Culture-smultchure

Oljefondets investeringskonferanse viser at det ikke finnes ett riktig svar på hva som skaper en vinnerkultur. Men det at kultur skapes fra toppen, er mer sant enn noensinne.

Roar Valderhaug

Børskommentator

Oljefondets nestleder Trond Grande (t.v.), Nicolai I og kanskje fondets egentlige leder Grete Borchgrevink Starheim, som formelt er PA til Tangen, tar imot gjestene til årets investeringskonferanse. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Var hedgefond-toppen Ken Griffin virkelig på Oljefondets investeringskonferanse for å gi norske bedriftsledere sine beste råd om hvordan de kan skape en vinnerkultur i sin organisasjon?

Eller var Griffin der på et kundemøte?

Man kan lure.

Det er bokstavelig talt et verdenshav mellom Griffins elitefirma Citadel og virkeligheten for de aller fleste norske bedriftsledere.

Citadel er rapportert å ha over 100.000 søkere til 300 internship-plasser. For flere av de norske bedriftslederne som lyttet til Griffins innlegg, sjefene for Equinor, Posten, Orkla, Rema og mange flere, sliter ofte med i det hele tatt å få nok kvalifiserte søkere til jobbene de tilbyr.

Temaet for fondets investeringskonferanse i år var altså «Hva kjennetegner en vinnerkultur?». Dette temaet er mistenksomt likt fjorårets tema «Hva kjennetegner et vellykket selskap?».

Det er fristende å svare med det kjente utsagnet «god kultur – som spiser strategi til frokost» på begge spørsmål - alle slike spørsmål (!) - og spare Oljefondet for fremtidige arrangementskostnader.

Les også

Dette var gjestene og menyen på Oljefondets elitemiddag

Men suksessen til slike konferanser handler om mer enn å treffe innertier på relevansen til hva enhver foredragsholder har å melde. Det handler vel så mye om å skape en møteplass.

I så måte har Nicolai Tangen lykkes over måte. Toppene både innen norsk finans og industri ønsker å være på en konferanse som kan skilte med toppnavn som både nevnte Griffin og ikke minst «the top dog» innen verdens finansnæring; JP Morgans Jamie Dimon.

Dimon er selvsagt også på kundemøter når han først tar turen til Norge. Som møtet hans med statsminister Jonas Gahr Støre og en middag med norske næringslivsledere.

Ken Griffin på Oljefondets investeringskonferanse. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Men selv om undertegnede er skeptisk til hva rå, amerikanske kapitalister, som leder ekstreme elitefirmaer, har å lære bort til norske – vi er tross alt nesten sosialdemokrater hele gjengen – ledere, så viste i alle fall utvalget av foredragsholdere utover dagen én ting:

Det finnes ikke noe riktig svar på hva som skaper en vinnerkultur.

Både de som holdt innlegg etter Griffin og forskningen på bedriftskultur legger vekt på å skape en kultur som tilpasser seg raskt, som lytter til kundene, er åpne for at feil kan gjøres, og hvor de ansatte føler stolthet, trygghet og til og med glede over å gå på jobb.

Eller man kan gjøre som Ryanairs notoriske sitatmaskin (og toppsjef) Michael O’Leary; være skeptisk til at alt prat rundt «culture-smultchure», og bare kjøre på med knallharde kostnadskutt og rå tilbakemeldinger, både internt og til kundene.

Les også

Ryanair-sjefen: – Norge investerer ikke nok i Ryanair

Bortsett fra at dette er jo også i høyeste grad bedriftskultur! Dette er Ryanairs høyst bevisste valgte bedriftskultur, og den har åpenbart fungert.

Oljefondets konferanse blir for meg mest beviset på den gamle sannheten om at kultur skapes fra toppen. Ryanairs bedriftskultur er O’Learys kultur. Akkurat som Citadels kultur er Griffins kultur.

Akkurat som Oljefondet er, eller i alle fall er i ferd med å bli, Nicolai Tangens kultur. Norske halvbyråkratiske strukturer tar gjerne mer enn bare en åremålsperiode å endre.

Tangen, som vi fortsatt kaller ham i mediene, er bare «Nicolai» når hans underordnede nå presenterer ham på konferanser. Nicolai I?

Tangen balanserer nå på en knivsegg i så måte selvsagt. Vi kan gjerne le av janteloven i 2026, men fortsatt ikke trø den for nærme.

Tangen er så til de grader blitt personifiseringen av Oljefondet at også Palestina-demonstrantene på utsiden rettet sine slagord nesten utelukkende mot ham. Som typen «Tangen er en taper».

Ikke enderim, men i alle fall ok bokstavrim basert på konferansens tema. «Slyngstad er en slyngel», hadde neppe hatt samme schwung dersom forrige Oljefondsjef Yngve Slyngstads doldiskultur fortsatt hadde preget fondet.

Demonstrantene har også bedriftskultur. En åpenbart sterk og oppofrende kultur der personlige hensyn viker for organisasjonen behov (store personlige bøter og vonde, fastlimte hender til dører og fortau).

Men kanskje skulle de også hørt litt på innleggene på innsiden av bankpalasset om å skape en vinnerkultur?

Ikke for å få noen fasit på det svaret, som jo ikke finnes, men likevel for å få inspirasjon til det å lytte til kundene (den norske befolkningen) og bygge en kultur som makter å endre strategien når den gamle ikke fører frem.