Camilla (24) har fobi: – Livredd for å kaste opp

Camilla Haugen fra Enebakk har spyfobi.

På fagspråket kalles det emetofobi. En intens frykt for å kaste opp eller se andre gjøre det. Frykten kan føre til panikkanfall og sterk angst.

Kvinner rammes oftere enn menn. Ni prosent av befolkningen antas å slite med denne fobien, viser studier.

– Mange bruker mye krefter på å følge med på risiko, passe på at de ikke havner i situasjoner der de selv eller andre kan spy. Det er veldig slitsomt og kan gå hardt utover hverdagen, sier psykolog Baldur Kjelsvik ved Angstklinikken.

Hun vet at alle synes spy er ekkelt. – Men dette er noe annet. Det handler nok i bunn og grunn om å tåle å miste kontroll, sier strikkeinfluencer Camilla Haugen. Foto: Privat

– Angsten for å kaste opp har preget livet mitt siden barneskolen, sier strikkedesigner Camilla som har over 70 000 følgere i sosiale medier.

Sist uke la hun ut en video på TikTok:

Hun forteller at hun i mange år har droppet å spise ute fordi hun er redd for å bli matforgiftet. Hvis venner nevner at de har hatt omgangssyke får hun helt panikk.

Meldingene rant inn fra andre som kjenner seg igjen. De skriver om hvordan frykten for spy har tatt over livene deres.

– Frykten er irrasjonell, sier Camilla.

Selv har hun knapt kastet opp.

– Det er et paradoks. Jeg kan sikkert telle på én hånd hvor mange ganger i livet jeg faktisk har spydd. Likevel er jeg livredd for å kaste opp og frykten hindrer meg i å leve livet mitt. Jeg vet det er vanskelig å forstå dette for folk, men det er ikke bare å ta seg sammen.

Spyfobien var noe av det første hun advarte kjæresten sin om da de begynte å date.

Å reise kollektivt, dra på hytteturer, bursdager og kafébesøk.

– Jeg ender ofte med å takke nei, unngår steder med mye folk. Helst holder jeg meg hjemme.

10 år gamle Camilla koser seg på stranden i El Arenal, i flere år var det familiens yndlingsreisemål. Det ble det slutt på. Foto: Privat

Det er 11 år siden hun har vært i utlandet.

Bare tanken på å være innestengt i et fly om hun skulle bli dårlig, eller spise av en buffé og bli matforgiftet, gjør at hun begynner å kaldsvette og blir tørr i munnen. 

– Så kommer magesmertene og kvalmen, og klumpen i halsen gjør det vanskelig å puste, sier Camilla.

Angstanfallene kan komme flere ganger om dagen.

– Frykten for å bli syk tar helt overhånd. Det er ofte det eneste jeg klarer å tenke på.

Nå har hun fått nok.

Sist uke reiste hun på ferie til Mallorca med kjæresten.

– Det er eksponeringsterapi, sier hun.

Traumatisk ferie

Å sitte i et fly tett på andre som kan bli syke, med en bitte liten do på deling med hundrevis av andre, møkkete flyplasser, busser og tog med masse folk som kan være smittsomme, matbuffé hvor folk tar på samme bestikk, restauranter med grønnsaker som ikke er vasket, kniver som ikke er rene, isbiter av urent vann ... Dersom hun ikke blir matforgiftet, kan kjæresten bli det. Farene står i kø.

Hvis Camilla en sjelden gang spiser ute, går hun kun på steder hun har vært før. Nå er hun på Mallorca og har ikke kontroll. Foto: Privat

Camilla og kjæresten bor på samme hotell som familien pleide å feriere på i oppveksten. Inntil den traumatiske opplevelsen for 11 år siden da familien fra Enebakk hadde fått anbefalt et nytt hotell.

– Det viste seg å ligge rett ved den største nattklubben på El Arenal. Det var fulle folk over alt, folk spydde og sloss. Jeg isolerte med på rommet og nektet å gå ut. Det var traumatisk, sier Camilla.

Mega Park har vært en attraksjon for partyturister i El Arenal i en årrekke. Foto: Privat

Siden har hun ikke vært i Syden.

Før nå.

Googler «foodpoisoning»

– Vi har bestilt halvpensjon for minst mulig eksponering av det som er utrygt, sier hun.

Hun har googlet hotellet og alt av restauranter i nærheten for å sjekke om noen noen gang har meldt om matforgiftning der.

Buffet på hotellet i El Arenal. Camilla holdt seg til pasta med tomatsaus og pizza med mozzarella for minst mulig risiko for matforgiftning. Foto: Privat

– De første dagene var forferdelige. Jeg jazzet meg opp og klarte ikke slappe av.

For mange starter spyfobien i barndommen og blir en kronisk lidelse, forteller psykolog Kjelsvik.

Camilla husker godt sitt første traume. Hun gikk i tredje klasse, var kvalm og rakk ikke frem til skoledoen i tide. Hun husker følelsen av stress, mangel på kontroll og skam.

– Spyangsten har påvirket hele familien. Det ble så ille at jeg ikke klarte å gå på skolen. Mamma måtte ta ut ulønnet permisjon i mange måneder for å sitte i korridoren utenfor klasserommet, som en trygghet.

Da Camilla skulle på skoletur i 10. klasse måtte også moren bli med. Foreldrene kjørte henne over alt. Buss var uaktuelt. Daglig spurte hun moren som jobbet i barnehage om det gikk omgangssyke der og passet på at alle i familien alltid vasket hendene.

Kjeks fra gulvet

– Jeg har prøvd det meste for å bli kvitt spyfobien, sier Camilla.

Hypnose, kognitiv terapi og eksponering.

Folk som lider av emetofobi kan preges av et liv med konstant overvåkning av risiko. – Det er veldig slitsomt, sier Camilla. Foto: privat

– Eksponeringsterapien var ekstrem. Jeg måtte blant annet dra på et kjøpesenter på Black Friday, holde i rekkverket i rulletrappen for så å kjøpe og spise en bagett uten først å vaske hendene.

En annen gang måtte hun dra en kjeks langs gulvet og spise den etterpå, forteller hun.

Det hjalp litt, for en stund.

– Eksponering er ferskvare. Hvis jeg ikke eksponerer meg kontinuerlig for det som er ubehagelig, har det ingen effekt for meg, sier Camilla.

Behandlingen handler om å eksponere seg for usikkerhet og ubehag – ikke nødvendigvis for oppkast direkte, sier klinikkleder og psykolog Baldur Kjelsvik hos Angstklinikken. Foto: Jarran Flokkmann

Kjelsvik på Angstklinikken sier det er håp.

Først må man forstå hva som opprettholder angsten. Noen har strenge vaskeritualer, har alltid med vann i tilfelle noe skjer, i et forsøk på å føle seg trygg.

– Ofte er det nettopp dette behovet for kontroll og intoleranse for ubehag som driver fobien videre. Slike sikkerhetstiltak gir kortsiktig lettelse, men holder problemet ved like, sier Kjelsvik.

Tåle det ubehagelige

I behandling jobber de med å redusere behovet for kontroll og trygging.

– Målet er ikke å bli kvitt ubehag, men å tåle det – og å erfare at det ikke er farlig.

Camilla har sluttet å gå rundt med pose i vesken.

– Jeg forsøker ikke å mate angsten.

Nå gleder hun seg til å komme hjem.

– Kroppen blir sliten av å konstant gå i kriseberedskap. Når jeg får denne ferien på avstand kommer jeg til å være utrolig stolt over det jeg har klart.

Slik blir du bedre

Metakognitiv terapi (MCT) mot emetofobi:

• Fokus på hvordan man forholder seg til sitt indre stress og opplevelser.
• Målet er ikke å endre selve tankene («Hva hvis jeg kaster opp?»), men å endre hvordan man forholder seg til tankene og følelsene som oppstår.
• Først kartlegges sikkerhetsstrategier man bruker (unngå mat, buss, skole, ha med vann, klesskift, overvåke kroppen etter tegn på kvalme etc.)
• Så trener man på å bryte denne sirkelen, øve på ikke å analysere.
• Gradvis lærer man at følelser og bekymringer kan få være i fred uten å måtte kontrollere dem.

Kilde: MCT-terapi, forskningsbasert manual, Angstklinikken.