Britisk varsku til Europa

Europas framtid blir kanskje ikke avgjort i Hartlepool og Exeter, men de sier noe om hvilke svingninger som nå preger europeisk politikk.

Ta Hartlepool først. Det var et av verdens viktigste senter for skipsbygging. I dag er byen med knappe 100.000 innbyggere mest kjent for et dårlig fotballag med ivrige fans og en historie om at de under Napoleonskrigene hentet ut en uniformert apekatt fra et strandet fransk skip, som deretter ble dømt og hengt fra en galge.

I Hartlepool skulle 12 seter avgjøres i lokalvalget. Det regjerende britiske arbeiderpartiet, Labour, tapte alle. Ytre høyre-partiet Reform UK vant alle.

Exeter lenger sør er noe helt annet. Byen er en gammel katedralby, med universitet og en voksende teknologisektor. Også her tapte Labour, men det var mest fordi De Grønne gikk fram 3 nye seter mens Labour mistet 4 seter og med det flertallet.

Fortellingen om disse to byene viser hvor vanskelig det er å styre Storbritannia. Statsminister Keir Starmer og Labour utfordres fra både høyre og venstre.

Det er en fattig trøst for Starmer og partiet at deres historiske motstander, Det konservative parti, under ledelse av Kemi Badenoch, gjør det nesten like dårlig.

Disse to partiene har byttet på å styre landet i et århundre. De konservative har hatt statsministeren i rundt 69 av de siste hundre årene – Arbeiderpartiet i de 31 gjenværende. Nå holder jerngrepet deres på å sprekke opp.

Presset på Keir Starmer for å gå av kommer til å bli stort de neste dagene. Han nærmer seg bunnmålingen til den konservative Liz Truss som ble sittende i halvannen måned og ble sammenlignet med holdbarheten til en isbergsalat.

Starmer utfordres fra alle hold, og det forverres av Arbeiderpartiet også kommer til å tape makten i Wales og at selvstendighetspartiet vinner fram i Skottland.

Nigel Farage og Reform UK står igjen som de store seierherrene, selv om også andre fløypartier gjør det bra. Han er personlig venn av Donald Trump og representerer en populisme som hittil har vært ukjent i britisk politikk.

Hans parti har vunnet overveldende flest nye lokale representanter i opptellingen så langt. Innvandring, ulikhet, et nytt medielandskap og følelse av maktløshet er viktige drivere for hans popularitet.

Veien til Downing Street og statsministerposten er fortsatt lang for Farage, men lokalvalget er et viktig skritt på veien. Viser de at de kan styre lokalt, bygger de opp troverdighet for å ta over hele landet.

Det britiske valgsystemet er bygget opp slik at et overtak i antall stemmer forsterkes, og gjør at Reform UK ikke trenger å vinne et rent flertall i antall stemmer for å ta makten neste gang det er nasjonalt valg.

Noe av den samme dynamikken finner vi i de to andre europeiske stormaktene, Frankrike og Tyskland. Den første store testen i Europa kommer til neste år under det franske presidentvalget. Der har ytre høyrepolitikeren Jordan Bardella lenge ledet på meningsmålingene mens ytre venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon nylig erklærte sitt kandidatur for fjerde gang.

Begge to kommer til å utfordres av sentrumsorienterte kandidater, men det kan ikke utelukkes at Frankrike må velge mellom en av de to av de fløykandidatene.

I Tyskland gjør den konservative forbundskansler Friedrich Merz stadig tabber og er som Starmer, veldig upopulær. Det samme gjelder det sosialdemokratiske partiet, mens ytre høyrepartiet AfD er på flere målinger størst i landet.

Også i Norge styrkes fløypartiene, mens regjeringen strever med å håndtere en fragmentert nasjonalforsamling. Dette peker mot en politisk ustabilitet på hele kontinentet i en tid hvor Europa trenger å samle seg hvis de ønsker å ha en egen stemme i verden.

Det er Europa som gjør at Ukraina kan fortsette sin motstandskamp mot Russland. Samtidig blir USA under Donald Trump gradvis blir mer en motstander enn alliert på mange felt og Kinas vekst skaper press på økonomien.

Men det er ikke argumenter alene som vinner et valg. Det gjør heller ikke moralsk pekefingerpolitikk. De gamle partiene må vise at de klarer å levere politikk som bedrer vanlig folks dagligliv og svarer på deres spørsmål og utfordringer, hvis ikke vil de vende seg til utfordrerne.

Det er det som er beskjeden fra Storbritannia.