Da folk ringte, tok jeg den ikke

Rundt jul blir det satt mye fokus på ensomhet, men så snart vi bikker januar er det som vi har glemt av alle de som sitter og føler seg alene.

Januar er måneden hvor mange vil bli bedre utgaver av oss selv, og det kan pådra oss et vanvittig meg-meg-meg-fokus.

Bli slankere, spise sunnere, bli sterkere, lære meditasjon og drikke mindre.

Få jeg kjenner setter seg mål om å se de rundt seg bedre.

44 prosent av nordmenn kjenner på ensomhet. Nesten halvparten av befolkningen.

Kanskje vi skal begynne året med å bli flinkere på å løfte blikket ut fra egen navle?

«Jeg har telefonangst», har jeg påstått i mange år.

Å snakke i telefonen gir meg puls og ubehag, og hvis noen ringer uten at jeg forstår hvorfor, så tar jeg den ikke.

I lang tid har jeg tenkt at det bare er sånn jeg er, og at folk bare må forstå at jeg ikke kan nås via telefon.

Men for en vanvittig egosentrisk tanke.

Et av mine nyttårsforsett er å ta flere telefoner, og ikke minst, bli flinkere til å ringe nære og kjære.

Jeg tror dette med «telefonangst» er et ganske utbredt problem blant min generasjon, men jeg synes vi slipper for billig unna.

Jeg tror i verste fall at vi blir et samfunn som aldri ringer hverandre, og dermed ikke snakker med folk med mindre de står rett foran oss.

Det vil utvilsomt gjøre folk enda mer ensomme.

Så vi er nødt til å ta opp telefonen, stå i ubehaget det gir og lære oss at å ringe hverandre ikke er farlig.

Jeg diskuterte et fenomen med pappa her nylig; ingen ringer på døren lengre.

Ingen kommer uannonsert på besøk.

Han fortalte om hvordan han og vennene under studietiden ringte på hos hverandre, bare for å komme innom og henge.

Hadde en venn av meg stått på døren uanmeldt og spurt «skal vi henge?», tror jeg at jeg hadde følt meg invadert og litt overrumplet.

Det at denne kulturen er i ferd med å forsvinne helt, fører nok til at terskelen for å møtes generelt blir høyere.

Det å skulle ses planlegges så nøye, og da blir naturligvis menneskemøtene sjeldnere.

Det er jo for dumt at man føler man må sette av minst et par timer, og gjerne ha noen nybakte boller og fersk kaffe stående klart hver gang man skal ses.

Egentlig holder det jo bare å stikke innom, si hei og gi en klem for å opprettholde gode relasjoner.

Det er ikke bare gamle mennesker som kjenner på ensomhet; det har tvert imot blitt et stort problem for min generasjon.

Vi har mulighet til å ha kontakt med mennesker hele døgnet rundt, men denne kontakten er så overfladisk, og gir ikke den samme sosiale stimulien som ekte menneskemøter gjør.

Man kan gjennom sosiale medier se hva folk driver på med og hvor de befinner seg til enhver tid, og selv om det er fantastisk å kunne holde så tett kontakt til tross for store geografiske avstander, så forsterker det nok følelsen av ensomhet.

Man blir konstant påmint alle som er på ferietur med venner eller kjærester, hvem som er ute på byen sammen, hvem som er på hyttetur der eller tacokveld der.

Hvor alene man føler seg, blir ekstra tydelig og vondt når man kan se alle som ikke er alene.

Ensomhet i samfunnet er et alvorlig problem, men jeg tror vi kan utgjøre en stor forskjell med minimal innsats.

Vi må bli bedre til å se hverandre, uten at det trenger å være en nøye planlagt begivenhet.

Forskning viser at kun åtte minutter med telefonsamtale kan ha en betydelig positiv virkning mot ensomhet, angst og depresjon.

Å ringe og slå av en liten prat, har alle tid til.

Kanskje det kan være ditt mål for 2025; dra litt mer på uanmeldte besøk og ringe de du er glad i litt oftere?