«Det gikk en faen i meg»

– Jeg får frysninger når jeg tenker på det, fordi det har gjort at jeg står her i dag. Det er nesten litt tøft å prate om, men det er jo bare glede, sier Steinar Lunde.

Vi er på en terrasse på Ski golfklubb. Nedenfor holder flere på å slå en golfball eller tjue på driving rangen. Noen tar seg en kopp kaffe i kaféen på klubbhuset.

Foran kamera står Lunde med et stort smil.

Han har nettopp blitt spurt hvor mye idrett betyr for ham. At han måtte amputere halvannet bein for tre år siden, er mye av årsaken.

– Skulle det dryppe en tåre på kinnet mitt nå, så er det en gledeståre. For jeg har fått mulighetene, og jeg tror jeg aldri hadde fått så mye muligheter som jeg har i dag, som funksjonsfrisk.

«Nå dør jeg»

I løpet av vinteren og våren i 2022, endret livet seg for Lunde. Brått og brutalt.

Over lengre tid hadde Lunde slitt med ryggsmerter. Han jobbet som rørlegger, og var på vei til å selge firmaet sitt da han falt om første gang.

Han hadde en utposning i hovedpulsåren i ryggraden, som hadde ligget og presset på nervene.

Han måtte gjennom en hasteoperasjon, men bare måneder senere falt Lunde om igjen – hjemme.

Han var sikker på at han skulle dø foran kona.

– Jeg måtte bare rope og si: «ring 113, for nå forsvinner jeg. Nå dør jeg». Den følelsen der ... den var helt ekstrem.

Lunde tar flere pauser når han forteller om den dramatiske hendelsen.

Det viste seg at han hadde en lekkasje etter hasteoperasjonen noen måneder tidligere.

– Kona holdt hjertet mitt i gang. Det er redningen. Det er redningen for at jeg står her i dag, forteller han.

Østlandets Blad har fortalt Lundes historie tidligere.

Fem uker i koma

Så gikk det fort. Han ble fraktet med ambulanse til sjukehus.

Han ble holdt i koma i fem uker.

Det oppsto flere komplikasjoner. Han fikk blant annet betennelser i noen sår, som gjorde at legene måtte ta drastiske grep.

– Det ble først én amputasjon 1. mai og en dobbeltamputasjon 3. mai, forteller han.

Da han våknet opp, var det uten halvannet bein.

Hva nå?

Lunde forteller at det vanskeligste er å akseptere fantomsmertene som har kommet i ettertid.

– Det gjør meg til tider sjuk. Det er så intenst noen ganger at du ... «Er det virkelig sånn jeg skal ha det? Kommer dette noen gang til å gi seg?»

– Det gikk en faen i meg

Mye tid har gått til opptrening på Sunnaas sykehus.

– Det er klart at Sunnaas har reddet livet mitt, men jeg har gjort jobben sjøl. De kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, og jeg gjør det. Og har gjort det, forteller Lunde.

Å prate med en psykolog var ikke noe særlig for ham.

Rullestolturer i motbakkene på Nesodden ble løsningen.

– Det var lengre og lengre turer. Jeg tryna, datt ut av rullestolen, lå og kavet nedi veien.

– Men jeg skulle. Det gikk en faen i meg. Så Sunnaas er jo ... det er de som har sørget for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Fordi jeg fikk lov.

– Jeg er jo gæren i huet

Lunde kunne valgt å sitte inne hele dagen. Eller «renne ned dørene på legekontoret», som han selv sier.

Men det er når kroppen er i ro at smertene kommer. Å slappe av på sofaen hører sjeldenhetene til.

– Jeg må bare håndtere det på en måte som gjør at de blir borte. Det er ved å stå oppreist, spille golf, være med gjengen på håndballen, kjøre sitski, sykle. Du må holde deg i aktivitet.

Lunde spilte håndball i oppveksten, og var allerede bitt av golfbasillen før han amputerte.

Å bli en del av Follo sitt rullestollag i håndball beskriver han som en ny start.

– Jeg fikk lov til å spille håndball og møte den flotte gjengen i Follo. Du treffer andre som også har vært – og er – i situasjoner som du lærer litt av.

Det som har skjedd, kan han ikke gjøre noe med, forteller Lunde.

Derfor ønsker han heller ikke kaste bort krefter med å tenke på det.

– Hvor mye har det krevd av egen mentalitet?

– Jeg er jo gæren i huet, svarer Lunde raskt.

Mye mer enn å ville bli god

Når han igjen blir spurt om betydningen av å være i bevegelse og se fremover, kommer smilet frem.

– Det er klart man har lyst å bli god, men jeg er ikke avhengig av å bli best. Det viktigste er at jeg har det bra, at jeg kommer meg ut. Det er ... man blir frisk innvendig. Det er så deilig.

Er været fint, kan han fort tilbringe seks til åtte timer bare på golfbanen. Lunde snakker varmt om «hjemmeklubben» på Ski.

Varmen er svært merkbar.

I løpet av timene NRK følger ham rundt på både klubbhuset og på banen, er det mange andre som også vil ha et ord. Si hei og prate litt om alt og ingenting.

En kamerat leiter frem planker, slik at Lundes golfstol skal komme seg enkelt frem når de skal spille turnering til helga.

Håper flere oppdager idretten

Cato Zahl Pedersen, tidligere idrettsutøver med 13 Paralympics-gull, synes det er fint å høre om Lundes sterke møte med idretten.

– Det er flott å høre om Steinar – for det er noe med å finne mening, finne noe å fokusere på og noe å bry seg om som kan være avgjørende når livet ellers butter imot, sier Pedersen til NRK.

I 2023 var det 11.224 aktive parautøvere i Norge, ifølge et grovt anslag gjort av Norges idrettsforbund.

Tallene bekymrer Pedersen. Han mener det fortsatt sitter altfor mange nordmenn med funksjonsnedsettelser hjemme, som ikke får oppleve det Lunde er en del av.

Pedersen håper historien om golfspilleren kan inspirere og at flere, deriblant lærere, kroppsøvingslærere og fysioterapeuter, kan bli flinkere til å fremsnakke paraidretten.

– Det er merkverdig at ikke det er blitt mer populært og mer vanlig. Idretten er jo åpen, og vi skriker «hvor er det funksjonshemmede?», sier Pedersen, som i flere år jobbet med paraidretten i Olympiatoppen.

– Idretten kan være en fantastisk reise med modning, fellesskap, mestringsglede og hygge, legger han til.

Skal til EM: – Det er jo deg

Den 28. august starter et stort høydepunkt for Steinar Lunde.

Han er nemlig tatt ut til i EM-troppen i paragolf, som foregår i Malmö. Igjen kommer smilet frem.

– Det er ti spillere i min klasse fra hele Europa som har blitt plukka ut, og en av dem er meg. Det er jo ..., sier han og tar en liten pause.

– Det er kanskje noe av det største innenfor sporten som har hendt meg. For det er jo deg. Det er ikke laget, det er ikke håndballaget. Det er du som faktisk skal ut å prestere.

Sammen med caddie Harald Haugan har de vært i hardtrening den siste tiden.

Med en rullestoltilpasset bil har mye tid blitt brukt over svenskegrensa, på en golfbane utenfor Strömstad.

Der andre kanskje drømmer om medalje, premiepenger og heder, sitter det viktigste målet langt nærmere hjertet for Lunde.

– Jeg har ett mål. Hvis jeg går av siste hull den siste dagen, og ikke har hatt det gøy, da har jeg mislykkes, sier han tydelig.

– Jeg skal ned og ha det gøy. Jeg skal ha det hyggelig. Det er det fokuset jeg må ha for at dette skal gå bra. Så får alt annet komme som en bonus, hvis det skulle bli noen plasseringer.