Der får paret se noe de ikke har sett før.

3 months ago 17

Ina og Haralds historie begynner lenge før denne januardagen i 2024.

Det er i september for halvannet år siden at hun opplever spontanabort for åttende gang.

Alle gangene har det skjedd mellom uke fem og syv. Men hverken de eller legene forstår hvorfor.

Gentestene av paret viser ingen feil. Sædkvaliteten er ok. Ina har nok egg. Alle tester de har tatt, er innenfor normalen.

For det er sjelden man finner en klar årsak til gjentatte tap av svangerskap, sier legene som har fulgt dem til VG.

Uvissheten blir til frustrasjon. Med spontanabortene – og ett svangerskap utenfor livmoren, regner de seg frem til at Ina har vært gravid ti ganger på få år.

Harald legger ut en status på Facebook:

«Ti. Det er tallet på hvor mange ganger Ina har vært gravid siden 2019. Men barnerommene i boligen vår står fortsatt tomme.»

«Sorgen og savnet etter han vi mistet i 2020, blir forsterket av håpløsheten og fortvilelsen over alt som har skjedd i tiden etter. Er det noe galt med oss?»

«Hvorfor klarer ingen å finne ut av hva som skjer, eller hva vi kan gjøre for å unngå at det skjer?»

Ti dager etter at Harald skrev Facebook-statusen, møter vi ham og Ina for første gang.

Inne i leiligheten på Nesttun i Bergen slår klokken 10.00, og Inas alarm durer.

Hun spretter opp av sofaen og går på toalettet for å stikke hormonsprøyten. Den inneholder hormonet progesteron – som kvinner naturlig produserer under graviditet. Denne skal tas for å øke sjansene for at embryoet som i dag skal settes inn, fester seg – og blir i livmoren.

– Den skal jeg ta helt til graviditeten ikke holder lenger, sier Ina.

Hun skjønner hvordan det hørtes ut og modererer seg:

– Til uke tolv.

Det føles håpløst.

– Nå skal vi ha et innsett, og det er fint og flott. Men på et eller annet tidspunkt forventer jeg at det ikke holder lenger.

Nålen kjøres raskt inn i huden på magen. Det svir, men Ina er blitt godt vant. Hun har en skuff full av tomme sprøytehylser.

Før hvert innsett får Ina hormoner og medisiner i forkant.

Om noen timer skal paret til sykehuset for å sette inn et embryo. Nå har de tre til igjen – på frys.

Etter det trengs nytt egguttak.

De har ett uttak igjen, som dekkes av staten. Hvor mange forsøk de har, kommer an på hvor mange egg de klarer å få ut av det.

På grunn av de gjentatte abortene ble Ina og Harald henvist av lege til Haukeland for å få assistert befruktning.

De får da dekket IVF-behandling fra det offentlige, mot en egenandel for medisiner på rundt 20.000 kroner.

Assistert befruktning i Norge

Assistert befruktning er befruktning som skjer utenfor kroppen eller ved inseminasjon.
IVF står for in vitro-fertilisering, altså assistert befruktning av eggceller utenfor kroppen.
I 2024 kom nyheten om at det aldri før er blitt født flere barn i Norge ved hjelp av assistert befruktning og donorsæd.
Behandling med donorsæd og donoregg utført i 2022 ga til sammen 647 barn. Behandlinger med assistert befruktning utført i 2022 ga opphav til 3219 barn.
Det er flere krav som må møtes for å få dekket assistert befruktnings- behandling i det offentlige. Blant annet må du ha henvisning fra lege.
I det offentlige har du da krav på tre forsøk (egguthentinger). Hvor mange embryo-innsett du får, kommer an på hvor mange egg som er blitt hentet ut.
Kilde: Store Norske Leksikon

Det er snart fem år siden Ina og Harald ble foreldre for første gang. En så ubetinget kjærlighet har de før aldri kjent på.

Men Thomas hadde en hjertefeil som måtte opereres, og under operasjon ble det komplikasjoner. Livet sto ikke til å redde. Han ble bare åtte dager gammel.

På stueveggen har de bilde av sønnen. Den blå strikkeluen Thomas hadde på seg da han ble født, er også innrammet.

På grunn av coronarestriksjonene fikk ikke Harald holde ham før etter at han var død. Det gjør fortsatt ulidelig vondt.

De kjenner på det. Ventet de kanskje for lenge med å få barn?

– Nå tenker vi selvfølgelig at vi burde begynt tidligere, sier Harald.

– Men det er ikke sikkert det hadde forandret noe som helst.

Det begynte som vennskap. Etter flere år kom de romantiske følelsene.

Kjærester ble de i 2008. Begge hadde mye de ville gjøre før de ble etablert.

Ina studerte åstedsgransking i USA. Etter tre år var de lei av avstandsforhold og tok mastergrad sammen i England. Harald tok master innen musikk-komposisjon.

Etter studiene dyrket de sin felles kjærlighet for reising.

De bodde på Østlandet da Ina ble gravid med Thomas, men flyttet tilbake til hjembyen Bergen under graviditeten. Harald med jobb som musikkprodusent i eget firma, Ina som analytiker i politiet.

Å bli gravid med Thomas gikk lekende lett: Tre måneder etter å ha sluttet med prevensjon var Ina gravid.

– Alt det som har skjedd i ettertid, har vært litt sjokkerende og uventet, fordi det gikk så fort med Thomas.

Harald tenker på hvordan Ina bærer lykkefølelsen utenpå kroppen når hun er gravid – til tross for en sterk aversjon mot Norvegia-ost, som dukker opp hver gang.

– Jeg tror på mange måter at jeg under graviditetene for første gang har følt meg hel, sier Ina.

Men en ny graviditet feirer de ikke lenger.

– Når det skjer, er det bare så vondt å tenke på at hun om noen uker skal rett ned i kjelleren, sier Harald.

Paret holder hender på vei inn til fertilitetssenteret på Haukeland sykehus. Dette kan bli starten på Inas ellevte graviditet. Det er fjerde gangen de skal gjøre et slikt innsett på sykehus.

Ingen andre vet om at det skal skje i dag. De orker ikke lenger å fortelle. Forventning og skuffelse er vondt nok å stå i alene.

Sammen går de til Kvinneklinikken på Haukeland. Forbi gangen til fødestuen og en mor som holder sitt nyfødte barn. Videre ned en trapp.

På venterommet til fertilitetsklinikken er det helt stille.

Ina og Harald er på fornavn med samtlige leger – og hilser på flere på vei inn til timen.

Hun gir et raskt «hei» til fertilitetslege Kim Danielsson, så kler hun av seg og legger seg opp på stolen.

– Vi har troen i dag, sier legen.

Han ber Ina si fra om det gjør vondt.

Et ni millimeter langt kateter føres inn i livmoren hennes.

Det tar bare noen minutter, så er det befruktede egget sluppet inne i livmoren. Det kniper litt, men gjør ikke vondt, ifølge Ina.

Så er de ferdig.

– Det som skjer herfra, er biologi og natur. Om noe går galt, er det ikke du som har gjort noe feil, sier fertilitetslegen.

Til VG sier Kim Danielsson at legene savner forskning på assistert befruktning.

– Det er ikke mer enn hormonmedisin og innsett som tilbys, så det er mye vi ikke vet. Det er fortvilende for oss – og for pasientene.

Om to uker venter blodprøven som skal gi svar på om det er en gryende graviditet hos Ina. Fra i dag skal hun leve og spise som om hun er svanger.

Ventetiden blir uutholdelig. De prøver å dempe håpet for å unngå den største berg-og-dalbanen av følelser.

– Hvor stor del av livet deres utgjør ønsket om barn?

– Jeg vil nesten påstå at det er alt, svarer Ina.

Samtidig forsøker paret å ikke gjøre dette til en besettelse. Livet sammen oppleves godt og innholdsrikt – med fritidsaktiviteter og sosiale kvelder.

Hjemmeprosjekter med maling og snekring er det blitt flere av de siste årene.

Men da kommer også påminnelsen. Det ledige rommet er vurdert som treningsrom, men hele tiden tenker Ina og Harald:

«Hva hvis vi får barn ... skal ikke dét bli barnerom?»

Sosialt trenger de mer ro enn før. Åpenhet til andres forventninger tar på. Like fullt er det tungt ikke å si noe, for da vet ikke andre hvordan de faktisk har det. Besøk til venner med små barn blir for sårt.

På jobben har det også vært tøft. Det er blitt noen sykmeldinger.

Ina og Harald liker heller ikke lenger å spise middag ved spisebordet. De må gjøre det foran TV-en, for å skru av hjernen.

– Det mangler jo noen rundt bordet vårt, sier Ina.

Mens hun venter på blodprøve-svar, begynner Ina å kjenne gravid-symptomene på kroppen.

På Sverige-tur med koret hun synger i, tar hun en urinprøve som viser hCG-verdier. Hun forteller at verdiene er lave, men gir håp om en gryende graviditet.

Ina kjenner også symptomene på kroppen – men dagen etter er de helt borte.

I lyse klær skal hun opptre under EM i korsang. Men alt Ina klarer å tenke på, er:

«Kommer jeg til å spontanabortere og blø gjennom klærne?»

Så er svaret på blodprøven fra sykehuset endelig klart. Men da telefonen ringer denne novemberdagen i 2023, er beskjeden nedslående:

Verdiene er for lave. Ina er ikke gravid.

Privat video. Trykk på symbolet til høyre for lyd.

Selv regner Ina dette som sin niende spontanabort – selv om sykehuset ikke nødvendigvis teller de avbrutte svangerskapene på samme måte.

Sykehusets registrering

Slik svarer legene på Haukeland om registrering av spontanaborter:

Generelt registreres ikke graviditeter i tidlig fase med positiv svangerskapstest ved sykehus, men vi legger i stor grad til grunn det kvinnen forteller når antall gjennomgåtte spontanaborter oppsummeres.
Optimalt sett, for at det skal telles som en spontanabort, skal svangerskapet på forhånd være bekreftet med flere svangerskapstester eller ultralyd.
I flere tilfeller blir det i praksis en positiv svangerskapstest som tegn på begynnende svangerskapsutvikling. Svangerskapet bekreftes ikke videre før det da oppstår en vaginalblødning, det vil si en biokjemisk graviditet som så kan
telles som en spontanabort.

Kilder: Seksjonsoverlege Hemamaalini Rajkumar og overlege Kim Christian Danielsson. Begge tilhører Kvinneklinikken og Fertilitetssenteret på Haukeland universitetssjukehus.

Det eneste Ina føler hun kan gjøre nå, er å vente på neste menstruasjon, så de kan forsøke på nytt.

Hun ser på TV. Ligger på sofaen. Ønsker bare å forsvinne. Det blir ny sykmelding.

– Jeg har et barn som døde. Og jeg klarer ikke å få flere barn. Det er slitsomt å være på jobb så jeg får ikke det heller til alltid. Det blir mange ting jeg ikke får til. Men jeg vil jo bidra, sier hun til VG.

Prosessen tærer. Hormonene påvirker vektøkningen. Inas hår blir tynnere og tynnere, uten at hun helt vet hvorfor.

Noen dager etter den nedslående beskjeden fra sykehuset skriver Ina i dagboken sin:

«Livet i limbo tar knekken på meg».

– «Har du ikke fått nok? Skal du ikke stoppe snart?» var det en som spurte meg, forteller Ina.

– Det høres kanskje egoistisk ut, så jeg er usikker på om det er fornuftig å si høyt. Men jeg jager veldig etter å få lov til å bære frem mitt eget barn igjen. Jeg vet hvor fantastisk det kan være.

Harald har aldri sett henne så lykkelig som da hun i mai 2020 ble mamma til Thomas.

De har snakket om andre muligheter: Surrogati, fosterhjem, adopsjon.

– Akkurat nå føles det ikke riktig, hverken overfor oss selv eller barnet som skulle kommet inn i huset her. For jeg kommer til å være redd for at jeg ikke klarer å elske det like høyt som Thomas, sier Harald.

Men midt i alt det mørke, skjer noe uventet.

Noen har sett Haralds Facebook-status og ønsker å hjelpe. Det er Alexander Freis, spesialist i gynekologi og obstetrikk og daglig leder ved den private fertilitetsklinikken Medicus.

Han og Harald har møttes tidligere og spilt ultimate frisbee sammen.

Freis tilbyr å se på journalene og ta en samtale med dem, for å se om det er noe mer som kan gjøres eller testes.

De takker ja og møter ham for en samtale, med bunker av papirer og epikriser.

Det er noe Freis tenker på: Kronisk betennelse i livmorslimhinnen, også kalt kronisk endometritt.

– I teorien kan kronisk endometritt være ansvarlig for spontanaborter. Det kan imidlertid ikke dokumenteres, så det er uklart. Men med tanke på Ina og Haralds historikk, tenkte jeg det var verdt å teste, sier Freis.

– Dette behandles med antibiotika i noen klinikker i utlandet, selv om det ikke er påvist oppvekst av bakterier, men det er uklarhet om den behandlingen fungerer. Derfor anbefales det ikke Norge, sier Hemamaalini Rajkumar, ved Fertilitetsklinikken på Haukeland Sykehus.

For å få svaret må Ina ta en vevsprøve fra livmoren.

Harald holder Ina mens inngrepet pågår. Det blir smertefullt.

Et kateter føres helt inn i livmoren. Så skal det skrapes vev derfra.

Dette kan ha en tilleggseffekt: «Scratching».

Det handler om å skrape et sår i livmorslimhinnen, noe som skjer automatisk ved en slik vevsprøve.

– Teorien er at immunsystemet i livmorslimhinnen da aktiveres, gir en slags restart – og gjør at embryoene kan festes lettere, sier Alexander Freis.

Men det er tvilsomt om det har en effekt, understreker han. Forskningsgrunnlaget er ikke godt nok.

– Det er flere studier om dette, men mye frem og tilbake med tanke på om det faktisk øker sjansene for å bli gravid.

Rajkumar og Danielsson ved Haukeland sykehus sier at scratching ikke gjøres rutinemessig og sier også at forskningen viser motstridende resultater.

Freis sier videre at han ikke tilbyr scratching som et eget inngrep.

– Ingen inngrep uten grunn. Hovedmålet for meg var å sjekke om Ina hadde endometritt.

Studier om «scratching»

2019: Studien, finansiert av University of Auckland (New Zealand) konkluderte med at scratching ikke resulterte i en høyere rate av levendefødte enn ingen intervensjon blant kvinner som gjennomgikk IVF. 1364 kvinner var med i studien.

2021: Metanalysen, av flere studier, konkluderer med at det er uklart hvorvidt scracthing øker sjansene for graviditet.

2023: Metanalyse som kom frem til at scratching kan forbedre antall levendefødte blant kvinner som får assistert befruktning. De fant ikke detaljer om hvorvidt noen kvinner respondere bedre på dette enn andre.

På noen minutter er prøvetakingen på Medicus over.

Kan vevsprøven gi dem svar?

Vi har kommet til slutten av november 2023. Det tar noen uker før de får vite. I mellomtiden er de booket inn til enda et nytt innsett på Haukeland.

Det er to embryoer igjen på frys. Altså to forsøk til.

– Jeg får en sterk følelse av at det er meg det er noe galt med. Følelsen forsterkes også av at det ikke er nok forskning og få svar, sier Ina.

Harald føler seg hjelpeløs.

– Å se den du elsker ha det vondt, er helt grusomt.

Han tar til tårene.

– Mentalt er det knalltøft.

I midten av desember 2023 forsøker de igjen.

– Nå må du bare bli gravid, sier seksjonsoverlegen ved fertilitetssenteret, Hemamaalini Rajkumar, mens hun setter embryoet inn.

Rundt den samme tiden får Ina svar på vevsprøven. Den er negativ. Ingen betennelse i livmoren.

Det er tilbake til start. Venting og håp. Julen på hytta preges av ro og hormon-medisiner.

Så kjenner Ina det på kroppen: Hun takler ikke Norvegia-osten i kjøleskapet ...

28. desember tar hun en test.

Rett over nyttår bekrefter blodprøvene fra sykehuset at hun er gravid – igjen.

Ina og Harald tør likevel ikke håpe for mye. Gravid har jo Ina vært før. Kommer dette til å holde?

Da de i midten av januar 2024 kommer til Haukeland sykehus, herjer kaoset i hodene til Harald og Ina. De skal på ultralyd for å sjekke om det er liv i magen.

Det er nå det skjer, at de får se noe de ikke før har sett.

Det er nå Ina spenner seg, trommer med hendene på magen, holder pusten, mens hun ligger i gynekologstolen. Hun tør ennå ikke se på skjermen selv.

Det kommer et lyst fnis fra legen mens hun snur skjermen mot dem. Der er det to små bankende hjerter.

– Gratulerer. Det er tvillinger, sier lege Rajkumar.

Ina og Harald ler. Samtidig sier hun:

– Da er det i alle fall sjanse for at én overlever?

Legen smiler og svarer:

– Nå er det good vibes, only.

De er i uke seks – og alt ser fint ut.

Legene finner også ut at det denne gang sannsynlig har klaffet både med innsett og et naturlig forsøk. Dette på grunn av at tvillingene har to morkaker og to fosterhinner.

Ina og Harald erkjenner at de også forsøkte naturlig, selv om de sier at dette ble frarådet, gitt at tvillinger også betegnes som risikosvangerskap.

De tenker på vevsprøven de tok og lurer på om «scratching-effekten» har hatt noe å si for at det denne gangen gikk.

Lege Alexander Freis har ett svar på dette:

– Det vet vi ikke. At de får tvillinger på både naturlig forsøk og IVF etter vevsprøven, betyr ikke at det skyldes scratching.

Rajkumar og Danielsson ved Haukeland sykehus understreker at de tidligere har gjort undersøkelser på Ina, som også ville ført til en slik «scratching-effekt», uten at det da har ført til svangerskap.

– I fertilitetsmedisin tenker mange at vi fungerer som en maskin. Om noe ikke funker kan vi skru her og der. Men det er ikke slik naturen fungerer, sier Freis og legger til:

– Å bli gravid er som en «date». Du skal være i en god syklus, og slimhinnen skal ha god kommunikasjon med embryoet.

Før de tar farvel på Haukeland, får Ina en lang klem av lege Rajkumar.

Forhåpentligvis skal hun ikke inn dørene til fertilitetsklinikken igjen. Det føles rart, etter nesten to år.

Nå venter måneder med skrekkblandet fryd.

– Det kommer til å bli vanskelig, fordi vi er redde, sier Harald.

Selv om de har ett embryo igjen på frys og ett egguttak igjen, er de usikre på om de vil takle situasjonen om også dette går galt.

De har tidligere ikke kommet så langt i graviditet som at de ser bankende hjerter. Ikke siden Thomas.

– Hvor mye takler vi, liksom, spør Harald.

– Jeg tror ikke jeg klarer den påkjenningen, sier Ina.

Men ukene går og magen vokser. Å bikke uke tolv er en milepæl.

Ultralyder som de går til hver uke, viser at alt ser fint ut. NIPT-testen også.

Ina og Harald begynner smått å tørre å tenke på å pusse opp barnerommet.

I mai bikker Ina 25 uker. I magen ligger det de nå vet er to gutter. Enn så lenge med navnene Snipp og Snapp.

Paret er glade, spente og bekymret. De går til psykolog for å bearbeide alt de kjenner på.

Barnevogn er bestilt, og en ekstra bilstol innkjøpt.

– Bilstolen pakker vi ikke ut av esken, for da vil vi ikke få den byttet, sier Ina.

Frykten lever de med hele tiden.

Men noe har endret seg da VG besøker dem i juni.

– Det har gått opp for meg. Vi kan faktisk ende opp med å ha to gutter her som vi får lov til å beholde. Den tanken har jeg ikke tenkt så mye, sier Ina.

Babyklær er vasket. Bleier og våtservietter stablet. Middagsrester er fryst ned.

Og de har begynt å legge gulv på barnerommet.

Denne dagen skal de på kontroll. Det gjør de hver tredje uke.

Lege Piret Tilk møter dem i gangen, hos Kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Hun følger paret fast gjennom graviditeten.

– Vi sjekker alt på fostrene hver gang, forteller Tilk og legger til at dette handler om Ina og Haralds historikk, og at de trenger å trygges.

Hun fører proben over magen. Snipp og snapp stortrives og er veldig aktive.

Terminen er 7. september, men legene forbereder dem på at det vil skje før.

Nervene er i helspenn mot fødsel og tankene mange.

Hvordan vil alt det som har skjedd, prege Ina og Harald i foreldrerollen? Hva om tvillingene ligner på storebror Thomas, som kun ble åtte dager, og at det vil føles altfor vondt?

På armen bærer begge tatovering med Thomas’ fødselsdato.

I juli bestemmer paret seg for å pakke ut den siste bilstolen. Nå teller de ned dagene.

I midten av august drar de på sykehuset for å få fødselen igangsatt. Da er Ina i graviditetsuke 37.

Hun settes i gang med ballong og får rom på fødeavdelingen.

Men det går ikke fort nok fremover. På dag nummer tre blir keisersnitt booket.

–⁠ Nå makter jeg ikke mer, sier Ina på den tredje dagen.

Så, rundt klokken 21 på kvelden, blir hun trillet inn på operasjonsbordet.

Hele kroppen skjelver.

20. august klokken 21.19 kommer Tobias ut. Fredrik tre minutter senere.

Barneskrikene er musikk i ørene. Ina og Harald gråter også. Alt føles som en drøm.

– Ikke klyp meg i armen, sier Harald.

– Hva tenkte du, Ina?

– De lever!

Den første natten på sykehuset lå de nybakte foreldrene bare og hørte på to brødre som pustet.

– Lyden av pustende babyer er det vakreste som finnes, sier Harald.

Det blitt høst i 2024 da VG møter dem igjen, hjemme på Nesttun i Bergen.

Fredrik og Tobias er snart én måned gamle. De ligger rolig og knirker. Men ikke lenge, for nå er de sultne. Den ene mer utålmodig enn den andre.

Den første tiden hjemme har vært fantastisk, tøff og overveldende.

– Du har plutselig ansvar for to mennesker som ikke kan gjøre noe selv, så skal du også ta vare på deg selv, sier Ina.

Hun ramser opp: Lite søvn. Bekymringer. Vonde ammebryst. Fullstendig tap av kontroll.

– Så blir det sånn: «Dette har jeg ikke lov til å føle på». Jeg må minne meg på at det går fint.

Snart skal de på graven til storebror.

– Det føles rart at det er sånn vi hilser på hverandre, sier Ina.

Etter at han døde, har foreldrene fått vite at Thomas’ navn faktisk betyr «tvilling».

Ina og Harald vet ikke hva som klaffet og gjorde at graviditeten holdt denne gangen.

For det har vært frustrerende å sitte på sidelinjen og høre politikerne mase om flere barn når mange vil, men ikke får det til.

– Jeg skulle bare ønske vi visste mer om hva som har effekt og ikke, sier Ina.

Så kjører de til storebrors gravsted.

– Det er på mange måter en drøm som går i oppfyllelse, at Thomas får småsøsken. Samtidig kan vi ikke si dét når vi er på en gravplass, sier Ina.

Harald har ett ord han bruker om sønnens død – og tvillingenes fødsel:

– Uvirkelig. På godt og vondt.

Etter familiens ønske har VG har sladdet etternavnet på gravsteinen til Thomas.

Tips oss

Journalist

Journalist. Jobber ofte med saker om helse, familieliv, sex og samliv - og med de sterke historiene som berører livene til folk. Brenner for å skrive for og om unge.

Journalist

Fotograf i VG siden 1989. Har dekket nyheter innenriks og utenriks. Mye sport og siden 2011 feature og historiefortelling. Er ekstra glad i å møte vanlige mennesker som har en historie å fortelle. Instagram: @linemfoto