Datasentre setter Kraft-Norge i spill

Investeringene i datasentre øker nå sterkt globalt. Det samme gjør mengden elektrisk kraft som går med til å drive dem.

Det internasjonale energibyrået IEA anslår at i 2030 vil kraftforbruket til datasentre være dobbelt så høyt som i dag, nesten 1000 terawattimer (TWh), og det vil fortsette å øke.

Denne utviklingen presser kraftpriser og kraftnett i land etter land. Den presser også frem ny politikk.

Les også

Enorme kraftønsker til datasentre: – Nødt til å få kontroll

Også i Norge øker kraftforbruket til datasentre raskt. For få år siden utgjorde det i praksis ingenting. I dag er det rundt 3 TWh i året. I en ny rapport anslår vi i NVE at kraftforbruket til datasentre vil være rundt 8 TWh i 2030.

Få år senere kan det bli mye høyere. Datasentre for mange titalls TWh har allerede reservert kapasitet i kraftnettet.

For å sette disse tallene i en forståelig sammenheng: All tradisjonell kraftkrevende industri i Norge bruker i dag noe over 35 TWh kraft i året. Det samme gjør norske husholdninger.

Datasentre kan komme til å bruke like mye kraft som disse to til sammen.

Les også

Frykter kraftmål nås om 149 år

Veksten vil nok først og fremst begrenses av kapasiteten i kraftnettet. Kraftprisene i Norge er lave, det kalde klimaet er gunstig for datasentre, og vi er et politisk stabilt land.

Hvis andre land setter på bremsene, blir Norge bare enda mer attraktivt. Når de andre barene stenger, blir det fort kø utenfor den som fremdeles er åpen.

Stortinget fattet nylig vedtak om å vurdere samfunnsnytten av datasentre. Her kan forstandige folk ha ulike syn.

Enkelte datasentre er uten tvil viktig nasjonal infrastruktur. Man kan også argumentere for at store datasentre og kunstig intelligens blir det viktigste som skjer i verden de neste tiårene, og at Norge bør tiltrekke seg mest mulig av denne aktiviteten.

Motsatt kan man stille gode spørsmål om hva verdiskapingen for Norge konkret består i? Vi har ikke et arbeidsledighetsproblem, snarere tvert imot. Og med mindre selskapene betaler skatt til Norge, er bidraget til det norske fellesskapet begrenset.

Les også

Rekordhøy strømproduksjon i 2025

Men uavhengig av hva man mener om datasentre, vil veksten påvirke kraftsystemet og næringsutviklingen, fordi den vil presse opp kraftpriser og ta av kapasiteten i kraftnettet, som da ikke kan brukes av andre.

Jo, men det gjelder for all kraftkrevende virksomhet, kan man innvende. Det er riktig, men potensialet er mye større for datasentre. Da blir også konsekvensene for samfunnet større.

Så hva kan vi gjøre?

La oss litt forenklet sette opp tre alternativer, ett på hver ytterkant og ett i midten.

Det ene alternativet er å si at denne utviklingen ønsker vi å legge til rette for i Norge. Da må vi også være innstilt på å øke utbyggingen av kraft og kraftnett voldsomt. Vi kan da neppe fortsette å la lokalpolitikere ta mye av byrden med å si ja til ny kraftutbygging.

I tillegg må vi legge om konsesjonsprosessene for kraft- og nettutbygginger betydelig. I dag er det sterke krav til kartlegging av naturverdier og kulturminner, konsultasjoner med samiske interesser, og vektlegging av hva lokalbefolkningen mener. Alt det tar tid.

Vi har nesten 5000 rødlistede arter i Norge og 200 truede naturtyper som skal kartlegges etter «anerkjent metodikk». Eksempler fra et par nylige saker er krav om tre sesonger kartlegging av hubro, og ønsker om å avvente beslutning i en vindkraftsak til neste smågnagerår, som ingen vet når det kommer.

Mange slike krav kan det være gode grunner for, men de er ikke forenelige med rask fremdrift.

Velger vi dette alternativet, må vi også være forberedt på en sterk økning i nettleien for folk og næringsliv i Norge.

Det ligger allerede an til en sterk økning, for investeringene i kraftnettet er uansett på vei opp. Skal vi bygge enda mye mer nett enn det som er planlagt, må vi også betale mye mer i nettleie. Her som ellers finnes ingen gratis lunsj.

Det andre ytterpunktet er å bremse opp, og å politisk styre kraftforbruket til næringer.

Vi får da indirekte også en sterkere styring av nettleie og kraftpriser. Men vi risikerer også å hindre utviklingen av verdiskapende næringer i landet vårt.

Erfaringen er at politisk styring av hvilke næringer som har fremtiden for seg, ikke er veien til økonomisk vekst, verdiskaping og velferd.

Et tredje alternativ er å legge seg mellom de to første, men å ta inn elementer fra begge. Et slikt alternativ tar inn at det neppe er realistisk i Norge med konsesjonsprosesser som ikke legger vekt på naturinngrep eller hva folk mener lokalt.

Samtidig erkjenner det at på noen områder har kravene til prosess gått for langt.

Et slikt alternativ tar også inn over seg at det er legitimt for politikken å stille spørsmål ved samfunnsnytten av enkelte typer næringer, for eksempel krypto, og at man kanskje bør filtrere nye datasentre etter kriterier eller i en enkel konsesjonsprosess. Men uten politisk å finstyre hvilke næringer som skal få tilgang til kraftnettet.

Et slikt alternativ innebærer både mer gass og mer brems enn i dag, men uten å gå til ytterkanter. Erfaringene fra ytterkantene i energipolitikken er at de fører til motstand, og så svinger pendelen til den andre ytterkanten.

Først ble vindkraft subsidiert, så ble all utbygging stanset. En politikk som skal stå seg over tid, må ha prosesser med legitimitet og en viss folkelig støtte.

Hvorfor er det viktig å tenke gjennom disse spørsmålene? Fordi de endringene vi nå står foran, er store.

Tilgang på kraft og kraftnett kommer til å bety stadig mer for samfunnsutviklingen i Norge. I energipolitikken ser vi ofte ikke konsekvensene for samfunnet umiddelbart, men over tid er de store.

Det gjelder både de valgene vi tar, og de valgene vi lar være å ta.