundt.

Selv i en så vanskelig periode har Brasil fortsatt superstjerner.

Det er en grunn til at Vinícius nesten vant Gullballen i 2024.

Men dette er en annen utgave enn laget som møtte opp i Marseille. Litt mer europeisk. Litt mindre Brasil. Stjernedrysset er jevnere fordelt enn da Ronaldo lekte seg på flyplassen.

Da var det Brasil som danset og Norge som kriget.

Brasil slo tunneler.

Norge slo langt.

Nå er det Norge som har spissen alle frykter.