Det tapte paradis

Køen foran det nye badelandet er lang.

Lukten av klor siver gjennom garderobene og ut i resepsjonen.

De fremste i køen har allerede ventet i mange timer. De begynner å kjenne at folkemengden presser på bakfra.

Stemningen er elektrisk.

Norges aller første innendørs badeland skal åpne.

Året er 1991.

Kun det beste var godt nok

– Vi sparte ikke på noen ting, sier Leiv Haugland.

Den pensjonerte prosjektlederen har rukket å bli 77 år, men han beveger seg smidig rundt i det tørre badelandet.

I 1989 ble han håndplukket av den kjente eiendomskongen Trygve Brudevold til å gjøre den gamle fabrikkbygningen i Sandnes i Rogaland om til et badeparadis.

– Vi dro Europa rundt på studietur. Kun det beste var godt nok for Trygve.

Så i 1991 var Havanna badeland klart for publikum. Men prislappen var drøy. Badelandet hadde kostet det som tilsvarer 150 millioner kroner i dag.

Pangstart

Havanna badeland starter som en knallsuksess. Det første halve året er 130.000 gjester innom. Det gikk direktebuss fra Stavanger hver time.

– Jeg jobbet her et par år etter åpningen. Alle var glade. Det var opptil 1000 gjester om dagen, sier Haugland.

To som i hvert fall koste seg i badelandet var venninnene Maja Menos Viste Pekermann og Kristin Finnesand Undheim.

– Egentlig skjønner jeg ikke at vi fikk lov å komme hit alene. Vi var så små, sier Undheim.

– Hehe. Det var nittitallet, vet du, sier venninnen Pekermann.

Maja Menos Viste Pekermann startet for 10 år siden Facebook-gruppen «Vi som savner Havanna badeland». Responsen var enorm. Det var tydelig at hun hadde truffet en nerve i regionen.

– Det er så mange som savner det.

Maja Menos Viste Pekermann trodde lenge at badelandet var blitt bygd om til leiligheter. Sjokket var derfor stort da hun oppdaget at badelandet fremdeles ligger her nesten 20 år etter at det stengte.

– Alt ser jo likt ut, bortsett fra at det ikke er vann her.

– Veldig mange minner. Gode minner.

– Det er sikkert dyrt å pusse det opp, men det må da være billigere enn å bygge nytt.

– Vår generasjon har jo lyst å gi våre barn det vi fikk oppleve.

Mørke skyer

Historien om Havanna badeland begynte som sagt som en suksess.

Men de første tegnene på at ikke alt var som det skulle kom allerede etter noen år. I 1994 ble Havanna badeland saksøkt av fire personer som var blitt skadet i paradiset. Den ene var en tannlege som hadde brukket fingeren sin i vannsklia.

I 1996 kan en lese i avisarkivet om en dramatisk hendelse hvor en treåring nesten druknet.

Bare et år senere holder en ny gutt på å dø.

I 1998 ble en mann anmeldt for blotting. Men samtidig er sommerne på slutten av nittitallet regnfulle og besøkstallene fortsatt høye.

Publikum brydde seg tydeligvis ikke om alle de negative overskriftene. De to venninnene tilbrakte både barne- og ungdomstid i paradiset i Sandnes.

– Når du hørte det plinget, så begynte bølgene.

– Vi sprang alltid rundt og ble kjent med nye folk.

– Det føltes veldig trygt.

– Vi spiste pommes frites og drakk slush og så på gutter.

– Og så snek vi oss inn i det de kalte romerbadet. Der var det 18 års aldersgrense.

– Havanna var en magisk plass for oss.

Tragedien

I 1999 skriver Stavanger Aftenblad at det har skjedd syv nestenulykker siden åpningen i 1991. Anlegget begynner å slite økonomisk.

Så i 2003 skjer det som ikke skulle skje. En fire år gammel gutt blir funnet livløs i vannet. Dagen etterpå dør han på sykehuset. Havanna badeland får flengende kritikk i mediene.

Vill vest

Det som kommer frem etter ulykken er at badeland som Havanna i det store og hele er uregulert. Det lille som fantes av lover var regulert gjennom «forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu mv.»

I forskriften står det bare: «eier plikter å påse at personellet har tilfredsstillende opplæring».

Og ikke så mye mer.

Kommunen skal kontrollere. Men i det store og hele står badelandet alene om å bestemme reglene.

Etter dødsulykken bestemmer Havanna badeland at barn under 10 år må passes på av voksne.

Men like etterpå går Havanna badeland konkurs.

Men drives videre av kreditorene.

– Det ble for dyrt i lengden. Det ble for mange hverdager med stort sett nyskilte pappaer med små barn.

En kime til noe godt

De neste fire årene går det ikke så bra i paradiset i Sandnes. Kreditorene strever med å finne nye eiere og anlegget drives på nødbluss.

Nødvendig vedlikehold og oppgraderinger utsettes. Men den tragiske drukningsulykken fører også til noe positivt.

I 2004 stiftes en ny forening i Norge. Den heter Badelandene SA og tanken er at den nå voksende badeland-bransjen i Norge trenger å bli mer profesjonell.

David Koht-Norbye kalles bare badegeneralen av media i Østfold. Han var en av stifterne av Badelandene SA. Han har også vært daglig leder av Østfoldbadet i 21 år.

Han sier dødsulykken i Havanna skremte dem. Den nye interesseorganisasjonen gikk straks i gang med å utarbeide sitt eget regelverk som medlemmene måtte følge.

Alt ifra hygiene til livredding ble nå systematisert, loggført og kurset jevnlig. Holdninger ble justert.

– Vi lærte opp badevaktene til å være ensomme ulver. Alltid på vakt, sier Koht-Nordbye.

Men for Havanna badeland går det fra vondt til verre.

I 2006 kårer Forbrukerrådet Havanna til «Norges verste badeland».

Kommunelegen truer med å stenge hvis ikke vannkvaliteten blir bedre.

Og besøkstallene stuper.

I 2007 er det slutt for Havanna badeland.

Mannen som bygde paradiset i Sandnes har ikke vært tilbake før nå.

– Det er sørgelig at det skal stå sånn.

– Jeg tenker vi var forut for vår tid.

– Jeg skulle gjerne hatt et sted å ta med barnebarnet mitt i dag. Jeg håper noen tar opp arven etter Havanna.

For i dag finnes det over 35 badeland som er organisert i Badelandene SA. Det gamle kjerneområdet til Havanna er egentlig det eneste området i Norge som ikke har et badeland i dag.

Bor du i området rundt Stavanger er nærmeste badeland, i Lyngdal, 2,5 timer å kjøre med bil.

Men de nye anleggene er ofte enklere og ikke så påkostet som Havanna var. I følge Koht-Norbye bygges som regel nye anlegg i kombinasjon med et vanlig basseng, ofte i samarbeid med det offentlige.

De to venninnene mener uansett at Rogaland trenger et badeland. Og Kristin Finnesand mener at en ikke trenger å bygge nytt, men at Havanna kan gjenoppstå.

– Det burde jo blitt pusset opp litt, men jeg tenker jo at det kan la seg gjøre.

Venninnen Pekermann er helt enig.

– Det aller kjekkeste hadde jo vært å få dette tilbake. Heller det enn å bygge et nytt en annen plass. Rogaland trenger et badeland.

Men for å helle kaldt vann i årene på de som drømmer om at Havanna skal gjenoppstå. Eieren av bygget har ingen planer om gjenåpning. Eierene vil bygge leiligheter og næringsareal men har foreløpig ikke blitt enig med kommunen om planene.