Det som én gang var «heim»

3 hours ago 2

Det handler om den kinoaktuelle spillefilmen «Heim», der lille Steinkjer er den egentlige hovedpersonen.

Filmen i seg selv er kanskje ikke all verden, dessverre. Selv om VGs strenge anmelder ikke var så veldig streng med den.

Florlett romantikk kan holde i massevis det, men ikke når det er såpass slentrende og forutsigelig behandlet som her.

Men det er nå så. Filmsmaken er som baken (eller rævva, som de sier på Steinkjer) – delt i to.

Noen vil nok finne den magre historien sjarmerende nok. Andre, deriblant meg, vil si: Bruk litt mer tid på manusarbeidet neste gang.

Men Steinkjer har fått sin første spillefilm. Og det syns jeg er veldig fint.

Byen er nemlig mer idyllisk enn det noen skal ha det til, og jeg nikker i retning den vanligvis så treffsikre filmkritikeren i Bergens Tidende.

La gå at den i likhet med mange andre norske småbyer er en tanke konturløs, og preget av manglende kvalitetskontroll fra byutviklerne og næringsinteressenes side.

Men det er noe med Steinkjer – som det sikkert med de fleste steder man har dratt ifra – som vekker en viss ømhet i meg.

Naturen er storslått, som nær sagt overalt i Norge, og den frodige elven som deler byen i to er liksom for majestetisk for et lite bysentrum som dette.

Steinkjer er dessuten en velplanlagt by, med klare og nokså rene linjer mellom det som en gang var byens signalbygg.

Etter hvert har man virkelig fått dreisen på det sentrale byrommet – torvet, med Samfunnshuset, (den unike) kirken og det nye og nesten i overkant flotte kulturhuset.

Steinkjer ble bombet nær sagt sønder og sammen under et par skjebnetunge aprildager i 1940. Den såkalte gjenreisningsbyen som ble til i årene etter krigen er preget av tidstypiske, litt pregløse bygårder.

Riktig galt ble det ikke før på 70- og 80-tallet, da ukloke sjeler fikk det for seg at byen måtte vokse. Opp poppet digre kjøpesentre og intetsigende kassebygg, og sentrumsgatene gikk i dvale.

I dag har de klart å få litt liv tilbake i gatene, noe som kommer fint frem i «Heim». Med hyggelige bevertningssteder og hullsalig småbystemning.

Og denne helgen: Den etter alle parametere svært vellykkede Steinkjerfestivalen, i år for 20. gang.

Jeg flyttet derfra som 19-åring, og har nok i visse sammenhenger tatt ut en viss ironisk distanse til oppvekstbyen. Slik det skal være, på en måte. Det man forlater skal man holde litt på avstand.

For livet går alltid videre, og nye tilhørigheter oppstår. I dag, over 30 år senere, er jeg trygt og trolig evig plassert på det sentrale østlandsområdet, og tenker i grunn nokså lite på det som var den gangen.

Men de nydelige bildene i «Heim», filmens absolutte styrke, frembrakte en indre glede og et snev av stolthet som jeg ikke var helt forberedt på.

Den ruvende utsikten fra det vesle byfjellet Oftenåsen; «Gluggen» – den lille holmen i fjorden, rett nedenfor det klasseoverskridende boligfeltet der jeg trasket mine barne- og ungdomssko; scenene i kirken der vi hadde juleavslutningene våre, og kirkegården der mange av dem som var før meg hviler.

Jeg ble rørt.

Føler du stolthet for din oppvekstby? aJa, av og tilbNei, er glad jeg dro derfracBryr meg lite om den problemstillingen

Vi er nok overdrevent opptatt av røtter i Norge. Hvor kommer du fra, er et nesten obligatorisk spørsmål i enhver småprat.

Vi som har flyttet til andre deler av landet snakker gjerne om det vi forlot, for kulturen derfra henger i oss, mer enn det mange som har andre erfaringer forstår, tror jeg.

Landet er langt, og de ulike delene har sine høyst distinkte grunndrag. Av og til tenker jeg på Norge mer som en flernasjonal stat enn som en nasjonalstat.

Jeg understreker sikkert for ofte at jeg har bakgrunn fra Trøndelag. Folk nordfra eller fra Innlandet – ikke glem dem fra Bergen – gjør det samme.

Kanskje ligger det en slags dårlig samvittighet i dette. «At æ reist ifra dæ», som det heter i sangen.

Og så er det jo dette med by/land, da, som altfor klisjéfylt preger filmen «Heim», typisk nok.

Landet (småbyen, bygda) er roten, mens byen er foten: Et sted der man virrer omkring uten egentlig mål og mening, attpåtil med nesen i sky.

Demoniseringen av byen og romantiseringen av bygda – og av og til omvendt – er et altfor enkelt triks å ty til når opportunistiske politikere ser seg tjent med å skape splittelse.

Dette er ikke noe særegent norsk, men kanskje er det ekstra lett å spille på den slags her hos oss. Sentrum-periferi-dimensjonen har nok fått en for sentral plass i fortellingen om den norske «særveien».

Mange av oss som forlot disse småbyene gjorde det fordi det føltes som en naturlig ting å gjøre. De som ble eller vendte tilbake, gjorde sine vurderinger.

Noe lå nok i kortene, men det var langt fra gitt hvem som valgte hva.

Det er ingen mystikk i dette. Noen av mine beste venner bor der fortsatt, og lever omtrent slik vi som forble i «utlendighet» gjør: Oppdrar unger, jobber, drar på ferie, holder på.

Vi tuller litt med fordommene mot hverandres livsvalg, men egentlig er vi oppsiktsvekkende like.

Steinkjer har som alle steder sine gode og mindre gode sider, og selvsagt sine særheter.

I filmen fremheves byens karakteristiske hilseord «hao» (ofte ledsaget av et slags omvendt nikk), samt et knippe grusomme banneord som kun slipper sensur hvis de uttales på jovialt trøndervis.

Figurene er dessuten fint tegnet ut. Den fåmælte lokal-adonisen som ikke har særlig større ambisjoner i livet enn å få en sønn han kan dra «på fjellet» med, for eksempel.

Den godt voksne og «urbane» kulturdamen er annen klassisk Steinkjer-karakter, for også Steinkjer har sin sentrum-periferi-dimensjon.

I en kort periode mislikte jeg den lille oppvekstbyen min, kanskje skammet meg litt over den. Siden ble jeg mer distansert og likegyldig.

Nå, som alderens melankoli siger stadig tyngre på, er jeg fullt forsont med den, og anerkjenner hvor viktig den fortsatt er for meg.

Som et fundament, som et minne. Som en rot, blant flere, på livets tre.

Så takk til «Heim» for gjensynet.

Det gjorde faktisk ganske godt.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article