Danskekongen og de norske dukkene

Har du hørt historien om den danske kongen som forelsket seg i noen tredukker av norske bønder og fiskere?

Disse dukkene som du ser øverst her, gjorde et sterkt inntrykk på ham.

Det var såpass at kongen ga ordre om å lage en svær utendørs skulpturpark med statuer av helt vanlige nordmenn. Han fikk bygget 70 statuer av norske hverdagshelter i full størrelse.

Hvorfor gjorde kongen av Danmark-Norge dette?

Den mest vanlige forklaringen har vært at han gjorde det for å hylle helt vanlige folk.

Men tre forskere har sett på saken med et nytt blikk. Nå som disse figurene skal vises fram på kunstmuseet Kode i Bergen, byr de på en helt annen teori.

– Altså, det er jo en veldig merkelig historie, sier de.

Lykkejegeren

Vi skal tilbake til 1700-tallet, et århundre som i Norge har blitt beskrevet som en endeløs natt.

Vi var en dansk provins, styrt av eneveldige konger som satt i København og bestemte alt. Hva som rørte seg blant vanlige folk i Norge, var det få ved makta som brydde seg om.

Men takket være en ung bondesønn fra Nes i Hallingdal, vet vi i dag mye mer.

Jørgen Garnaas (1723–1798) var eldste sønn på hjemgården og hadde dermed odelsretten. Livet hans var staket ut med forventninger om sikker inntekt.

Men da han var i tjueårene, tok han et overraskende valg: Han pakket snippsekken og dro vestover til Bergen.

Garnaas fikk jobb som postbud i det som på den tiden var Norges klart største og viktigste by. Innimellom dyrket han sine ekstreme ferdigheter: Treskjæringer og håndverk.

I jobben reiste Garnaas landet rundt med sin hest og møtte all slags folk. Han ble inspirert til å portrettere dem.

Han gjenskapte dem i form av treutskjærte dukkefigurer med klær og hår. Dukkene med lokale tradisjonsdrakter var fulle av ørsmå detaljer og ble laget med høy presisjon.

I samlingen er alle slags yrker og bosteder representert, enten det er en los fra Namdalen, en fisker fra Vik eller en same fra Tromsø.

På samme tid som Garnaas flyttet til Bergen, surret det noen rykter i Norge. De handlet om at Kong Frederik V prøvde å få bedre oversikt over rikets økonomi. Hva hadde de å tilby der oppe i nord?

Danskene var ikke bare opptatte av å hente ut tømmer fra skogene, sølv fra gruvene på Kongsberg eller marmorstein fra Bergen.

De var også opptatte av nordmenns evner innen håndverk og treskjæringer. Dette var produkter som var ekstremt attraktive hos samlere.

Garnaas kan ha fått med seg at dukkene han lagde, hadde et økonomisk potensial. De skulle da også bli lagt merke til.

Erik Pontoppidan, som var biskop i Bergen, var ansvarlig for å beskrive og kartlegge Norges ressurser. Forskerne tror at biskopen og Garnaas kan ha møtt hverandre.

Noen av dukkene ble brakt til København og vist fram ved hoffet.

Kong Frederik V likte det han så.

Skulpturparken bygges

Sammenlignet med de fleste andre kongene under det danske eneveldet var Frederik V (1723–1766) en glad laks.

Foruten å være en tørst horebukk, elsket han kunst og teater. Han hatet den strenge pietismen som preget Europa, og som hans far hadde importert til landet.

I august 1764 inviterte han Garnaas til København – en overdådig opplevelse for en bondesønn fra Hallingdal.

Kongen gjorde det klart at han nøyde seg ikke med tredukker.

Garnaas fikk bestilling på å produsere figurer av nordmenn og samer i det kostbare materialet elfenben, og en raus årslønn på 100 riksdaler for arbeidet.

Hvordan i alle dager skulle Garnaas få tak i støttenner fra en elefant i Bergen på 1700-tallet?

Vel, det lot seg gjøre fordi Danmark-Norge ikke var noen nestekjærlig idyll.

Våpen fra Danmark ble byttet mot slavegjorte afrikanere og elfenben på de dansk-norske handelsfortene i Afrika. Slavene ble fraktet med skip til sukkerplantasjene i Karibia før elfenbenet ble tatt med hjem til markedene i København og i Bergen.

Kong Frederiks visjoner stoppet heller ikke der. Med dukkene til Garnaas som modell ba han om å få laget en hel skulpturpark med disse staselige nordmennene.

Hoffbilledhuggeren (finnes noe sånt i dag?) ble tilkalt og fikk en svær oppgave: Skalér opp tre- og elfenbensfigurene til to meter høye sandsteinsstatuer!

Dette arbeidet pågikk over mange år, også etter at Frederik V drakk seg i hjel, bare 42 år gammel.

Til sammen ble det oppført hele 70 helfigurstatuer i hagen til Fredensborg slott, tre mil nord for København, en park som i dag går under navnet Nordmandsdalen. Så å si alle statuene var av nordmenn, deriblant noen samer, i tillegg til noen færøyinger.

Så hvorfor var det så viktig for danskekongen å vise fram helt vanlige folk fra utkantene av riket sitt?

Propaganda

Nå har det kanskje blitt skapt et inntrykk av at kong Frederik V var en herlig type. Men han var tross alt sjefen for et styresett preget av sensur og vold.

Dette såkalte eneveldet, som varte fra 1660 til 1848 (Norge takket for seg i 1814), skulle man ikke kødde med. Majestetsfornærmelser eller forsøk på opprør kunne medføre tortur, partering og henrettelse i full offentlighet.

Kongemakten brukte sterk lut fordi den var konstant redd for folkelige opprør.

For å holde folket nede måtte de minnes på at kongen var Guds stedfortreder på jorden. Det måtte skapes et bilde av monarkiet som en urørlig maktbastion, selv om kongene ikke alltid var de mest ressurssterke emnene.

Hvordan skape respekt? Ved å sette opp statuer av de som satt med makta.

Dette var tungt inspirert av den svært eksentriske franske kongen Ludvig 14., som noen år tidligere begynte å tapetsere riket med statuer av seg selv.

Malere og kunstnere framstilte Fredrik V på en idealisert måte, ofte i kamprustning, selv om han aldri var i noen krig.

Men hvordan henger dette sammen med at Frederik V fikk laget statuer av norske fiskere og bønder?

Tidligere har historikere gjerne sett på Nordmandsdalen som et demokratisk prosjekt – at det var åpent og inkluderende å vise fram vanlige folk.

Forskerne som nå har gravd seg ned i Nordmandsdalen, ser på dette med et nytt blikk.

De mener at statuene ble laget som en form for propaganda for å vise fram hvilken makt danskekongen rådet over. Litt som å ha et 20 meter langt møtebord i gull.

– Disse figurene er avbildet med at de holder et attributt, altså en fisk, en kornaks eller en butt med rømme, for å vise hva de bidrar med økonomisk til riket. De er ikke bare representanter for det norske folk, men også for hvilket økonomisk potensial som finnes i utvinningen av naturressursene i Norge, sier Tonje Haugland Sørensen.

Nordmannsdukkene ble også produsert i en serie porselensfigurer, som ble gitt i diplomatiske gaver.

Lå det også en dæsj hersketeknikk og utpsyking i sånne gaver?

– Vi vet at rundt 56 porselensfigurer ble gitt i gave til svenskekongen. Ved å framstille norske og samiske undersåtter i miniatyr kunne det dansk-norske monarkiet markere makt og kontroll overfor den gamle erkefienden Sverige, sier Mathias Danbolt.

Det at porselen var et høyteknologisk materiale på den tiden, var et viktig poeng.

– Kongen ga bort en gjenstand som viste både nordmenns evner og rikets tekniske kompetanse. Det var rett og slett en veldig skrytete gave, forteller Tonje Haugland Sørensen.

Kom «hjem» igjen

Gjennom årenes løp har sandsteinsstatuene stått i stram givakt ved Fredensborg slott. Den sjeldne dokumentasjonen av hvordan «vanlige folk» så ut har primært interessert forskere som har arbeidet med gamle norske folkedrakter.

Dronning Sonja er en av dem som har vært der mange ganger – både som ung og ugift kunststudent og da hun senere besøkte dronning Margrethe, som i dag bor på slottet.

Noen skulpturer har blitt sendt «hjem» igjen. Karmøy fikk hjem en lokal fisker med kone i 1989. Riktignok bare kopier.

Harde vintre, syreregn, mose og alger førte til at hele skulpturparken har blitt skiftet ut. Forsøk på å lappe gotlandsk sandstein med betong fungerte ikke, og statuene måtte bygges på nytt. Etter et langvarig rehabiliteringsarbeid åpnet parken igjen i 2002.

Jørgen Garnaas ble selv aldri framstilt som verken tredukke, statue eller på maleri. Men takket være arbeidet hans vet vi hvordan de så ut, alle hverdagsfolkene som ikke fikk plass i de store fortellingene.

Utstillingen «Nordmandsdalen» åpner ved Kode 23. mai.