De kule gutta har også angst

<-Av: JONAS FELDE SEVALDRUD

Foredragsholder om mental helse

I TV2-programmet «Hver gang vi møtes» forteller artistene Kjartan Lauritzen og Jonas Benyoub begge om panikkangst, og hvor ulikt det kan slå ut.

De prater ikke ut om den tunge tiden, men forteller om det som det er helt vanlig. Kanskje nettopp fordi angst er såpass vanlig?

Derfor har det en helt uerstattelig verdi at disse gutta bruker deler av TV-tiden på å velge åpenheten – og at de gjør det på en så fin og naturlig måte.

Som Kjartan Lauritzen selv sa: «det er ikke så «big deal» at noen har panikkangst».

GJENGEN: Artistene i årets sesong av «Hver gang vi møtes». Foto: Pinakkel Studio / Vegard Breie

Jonas Benyob fortalte om da han ble invitert på Slottet og skulle spille på prins Sverre Magnus’ 18-årsdag. Da slo panikken inn mens han var backstage.

– Gutten min, det går bra, sa moren hans til han på telefonen.

Det ble redningen hans i øyeblikket. Han klarte å roe seg, og fullføre opptreden – til tross for å nettopp hatt den sterke angsten i kroppen.

PRISVINNER: Jonas Beyoub ble tildelt prisen årets stjerneskudd under by: Larm-festivalen i 2022, under P3 Gull samme år, vant han klassen årets gjennombrudd. Og under Spellemannprisen 2022 vant han klassen hiphop for albumet ZeroLove Deluxe. Foto: Gisle Oddstad / VG

Også Kjartan Lauritzen var ærlig om hvordan angsten tok plass i livet hans.

Han fortalte om en form for sosial angst, hvor han ble veldig selvbevisst og synes det kunne være vanskelig å bli gjenkjent.

Plutselig kunne hverdagslige ting som å dra på fest, på butikken eller ta bussen være utfordrende.

Kjartan Lauritzen fortalte også om et angstanfall hvor det «smalt i brystet» og han trodde han skulle dø.

Han sier også at han mener psykisk helse er noe av det viktigste man kan snakke om.

STJERNE: Per Áki Sigurdsson Kvikne, kjent under artistnavnet Kjartan Lauritzen, fikk sitt gjennombrudd i 2015 med sangen «Havanna». Han er også mannen bak megahiten «Fredag» som har over 17 millioner avspillinger på Spotify. Foto: Gisle Oddstad / VG

Her har vi som samfunn noe å lære av «Hver gang vi møtes». Nemlig verdien av den gode samtalen rundt bordet med familie, gode venner eller kanskje til og med jobben.

I forrige uke skrev Kim Evensen en mening i VG hvor han stilte spørsmålet «Vi ønsker den sårbare mannen velkommen. Men tåler vi ham egentlig?».

Jeg får lyst til å svare ja på det spørsmålet.

Vi har jo blitt bedre på dette, og mediene har løftet frem mange gode forbilder som viser at man ikke er alene om å ha vanskelige tanker, angst eller en følelse av å ikke strekke til.

Men det var helt til jeg leste en reddit-tråd om akkurat dette leserinnlegget.

Her er noen svar i diskusjonstråden om det faktisk er ok å åpne seg som mann:

«Åpnet meg opp om årelang depresjon til ei venninne. Hun svarte bare at jeg måtte snakke med en psykolog og ikke henne, så begynte hun å snakke om hvor bra «Breaking Bad» var», skriver en.

«Menn skal bare vise «sårbarhet» av typen «jeg liker kattunger» og «jeg skriver dikt i smug». Ikke genuin sårbarhet som viser at du er et menneske og har svakheter», forteller en annen.

«Det er en felle å tro at du kan vise følelser som mann. Du blir dessverre raskt sett på som mindre attraktiv», mener en tredje.

Dette er bare noen få eksempler i et hav av historier fra menn som på et eller annet tidspunkt har forsøkt å åpne opp om vanskelige tanker, men som har hatt en dårlig opplevelse med det.

Mange skriver at de aldri kommer til å åpne seg for noen igjen.

Derfor er det så viktig at de «kule gutta» Kjartan og Jonas tør å vise at praten rundt det vanskelige kan bli til noe samlende og fint.

På TV i beste sendetid kan vi nå se at det å være åpen og sårbar ikke ødelegger relasjoner, men heller fører oss mennesker enda nærmere hverandre.

Men for å lykkes med det må vi ha ferdighetene til å ta det opp på en god måte.

Samtidig må de andre rundt bordet ha ferdighetene til å møte oss menn med kjærlighet og forståelse.

Jeg tror at vi gutta får en dårlig opplevelse når vi skal snakke om følelser fordi vi ikke tør å åpne oss før ting har blitt skikkelig store eller mørke.

Hvis vi hadde øvd oss litt mer på å snakke om hverdagslige opp- og nedturer, hadde vi hatt bedre forutsetninger i samtalen om det som virkelig er vanskelig.

Samfunnet rundt menn har heller ikke øvd nok på å ta imot samtaler om følelser eller vanskelige tanker.

Derfor kan det bli klønete. Man kan føle seg misforstått, avvist eller oppleve at det man delte ble bagatellisert.

Nettopp derfor bør årets sesong av «Hver gang vi møtes» være pensum til det norske folk.

Det viser at man kan snakke om mental helse, og bli møtt på en god måte uten at det blir verdens største greie.

Forhåpentlig senker det terskelen for å være litt mer åpen.

Og kanskje kan det snu synet til noen av gutta på reddit som «aldri skal åpne seg igjen».