Det fineste norsk fotball har sett

Hvor skal man begynne etter 11–1?

Det åpnet eventyrlig med to mål på ti minutter, men så stoppet det plutselig opp. Midtveis i omgangen så det litt tafatt og tempofattig ut.

Ingen dødballer, ikke noe trykk foran mål, ingen utnyttelse av Alexander Sørloths hodestyrke, pasninger på tvers og tilbake. Ståle Solbakken så frustrert ut.

Skulle Norge rote bort denne utrolige muligheten til å styrke en målforskjell som kan bli helt avgjørende i jakten på VM-plassen?

Det så nesten slik ut.

Men nei, Norge skulle ikke rote bort den muligheten.

Foto: Fredrik Varfjell / NTB

For Norge har to av verdens beste fotballspillere.

Greit nok at motstanden var meget svak, men det Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland bedriver er uansett på et latterlig høyt nivå.

Den ene tidenes suverent største norske fotballbegavelse, den andre en avslutter man knapt har sett maken til i verden.

Ødegaard er arkitekten bak det norske byggverket. Han tegner det opp med pasningene sine og har et blikk for dette spillet veldig få andre er i nærheten av.

Han har fullstendig kontroll, alltid, og en spillrytme bare han selv opplever. Han er liksom i en egen sfære, i en egen verden – men så er han ikke det likevel.

Det er én til der.

Det er en foran ham som skjønner alt han driver med.

Samspillet mellom en briljerende Martin Ødegaard og en nakkekrummende Erling Braut Haaland er det fineste vi har sett i norsk fotball noen gang. Med god margin.

Tenk at disse to er norske!

Selv om Ødegaard imponerer med sin lekne teknikk, er det like høyt nivå på Haalands brutale teknikk. Nå har han 48 mål på 45 landskamper, klin kokos, og vi kunne ramset opp flere tall. For eksempel 33 på 26 Ullevaal-kamper.

Dette er hans arena.

Haaland har en nytelse av en avslutterfot og et hode som på tideler vet hva som må gjøres – som da han kom litt langt ut før 4-0-scoringen. Det var ikke lenger mulig å banke ballen i mål, men instinktivt forsto han at den da måtte løftes i lengste hjørne – og det var så vakkert.

Like fint var 1-0-målet, en deilig pasning fra Ødegaard til Haaland og Felix Horn Myhre kunne bare dytte ballen i åpent mål.

3–0-målet var forløsende: En drivende Ødegaard, en jaktende Haaland og ballen levert akkurat på riktig tidspunkt – og som mot Italia poserte de ved cornerflagget. En ny signaturfeiring, og like etter en signaturpasning som fikset det fjerde, rommet bare Ødegaard ser, løpet bare Haaland tar.

Ødegaard fikk til og med en etterlengtet scoring før pause. Det er bare hans fjerde på 67 landskamper, hvis vi skal påpeke en ørliten svakhet, men det trenger vi egentlig ikke å gjøre.

2. omgang ble nesten sykere. To nye Haaland-mål, en ny Haaland-assist og en straffe Haaland ga bort til Thelo Aasgaard, som også fikk med seg et hattrick. Ikke rart Rangers-spilleren bare ristet på hodet etter sin fjerde mål i sin tredje opptreden for Norge.

Han toppet denne historiske kvelden på 26 minutter. Et slikt innhopp har aldri skjedd på det norske landslaget på herresiden.

Det Erling Braut Haaland gjorde har ikke skjedd siden 1948, og nå har han tre mål eller mer i fem landskamper. Det må vi enda lenger tilbake i tid for å finne noen som har greid – Jørgen Juve på 1920- og 30-tallet.

Et klønete selvmål kunne ikke ødelegge noe som helst. Dette var en opplevelse som minnet om 10–0 over San Marino i 1992, på den første VM-veien til Drillos gjeng.

Nå synger supporterne taktfast om at «Norge skal til VM» igjen. Sjansene økte betraktelig, selv om det er verdt å minne om at et småskummelt Israel også bør beseires på Ullevaal.

Ingen kan kreve en storseier i den kampen, men tre poeng er et krav.

Det får vi ta om en måned.

Først må 11–1 nytes en stund.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.