Det amerikanske korstoget mot Europa

Kanskje burde du drikke mer fransk rødvin i årene som kommer. Jeg kommer tilbake til det senere.

La oss først oppsummere hva som har skjedd de siste dagene i forholdet mellom Europa, USA med Ukraina-krigen som omdreiningspunkt.

Den første salven ble avfyrt fra Donald Trump, eller sheriffen i Washington som hans visepresident J.D. Vance senere skulle kalle ham fra talerstolen i München.

Trump hadde en lang telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin onsdag. Han sendte deretter ut en entusiastisk melding på sosiale medier om hvor bra det hadde gått.

De snakket ikke bare om forhandlinger om Ukraina, men om Midtøsten, internasjonal økonomi og om Den andre verdenskrig, som Putin bruker som en falsk begrunnelse for aggresjonskrigen sin.

Dette var akkurat det Putin alltid har villet ha: En direkte samtale med USA, uten brysomme europeiske motstandere i Brussel eller Kyiv.

Full U-sving

Det var en full U-sving i det som har vært amerikansk og europeisk politikk etter at Putin gikk til fullskala-invasjon av Ukraina. Deretter kom det beskjed om at det skulle forhandles om Ukraina…i Saudi-Arabia.

Det var derfor med stor spenning EU og de Nato-allierte lederne tok imot hans to våpendragere, for å holde oss til western-verden, på det gamle kontinentet. Det skulle ikke bli særlig mye bedre, selv om budskapet ikke var helt entydig.

Forsvarsminister Pete Hegseth sa i Natos hovedkvarter at Ukraina ikke kunne regne med å beholde alle landområdene sine og at Nato-medlemskap for Ukraina ikke var aktuelt. Igjen, akkurat som Russland ønsker seg. Senere i Warszawa sa han at Europa ikke kunne regne med amerikanske styrker på kontinentet for alltid.

Visepresident J.D. Vance modifiserte deretter budskapet noe ved å si at det ikke var utelukket med amerikanske styrker i Ukraina likevel for å sikre en god avtale for Ukraina.

Deretter klinket han til med et frontalangrep på europeiske demokratier fra talerstolen på sikkerhetskonferansen i München med temaer fra ytre høyre, en tale som for noen år siden heller hadde vært å finne på bortgjemte kroker på internett.

Ingen burde være overrasket

Hvor står vi nå? For det første, ingen burde være overrasket. Dette er temaer vi kjenner godt igjen fra Trumps valgkamp og første periode. Den store forskjellen er at verdenssituasjonen har endret seg dramatisk siden sist.

For det første er det nå både en reell frykt og mulighet for at Donald Trump og USA vil forsøke å presse fram en lettvint våpenhvileavtale om Ukraina for å vise for sitt hjemmepublikum at han leverer på valgkampløftene.

Han har gjort noe lignende tidligere. Da han forhandlet med Taliban om en tilbaketrekking fra Afghanistan endte det med at han ga dem en dato for tilbaketrekking. Norge tilrettela for disse forhandlingene, og daværende statsminister Erna Solberg forteller til NRK at dette gjorde at deretter ikke var bevegelse i samtalene.

Taliban kunne bare sitte å vente, og så fikk hans etterfølger Joe Biden skylden for hvor galt det gikk.

Noe lignende kan skje i Ukraina dersom Trump går med på alle Russlands krav. Russland vil da ha vist at de lykkes med å flytte grenser i Europa med makt, og kan bruke de neste årene på å forberede nye angrep, enten mot Ukraina eller andre steder i Europa.

Putins mål har hele tiden vært å ta over hele Ukraina og det er ingen grunn for ukrainere og europeere å forhandle i god tro.

Hard makt er valutaen som gjelder

Så kommer vi til den franske rødvinen.

Det Trump og hans utsendinger til Europa har gjort de siste dagene, er å tydeliggjøre hvor lite til overs de nye makthaverne i Washington har for Europa. En handelskrig er under oppseiling og det er nå åpne diskusjoner om det går an å stole på om USA vil stille opp militært i Europa, slik Nato-trakten forutsetter. Det rokker helt grunnleggende ved måten europeisk politikk er drevet på siden Den andre verdenskrigens slutt.

Europa har gjort seg avhengige av USAs sikkerhetsgarantier. De har ikke noen annet valg enn å ta imot og svelge unna. Det var brutalt å se på.

Europa er avhengig av amerikanske konvensjonelle styrker, for Norges del handler det særlig om den amerikanske marinen, og amerikanske atomvåpen som all storpolitikk i siste instans handler om.

For tretti år siden, i 1995, var det store diskusjoner i Norge om Frankrikes prøvesprengninger på Mururoa-atollene. Franske produkter ble boikottet, særlig fransk vin. Det var kanskje ikke så krevende, moralsk opprørte mennesker kunne jo bare plukke med seg noe annet fra Vinmonopolets hyller, men sinnet mot Frankrike var reelt og dypt, både her i landet og andre steder i verden.

Problemet var jo bare at vi fortsatte stilltiende å være avhengig av de amerikanske atomvåpnene. I Vesten er det bare Frankrike som ved har selvstendig kontroll over egne atomvåpen ved siden av USA. Storbritannia har også atomvåpen, men er helt avhengige av amerikansk teknologi.

Denne strategiske sårbarheten kommer til syne i en verden der hard makt er valutaen som gjelder.

Tilliten er borte

Siste ord er på ingen måte sagt. Forholdet over Atlanteren stikker dypt, og det skal nå forhandles og prates om både Ukraina og andre forhold.

Det er fortsatt mange bånd som binder oss sammen og Europa har også noen kort å spille. Ser man velvillig på det, har ikke de siste dagene gjort annet å realitetsorientere Europa på spørsmål og problemer som hele tiden har vært snakket om i det stille.

Men tilliten som en gang var der er borte, i hvert fall på politisk hold, og det hviler nå et alvor over det europeiske kontinentet vi ikke har sett på flere generasjoner.

Interessert i utenriks? Hør mer fra utenriksredaksjonens podkast: