Det er vanskelig å påvise at disse nanomaterialene er kreftframkallende

DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV STAMI - LES MER.

Forskere har undersøkt mulige sammenhenger mellom kreft og eksponering for titandioksid-nanopartikler.

Nanopartikler av titanoksid kan finnes i mange ulike typer produksjon. Blant annet i produksjon av malingsprodukter. (Illustrasjonsfoto: STAMI)

Arbeidstakere i industri, bygg og produksjon kan bli utsatt for titandioksid-nanopartikler gjennom støv i luften. 

Dette er ekstremt små partikler som kan føre til skadelige reaksjoner i lungene. Men det mangler fortsatt gode nok bevis for å slå fast om de er kreftfremkallende.

Titandioksid brukes i en rekke produkter, i alt fra maling og kosmetikk til plast, medisiner og mat. Når stoffet forekommer som nanopartikler – altså i svært små størrelser – kan det oppføre seg annerledes i kroppen enn større partikler gjør.

I 2006 ble titandioksid klassifisert som mulig kreftfremkallende av Det internasjonale kreftforskningsbyrået (IARC), som er en del av Verdens helseorganisasjon (WHO). Og i 2020 som «mistenkt kreftfremkallende ved innånding» av det europeiske kjemikaliebyrået (ECHA).

Likevel er det fortsatt uklart hvordan stoffet, særlig i nano-størrelse, påvirker kroppen, og om det faktisk øker kreftrisikoen hos mennesker. 

Har gått gjennom nesten 2000 artikler

For å undersøke dette nærmere, har forskere ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) gjort en systematisk oppsummering av forskning publisert mellom 2006 og 2023. I alt ble 1842 vitenskapelige artikler gjennomgått. 346 studier ble vurdert i detalj.

Målet var å finne ut om det finnes mekanismer i kroppen som tyder på at titandioksid-nanopartikler kan føre til kreft i lungene.

– Flere av studiene i oppsummeringen viser at titandioksid-nanopartikler kan føre til betennelse og oksidativt stress i lungene. Dette er prosesser som begge kan skade celler og vev, og som kan føre til utvikling av kreft, forklarer STAMI-forsker Susann Wolf.

Hun understreker at det fortsatt mangler standardiserte testmetoder, og at kvaliteten og relevansen på studiene varierer for mye til å trekke en tydelig konklusjon om stoffet er kreftfremkallende når det pustes inn. 

– For at forskningen skal være nyttig i risikovurdering, må studiene være godt planlagt, gjennomført og rapportert. Det gjelder både eksperimentene i seg selv og hvor godt de gjenspeiler faktiske arbeidsforhold, sier Wolf.

Viktig for fremtidig risikovurdering

Selv om studien tar utgangspunkt i titandioksid, er funnene også relevante for andre nanomaterialer og kjemikalier. 

Mange av utfordringene handler om at dagens testmetoder ikke er godt nok tilpasset til å vurdere komplekse helseeffekter, som kreft.

– For arbeidstakere som jobber i miljøer med mye støv eller partikler, og for arbeidsgivere og HMS-ansvarlige, gir denne studien nyttig innsikt i hvor vi står, hva vi fortsatt ikke vet, om helserisikoen knyttet til nanopartikler i arbeidsmiljøet, sier Wolf.

Referanse:

Susann Wolf mfl.: Systematic review of mechanistic evidence for TiO2 nanoparticle-induced lung carcinogenicity. Nanotoxicology, 2024. Doi.org/10.1080/17435390.2024.2384408