Broren drepte mamma, stefar og seg selv. Nå vil Mira (17) hjelpe andre

– Selv om jeg var der, så kjennes det egentlig bare ut som en drøm, om jeg kan si det sånn. Det er så uvirkelig.

Mira har fylt 17 år. For snart et år siden feiret hun nyttår hjemme hos mamma i Sørfold, sammen med storebror, halvsøster og stefar.

Gjestene hadde gått og Mira hadde egentlig gått og lagt seg, da hun ble vekket av bråket i etasjen over.

Der oppe så hun mamma og stefar med alvorlige knivskader. Påført av Miras storebror.

Mira endte opp med å låse seg inne på badet.

Derfra ringte hun politiet, og hun ringte pappa Torbjørn, som bor i Vesterålen, fem timer unna.

Mens hun satt der på badet, tok storebror også livet av seg selv.

– Noen ganger er sorga så voldsom. Mamma og storebroren min var to av de nærmeste personene i livet mitt. Jeg kunne liksom prate med dem om alt. Hvis vi ikke var i samme hus, var de bare en telefonsamtale unna, sier Mira.

Tragedien i Sørfold var den store nyhetssaken da vi gikk inn i et nytt år i januar. En 19-åring som tok livet av stefar, mamma og seg selv.

Halvsøstra til Mira på 11 år ble sendt til sykehus med knivskader. Mira var den eneste som kom fra den dramatiske natta uten fysiske skader.

Politiet har etterforsket saken uten å finne svaret på hvorfor det skjedde.

Det synes Mira er helt greit. Men savnet er like stort uansett.

– Det er veldig vondt. Og veldig uvirkelig, fortsatt. Jeg klarer egentlig ikke å skjønne hvordan noe sånt kunne skje.

Nå, nesten ett år senere, forteller Mira om livet uten halve familien sin. Og hva som skjedde da hun møtte pappa i Sørfold 1. nyttårsdag.

– Da knakk jeg sammen

Møtet fant sted litt utpå dagen, 1. januar. Mira hadde vært innom Barnehuset på Fauske. Hun hadde blitt sjekket på legevakta. Den da 16 år gamle jenta følte seg nummen.

– Jeg husker at jeg var så redd for at livet mitt var helt ødelagt. At ting ikke kom til å bli som før. At nå hadde alt gått under, forteller hun.

Pappa Torbjørn hadde kjørt helt fra Vesterålen den natta. Nå var han i et lite rom på rådhuset i Sørfold. Stoler, sofa og en del andre folk.

– Det var et veldig sterkt møte. Hun kom inn i rommet og det første hun sier, er «pappa, dette skal vi klare», forteller Torbjørn.

– Det var da jeg også begynte å forstå litt. Både hva som hadde skjedd og hva som var konsekvensene. Selvfølgelig var det veldig rørende. Så da knakk jeg i sammen.

Er ikke sur på han

Detaljer fra det Mira opplevde den natta vil hun ikke snakke for mye om. Det blir for privat.

Men slik hun ser det, var det ingen som kunne ha forutsett det som skjedde da broren ble drapsmann. Og etterpå tok sitt eget liv.

– Det er det som gjør det så vondt. Og selvfølgelig en følelse om at det er urettferdig at det skulle skje.

– Hva har du tenkt om storebroren din i ettertid?

– Jeg har ikke vært sur på han en eneste gang. Jeg har egentlig bare kjent på at det er veldig trist. Hvor vondt det er at noe sånt skulle skje. Han var jo den snilleste gutten du kunne finne. Han var en helt fantastisk person. Et veldig omsorgsmenneske. Og en veldig god storebror.

For Mira er dette viktig å få sagt:

– Og for meg som var der da det skjedde, så kan jeg bare si at jeg er ikke sur på han.

Men det siste året har vært krevende for 17-åringen.

Brukte et halvt år på å forstå

Hjelperne hennes har vært mange. Kriseteamet i Sørfold og i Bodø fulgte familien tett inn mot begravelsen.

Mira har fått hjelp av psykolog hos Barnehuset.

– Nå går jeg til BUP og får veldig god hjelp der. Det er fint å ha noen utenfor som kan høre på det du har å si. Kanskje de har litt andre synspunkter. De kommer ofte med veldig gode råd, sier hun.

Halvsøstera, som også var i huset den natta, bor fortsatt i Sørfold hos sin onkel og tante.

Mira har derimot flyttet. Nå bor hun hos pappa og hans kone Åsta, sammen med Miras to yngre halvsøsken, i Vesterålen.

Hun har begynt på ny skole.

– I starten syntes jeg det var skikkelig vanskelig. Det var sårt å måtte dra fra vennene mine, skolen og familien i Sørfold. Jeg var veldig redd, forteller hun.

– Det er noe jeg er veldig glad for nå, for jeg trives veldig godt. Jeg har fått mange nye venner og møtt mange nye, fine folk.

Hun forteller om en klasse der alle kan være sammen med andre. Også på ettermiddagene.

I tillegg bruker Mira mye tid på fjellet sammen med pappa. Der føler hun mestring, får endorfinet til å bruse i blodet og får sortert tankene.

Og så har Mira musikken. Låter som henter frem minner, som tar henne tilbake til fine stunder med mamma og storebror. Glad musikk, som for eksempel Sondre Justad, som løfter humøret.

– Og så liker jeg å danse.

Men at storebror og mamma er borte, gikk ikke skikkelig opp for henne før i sommer. Og fortsatt strømmer minnene på, i bølger.

– Det er dager der jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv. Det gjør direkte vondt. Og så kan jeg ha gode perioder, der jeg kan se på bilder, der jeg ikke holder på å drukne i sorg.

– Er du blitt mer voksen?

– Ja. Jeg vil si det. Jeg har vokst veldig mye på det som har skjedd. Jeg har gjort ting og vært gjennom ting som ikke er normalt at en 17-åring skal gå igjennom.

Blant annet har hun lært mye om andre mennesker. Og hvem hun kan lene seg på.

Har følt seg som luft

Mira forteller om tiden etter tragedien. Om støtten hun fikk fra folk rundt seg. Meldingene, klemmene, de gode ordene.

Omsorgen som etter hvert ble mindre synlig.

– Det har vært ganger hvor jeg nesten har følt meg som luft, at jeg ikke har vært til stede, sier hun.

– Folk går jo videre i livene sine. Mens vi som var en del av det, står jo på en måte ennå fast. Vi er ennå i det, liksom.

Andre har vist seg fra sin beste side. Mira har venner hun kan lene seg på. Folk som lytter når hun har behov for det. Som kan få henne i bedre humør, og få tankene over på andre ting.

– Det er egentlig ikke så mye som skal til. En klapp på skuldra, eller en klem, eller noe sånt.

Og det er mye å se frem til for 17-åringen.

Vil hjelpe andre

Klassen på helse- og oppvekstfag har hatt stor innvirkning.

For Mira drømmer om å bli sykepleier.

– Da kan jeg fortsette å hjelpe andre mennesker. Kanskje andre mennesker som havner i lignende situasjoner. Det er noe jeg ønsker mest, å kunne hjelpe andre.

– Og vise at det er mulig å komme seg gjennom også slike ting?

– Ja. Selv om det kan føles ekstremt tungt og mørkt, og det kan det gjøre lenge etterpå, så må man fortsette å kjempe. Man kan få det godt igjen.

Det er litt av årsaken til at hun vil fortelle sin historie. Pappa Torbjørn har allerede gjort det. Det er et slags mantra i familien.

– Åpenhet er en bra ting. Det ufarliggjør alt på en måte. Jeg tror det bare er veldig viktig å ikke gå og bære ting inni seg, sier Mira.

I tillegg tok familien hennes tidlig et aktivt valg om at de skulle klare å leve et godt liv videre. Glede seg over de små tingene, at de har hverandre.

I dagene etter tragedien møttes de i sofaen hver kveld for å se på TV. Serier som «71 grader nord» og «Maskorama». Det gjør de fortsatt så ofte de kan.

Og hver fredag er det taco.

– Små ting som gjør at du kjenner på følelsen av at livet er fint også, sier 17-åringen.

– Det at du har greid det du gjør, det virker nesten uforståelig for oss andre?

– Ja, det er noe som jeg også har tenkt på. Hvis det ikke var meg som var i denne situasjonen sjøl, ville jeg nok også tenkt det: Hvordan går det an, liksom? Men jeg tror det har mye å si hvordan du selv tenker. Hvis du har lyst til noe, og bestemmer deg for det, så er det utrolig hvor mye du får til.

For eksempel har Mira og familien bestemt seg for hvordan de skal prøve å håndtere nyttårsaften i år.

Kjenner allerede på julestemning

– Det vil alltid være en dag som kommer til å være sår. Men vi har planer om ting vi skal gjøre. Vi skal ta det med ro, være sammen. Prøve å ikke gjøre noe veldig stort ut av det. Så får jeg se hvordan det blir.

– For det gruer du deg litt til?

– Ja, litt.

Men før den tid kommer jul. En høytid som får Mira til å lyse opp.

Sånn var mamma også. Hun bakte, pyntet og ordnet.

– Julegleden hun hadde var så godt å se, forteller Mira.

Hun gleder seg til å se alle julefilmene hun alltid ser. «Love Actually». «Home Alone». Filmer hun pleide å se sammen med storebror.

Hun gleder seg til å pynte juletreet på lillejulaften, høre på julemusikk og bare være sammen med dem hun bryr seg mest om.

– Jeg elsker jul. Jeg har bestemt meg at jeg ikke skal la jula bli ødelagt, sier Mira.

– Selvfølgelig vil det være sårt. Det blir min første julefeiring uten storebroren min, og uten mamma som enten er der eller som ringer meg. Men samtidig har jeg allerede kjent på julestemning, og at jeg gleder meg til jul. Så jeg tror det er et godt tegn.