Det er dette VM handler om – nå må vi ta inn det som skjer

2 hours ago 1

Det er den mest imponerende seieren jeg har sett av et norsk lag noen gang.

Det er dette VM handler om.

Det er slik et fotballag blir voksent.

Det var en sliteseier, men i et verdensmesterskap er det nesten de aller fineste. Det er slik man vinner en utslagskamp, og nå har Norge gjort det også – 96 år etter det første mesterskapet.

Og nå må vi ta inn det som skjer foran øynene våre. Det er ikke sikkert det kommer tilbake.

VM i fotball er ingen skjønnhetskonkurranse. VM har ikke noe formbarometer.

Det er ikke angrepsfester, en haug med finter eller målorgier. Det er for kvalikkvelder på Ullevaal.

Cupkamper i VM handler om å rive til seg ettmålsseire. Om å vinne. Ingenting annet.

Og det aller beste med denne enorme triumfen er at dette laget er blitt så mye mer enn Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland, selv om kapteinen var aldeles strålende i 2. omgang og Haaland ble matchvinner igjen og kunne feire med vikinghjelm og cowboyhatt i Texas.

Denne triumfen tilhørte også 35 år gamle Ørjan Nyland, han som har sittet og sett på denne sesongen. I karrierens aller største kamp sto målvakten frem som en bauta, ikke bare for en sterk redning på overtid, mest fordi han er så trygg i alt han gjør.

Og den tilhørte Kristoffer Ajer, i mange år litt utskjelt for å være uryddig, nå rydder han opp overalt. Han og stopperkollega Torbjørn Heggem var kanskje de aller største heltene på denne historiske kvelden. Det var de bak som sto imot da Norge fikk kjørt seg mot en motstander som hadde ti cornere de første 50 minuttene.

Og Patrick Berg bare løper rundt og er god, uansett om han er på Aspmyra eller på Dallas Stadium. Han hadde krefter igjen til å følge den åpnende pasningen fra jokeren Oscar Bobb, og banens eneste eliteseriespiller sørget for at Norge stormer videre til 8-delsfinalen.

Det er noe vakkert ved det også.

Erling Braut Haaland orket knapt å dytte ballen over streken, men det holdt akkurat, og etter noen dramatiske sluttminutter kunne «Alt for Norge» og «Händerna mot himlen» dundre løs i denne praktfulle innendørsarenaen.

Martin Ødegaard løftet stortromma som om det var selve VM-trofeet og dunket i gang en ny rofest blant lagkamerater og publikum, samtidig som Elfenbenskystens spillere tuslet av banen på motsatt side.

De må ha lurt på hva i all verden dette var for noe. Det var et absurd syn, men det var altså et av VMs mest spennende lag som satt ute på gresset i Dallas og rodde.

Nå går ferden tilbake til New Jersey. Der venter Brasil, 28 år etter, giganten som skal ha revansje for «Mirakelet i Marseille». Den kampen blir så stor at det knapt er mulig å tenke seg.

Men det får vi komme tilbake til. Vi må bli ferdige med denne historiske kvelden først.

1. omgangen var seig. Norge åpnet lovende, men Martin Ødegaard kom aldri inn i rytmen, og da pleier Norge å slite med det samme. Antonio Nusa prøvde og prøvde, men fikk lite til, og Kristoffer Ajer måtte klarere enda en ivoriansk dødball over eget mål.

Det så ikke så bra ut.

Fem touch kan endre alt. Ødegaard fant Nusa ute på venstresiden. Det så ikke veldig farlig ut, men det er noe med disse nye norske yndlingene. Det trenger ikke å se så farlig ut.

Et par sekunder senere er ballen i mål likevel. De vrikker seg løs og skrur den opp i motsatt kryss.

Og da så det plutselig veldig bra ut.

Elfenbenskysten var ikke ufarlige på noen måte, men en følelse av litt kontroll kom utover i den andre omgangen. Norge var klart nærmest en ny scoring da utligningen kom litt ut av ingenting et kvarter før slutt.

Da viser historien at dette laget kan ramle sammen, men den delen av historien er vi ferdig med. Glem alt det vonde. Glem alle de sene baklengsmålene.

De siste minuttene viser hva «nye Norge» er laget av.

Norge besto en ny mental test og tok et nytt grep om kampen. Kontringene var fortsatt skumle, Erling Braut Haaland så helt nedkjørt ut og løp bare på det mest nødvendige, men Martin Ødegaard løp overalt.

Han var helt sjef i denne fasen, holdt på ballen, flikket, lekte og jaget. Har vi noen gang sett ham mer aggressiv? Han fikk ikke til alt, men han fikk til å være kaptein på en måte jeg ikke har opplevd før.

Og nesten uansett hvor sliten Erling Braut Haaland er, må han være på banen. Selv om det må ha vært det løseste balltreffet han har sendt over målstreken, var det selvsagt han som var på plass på rett sted.

Beina slet, men hodet lukter mulighetene kjappere enn forsvarerne og da blir det mål.

Og da kan Antonio Nusa gråte og en rørt Ståle Solbakken kaste seg ut i en ellevill feiring. Nå tror jeg ikke grepet med å hvile spillere mot Frankrike bør diskuteres mer. Solbakken står igjen som triumfatoren, for man vinner ikke slike kamper i utslitt tilstand.

Nå har Norge fem dager på å finne nye krefter.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article