«Det er gøy. Veldig, veldig gøy.»

Nintendo hadde allerede lange tradisjoner som spill­utvikler i 1981. Men det var arkade­spillet «Donkey Kong» som for alvor gjorde dem til et globalt fenomen.

Det var her den hoppende rørleggeren Mario og gorillaen Donkey Kong debuterte.

På 90-tallet tok det britiske studioet Rare over og skapte soleklare klassikere med «Donkey Kong Country»-trilogien.

Men nå har vi faktisk ikke fått et skikkelig, helt nytt Nintendo-utviklet «Donkey Kong»-spill siden 2004.

Det er duket for comeback.

Og det er ikke akkurat et nølende, forsiktig gjensyn det er snakk om.

«Donkey Kong Bananza» er en kaos­fest som strutter av skaper­glede, heftig musikk og kreativitet – utviklet av det samme teamet som stod bak det fantastiske «Super Mario Odyssey».

Ooooh, banana!

Det er også samme rammen du får her – digre, vakre verdener som bugner av hemmeligheter, fiender, skatter, oppgaver og gåter.

Og bananer.

Man er heldig hvis man er like glad i noe som Donkey Kong er i bananer.

Sammen med en ung Pauline (ja, hun fra det første «Donkey Kong»-spillet!), reiser Donkey Kong mot kjernen av planeten.

Målet er å stanse det onde gruve­selskapet som har stjålet alle bananene.

Pauline hjelper med å finne veien videre og til å gjøre Donkey Kong sterkere med sang­stemmen sin.

Litt mer abstrakt kan man si de hjelper hverandre med å bli bedre versjoner av seg selv.

Et slags «unnskyld» for den bøllete oppførselen Pauline ble utsatt for i 1981, kanskje, og samspillet mellom de to ender jevnlig opp i mini­konserter som pulserer av hype og herlige rytmer.

Hvert lag man reiser gjennom er sin egen verden, med sine egne utfordringer, oppgaver, skatter og herlige påfunn.

Du kan gå en ganske direkte vei nedover, men det skal godt gjøres – fristende og glimrende digresjoner står i kø.

For det er litt som å sende en spinnvill gorilla inn i en vakker glass­butikk, dette her.

Donkey Kong kan nemlig knuse miljøene med nevene sine, og i utgangspunktet bør det brukes taktisk for å løse oppgaver og finne skjulte hemmeligheter.

Det gjør man jo. Men omgivelsene du er i, fremstår som et vagt forslag du bare kan ignorere.

Det blir raskt en herlig knuse­fest, hvor det å rydde miljøene for – vel, miljø – får en nesten terapeutisk effekt.

Muligheten til å direkte påvirke alt rundt deg åpner også opp for mye kreativitet i oppgave­løsing.

Hyperaktivt kaos

Kombinasjonen av et solid plattform- og action­eventyr i en åpen verden og Donkey Kong som et hyperaktivt kaos­element er kruttsterk.

Jeg vil gå så langt som å si spillet holder omtrent samme standard som nevnte «Super Mario Odyssey».

Jo da, «Donkey Kong Bananza» er barnslig og tøysete, og i utgangspunktet er vi nok et stykke unna min foretrukne lekegrind.

Men det er gøy. Veldig, veldig gøy. Gøy nok til at også jeg slenger meg på.

SKIFTER FORM: Donkey Kong får flere former han kan skifte til gjennom spillet. Her har han blitt en sebra, noe som gjør ham raskere, og under har han skiftet til en strutseform, som gjør det mulig å glide gjennom luften. I tillegg kan han bli en sintere og sterkere versjon av seg selv.

Foto: Nintendo.

Dette er egentlig ikke så overraskende. Nintendo har hatt en nærmest matematisk stål­kontroll på «gøy» helt siden 1981.

I over 40 år har de spyttet ut klassiske spill som føles som om de er klekket ut i et slags dopamin­laboratorium.

Hvordan i all verden er det mulig?

«Donkey Kong Bananza» demonstrerer hvordan.

En av spillets to regissører, Wataru Tanaka, har gått gradene i Nintendo i 18 år. Dette er det første spillet han har hoved­ansvaret for.

OVERSKUDD: Det er utrolig mange artige idéer og påfunn i spillet – som at du kan rive opp en stein fra bakken og så bruke den som fremkomstmiddel.

Foto: Nintendo.

Pleier talenter

Der hvor mange andre store spill­selskaper ansetter hauger av folk som så sparkes etter at spillet er ferdig, har Nintendo en mer langsiktig plan for sine ansatte.

Der hvor mange av Nintendos konkurrenter kansellerer spill, kutter i staben og legger ned hele studioer for å være rustet for fremtiden, pleier og forfremmer Nintendo sine egne talenter.

Resultatet er at «Donkey Kong Bananza» har en sulten lyst til å glede og overraske.

Wataru Tanaka er åpenbart den rette personen på rett sted til riktig tid.

Fandenivoldsk­heten og selv­tilliten er fullt på høyde med «Donkey Kong»-spillene fra 90-tallet.

Så selv om «Donkey Kong Bananza» bare bokstavelig talt, ikke figurativt, flytter fjell, er det en bunnsolid kvalitets­opplevelse som fenger og begeistrer både små og godt voksne tilhengere av interaktiv moro.

PS: Kameraet er ikke helt venn med Switch 2 i håndholdt-modus. Jeg anbefaler på det sterkeste å koble Joy Con-kontrollerne til den håndkontroller-dingsen som følger med konsollen, eller aller helst å bruke en Pro Controller.