– Det verste jeg har vært med på i hele mitt liv

4 hours ago 4

I produksjonslokalene til Fru Nelik i den lille bygda Rissa i Trøndelag, står Marthe Kilen bøyd over et høyt arbeidsbord. En rekke kaker står klare til å pyntes, og med millimeterpresisjon legges tynne sjokoladeflak, myke og sprø makroner og små sukkerblomster forsiktig ned på den speilblanke glasuren.

– 99 prosent av pynten lager vi faktisk selv. Det eneste vi ikke lager er vel sånne sølvkuler, sier Kilen, før hun går i gang med en ny oppgave.

38-åringen med det fargerike håret, store smilet og de sterke meningene ble «over natten» kjent over det ganske land, da TV-serien Bakemesterskapet hadde premiere på NRK våren 2024. Siden har hun vært dommer i alle utgaver av programmet, og om noen uker inntar hun nok en gang skjermen, når en ny sesong sparkes i gang på statskanalen.

– Jeg har mer enn nok å holde på med for tiden, sier Kilen, mens hun måler opp og heller sukker i en stor beholder.

Det går med noen kilo i uken. Produksjonen av kaker, godteri og iskrem har nemlig økt betraktelig for det lille konditoriet de siste par årene.

– Det meste av tid går med til jobb nå. Men det er egentlig sånn jeg liker det. Jeg må ha mye å gjøre. Jeg er jo overbevist om at jeg har ADHD, og prøvde å få utredning en gang. Men det fikk jeg ikke. Jeg hadde visst ikke utfordringer nok i livet, sier Kilen, før hun ler.

– Og jeg har kanskje ikke det. Men av og til kunne jeg tenkt meg å rydde litt opp i hodet. For det skjer mye der, sier hun.

Marthe Kilen

38 år, fra Stadsbygd/Trondheim. I dag bosatt i Stadsbygd, i Indre Fosen kommune.

Gift med Morten Kilen. Sammen har de barna Nils (13) og Nini (10).

Utdannet kokk og konditor.

Driver konditoriet Fru Nelik i Rissa.

Kjent fra NRK-serien Bakemesterskapet, hvor hun har vært dommer i alle sesonger – også Bakemesterskapet junior.

Aktuell med ny sesong denne våren.

Sånn sett er det alltid godt å komme hjem til ektemannen og barndomskjæresten Morten (42), som Kilen har vært sammen med langt over halvparten av livet.

Han står klar med nyvasket hus når hun etter jobb har kjørt de 20 minuttene fra Rissa sentrum til Stadsbygd, hvor de bor.

– Morten er broren til bestevenninnen min, så jeg var mye der i oppveksten, sier Kilen.

Hun peker ut vinduet mot en liten gård noen hundre meter unna.

– Det ble litt styr da jeg en dag kom opp fra kjellerstuen og hadde besøkt Morten og ikke henne ... Men vi er bestevenner den dag i dag, altså!

At de har bosatt seg såpass nærme mannens barndomshjem og foreldre har vært til stor hjelp for paret som i dag har to barn: Nils (13) og Nini (10).

For en del år siden ble nemlig Morten ufør, forteller hun. Han tjente flere år i utenlandstjenesten i forsvaret.

– Det var en helt annen mann som kom hjem enn som dro herfra den siste gangen, sier Kilen, mens hun titter bort på ham.

– Jeg prøvde meg i andre jobber, og det fungerte en periode, men så ...

– Det var den eneste utveien. Det var en krevende periode, og det handlet om helse ..., sier Kilen, før hun legger til:

– ... ikke om praktiske løsninger hjemme. Men når man plutselig er mye hjemme, så følger det jo naturlig med mer ansvar der også. Så det ble en ny rollefordeling i heimen. Morten tok tak i hus, matpakker og logistikk rundt ungene. Ikke fordi det var planen, men fordi det var sånn vi fikk hverdagen til å fungere, sier Kilen.

– Vi skulle selvfølgelig ønske at han var helt frisk. Men da vi giftet oss sa vi ja til hverandre i gode og onde dager, og vi har hatt begge deler. Men vi har alltid fått det til å fungere, og jeg er like forelsket i dag som jeg var for over 20 år siden, fortsetter hun.

Både gode og onde dager preget også Kilens oppvekst.

– En kompis kaller meg og broren min for løvetannbarn: Sånne som klarer seg mot alle odds, sier Kilen.

Da hun var to år gammel skilte foreldrene seg – hovedsakelig grunnet farens utfordrende forhold til alkohol.

– Jeg må bare starte med å si at jeg tenker at jeg har hatt en kjempefin oppvekst og barndom. Men så er det ting innimellom alt det fine og gode som også er der. Som det ikke er så ofte jeg egentlig tenker på, sier Kilen, før hun «maler» et bilde:

– Hvis man ser for seg at livet er en tilitersbøtte, så er det litt grums i bunnen, men resten av bøtten er fylt med klart vann. Og det er helt greit å røre i bøtten innimellom, men hvis man rører hele tiden, vil vannet også være grumsete hele tiden. Og det tror jeg ikke er sunt. Men ... ja ...

Kilen stopper ikke for å tenke før hun prater – for det gjør hun sjeldent, sier hun. Men hun trekker pusten før hun fortsetter:

– Pappa er frisk i dag, og han er ansatt hos meg og vi er veldig nære. Og det er kanskje derfor det er lettere å snakke om nå også.

For selv om det hun husker best fra dagene med pappa som barn, er turene i svømmehallen og å spille Nintendo, har hun også opplevd å måtte ringe hjem til mamma fra et hotell midt på natten – fordi faren er full og hun redd.

– Å gå nedover Karl Johan sammen med hele fotballaget under Norway Cup og se pappa sitte der og drikke ... Det var jævlig flaut.

– Og å sitte i sirkel med en haug ukjente mennesker under pårørendeuken når han var innlagt på avrusning. Det er nok det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg nektet å si noe, løp på do og kastet opp.

– Det er mange sånne historier, sier Kilen.

Hun var mye sint i oppveksten, og særlig som ungdom.

– Men jeg var aldri sint på pappa fordi han var alkoholiker.

– Og det skal mamma ha all ære for. Hun sa aldri ett eneste stygt ord om pappa til meg og broren min. Og det var mye hun kunne sagt, for å si det sånn.

Marthes far er kjent med at hun forteller om sin barndom i denne artikkelen.

Det var hos moren Kilen og storebroren tilbrakte det meste av tid, og oppveksten hadde de både i Trondheim og i Stadsbygd. Moren tok seg av dem alene, og jobbet knallhardt for å forsørge den lille familien, forteller Kilen.

– Vi var vel etter definisjonen fattige, selv om jeg aldri oppfattet at vi var det. For vi hadde det vi trengte. Men mamma sto virkelig på. Hun gjorde alt selv, gikk på jobb, pusset opp hjemme. Så det er henne jeg har lært arbeidsmoral av, sier Kilen, tydelig stolt.

– Og temperamentet mitt har jeg nok også fra henne, fortsetter hun.

– Jeg er full av temperament, men ekstremt rettferdig. Og så er jeg en direkte person som trives best når ting sies som de er. Hvis jeg hører rykter eller noe er uklart, kan jeg være den som spør rett ut. Ikke for å sette noen i forlegenhet, men fordi jeg foretrekker åpenhet fremfor spekulasjoner. Jeg vet at den tydeligheten kan oppleves som brå for noen, og det har jeg måttet lære meg å være bevisst på.

Heldigvis bryr hun seg lite om hva folk mener om henne. Det tror hun er avgjørende når hun er «sånn».

– Jeg har ikke det filteret som mange andre har, og jeg tenker lite på konsekvenser. Det kan bite meg i ræva, men det har heldigvis ikke skjedd så mange ganger, sier Kilen.

Ektemannen Morten er helt motsatt, forteller hun. Han er mer konfliktsky, og bruker en «evighet» på å sende ei melding.

– Jeg skriver «drrrr» og trykker send. Han bruker en halvtime på å formulere én liten setning. Og en annen ting: Han kan ikke krangle engang, mens jeg kan ta en diskusjon med høy røst, sier Kilen, før begge ler.

Men de balanserer hverandre godt.

Og balanse er noe Marthe med tida har lært å bli bedre på, både på hjemmebane og på jobb, selv om hun fortsatt har vansker med å si nei.

Da den britiske suksesserien «The Great British Bakeoff» skulle innta TV-skjermene i norsk drakt, måtte NRK ut på jakt etter både deltagere, programleder og dommere.

Kilen, som på den tiden var leder av konditorlandslaget, men ellers stort sett «holdt på for seg selv» i Rissa, fikk raskt en forespørsel om å stille på audition.

Hun regnet ikke med å bli plukket ut, men sa ja likevel. Og da hun etter auditionen fikk tilbud om rollen i det nye TV-konseptet, sa hun ja like raskt.

Det samme gjorde hun da NRK spurte om hun kunne stille til innspilling med hår i en eller annen spenstig farge.

– De hadde sett på Instagram at jeg hadde farget håret blått og grønt en gang. Og for meg er det ikke noe problem å skille meg ut på den måten, sier Kilen.

– Det eneste problemet med å ha farget håret sånn, er at det krever umåtelig med tid – tid jeg egentlig ikke har.

På skjermen er ikke håret det eneste hun har blitt kjent for. Egenskapene Kilen snakker om at hun innehar – å være ærlig og direkte – skinner gjennom når hun smaker på bakverk etter bakverk i et telt i Bergen. Særlig konsistens «maser» hun mye om.

– Hvis det bare er krem og syltetøy, gir det meg ingenting. Det må være noe å tygge på. Nøtter, sprø bunn, sjokolade. Noe «krønsj», sier Kilen.

Ordet har hun nok brukt hundrevis av ganger i løpet av innspillingen av Bakemesterskapet-sesongene som så langt har gått på TV.

– Krønsj er jo tross alt viktig – i alle fall for meg.

For meddommer og baker André Løvaas er det nok litt annerledes, sier Kilen.

– Bakere og konditorer jobber og tenker ulikt. Men det er det som er så spennende. I konditorverden, for eksempel, så er mel, mel. I bakerverden er mel en million forskjellige ting. Det er sorter og glutennettverk og jordtyper. Jeg trodde jo jeg kunne bake til jeg møtte André, men jeg kan altså ikke bake. Det jeg kan er glasur, pureer, sjokolade, is og konfekt, sier Kilen, som mener det er derfor hun og Løvaas fungerer så godt som dommerduo.

De utfyller hverandre.

– Vi er veldig forskjellige, men vi har blitt veldig gode venner. Og så dømmer vi fra ulike perspektiver når vi står i teltet.

– Men vi dømmer ikke ut fra egen smak. Det kan vi ikke. Men vi vet jo hvilken konsistens ting skal ha, hvordan elementene henger sammen. Og det er det vi baserer dommene våre på. Vi må smake igjen og igjen før vi kan si noe ordentlig, og det må vi gjøre på den første kaken så vel som den siste, sier Kilen, som forteller at det har sine konsekvenser.

– Jeg går opp mellom seks og åtte kilo under innspillingen av hver sesong. Så bruker jeg et år på å ta det av igjen. Sånn går det, ler hun.

Barna Nini og Nils har for lengst skjønt at mor har blitt «kjendis». Det hender tross alt at folk vil ta bilder på butikken, eller at fotballagets motstandere hvisker og peker litt når hun møter opp på kamp.

– Det er litt kleint for dem, tror jeg. Men også litt artig. Jeg er jo egentlig bare mora, sier Kilen, som forteller at hun har sendt med autografer til skolen og fleipet med at de kunne selge dem.

Samtidig prøver hun å holde beina godt plantet på bygdejorden. For det er her hun har tenkt å bli værende – i et område med utsikt over jorder og vann.

– Det er forskjell på byungdom og bygdeungdom. Her henger de ikke på senteret, de kjører firehjuling og hjelper til hjemme. Jeg er så glad for at ungene våre får vokse opp sånn, sier Kilen.

Med tanke på bedriften hun driver, «Fru Nelik» – som hun så fint påpeker at er etternavnet hennes stavet baklengs – kunne nok et større sted vært mer gunstig økonomisk.

– Det er jo ikke verdens navle dette her, og det er jeg fullstendig klar over. Men jeg vil ikke drive en stor fabrikk. Jeg vil beholde håndverket og de lokale råvarene. Og artige navn på produktene. Det er det vi står for, sier Kilen.

Ambisjon om å vokse og utvikle seg har hun likevel, og etter at hun ble kjent gjennom Bakemesterskapet har mulighetene blitt flere. I vår kommer for eksempel iskremen hun lager i Rissa, inn i frysedisken i Meny-butikker.

– Men hvis den ikke selger, er vi like fort ute igjen, sier Kilen, mens hun viser rundt i produksjonslokalene.

Underveis titter Renathe Denstad inn døren fra den lille butikken. Hun har tittelen «strøsselansvarlig» i bedriften, men det er i all hovedsak kontorarbeidet hun står for.

– Jeg banner og forarger meg over sånne ting, så da er det godt å ha Renathe her altså, sier Kilen.

Akkurat nå er det for å spørre om Kilen har tid til å møte noen unge fans Denstad gjør seg til kjenne.

I butikken står to barn og venter spent. Thea Emilie (9) og Mathias (6) har Bakemesterskapet-Marthe som forbilde, og når de først har tatt turen fra Bergen til Rissa for å besøke farmor, kunne de nesten ikke unngå å legge turen innom henne også.

– Det er ganske ofte at folk kommer innom sånn, sier Kilen, når bilder og en liten prat er unnagjort.

– I fjorsommer var det så mange innom at vi til slutt nesten måtte si at Marthe ikke var her, forteller Denstad.

– Ja, det var ganske heftig, sier Kilen.

At det var som «bakekjendis» hun skulle ende opp, hadde hun ikke trodd da hun som 16-åring startet på kokkelinjen på videregående. Alt hun ville den gang var å jobbe med mat. Og som én av relativt få, fikk hun læreplass hos ærverdige Britannia i trønderhovedstaden.

Det var også der hun først ble introdusert for konditorfaget – et fag hun raskt ble trukket mot.

– Det passet meg ikke helt å være kokk med tanke på arbeidstider. De fleste av mine venner jobbet på dagtid, og det ville jeg også gjøre. Så da ble jeg konditor, sier Kilen.

Veien gikk videre til Rica Nidelven, Holmen fjordhotell i Asker, og så til Stordalen-hotellet Clarion i Trondheim, hvor hun fikk fast jobb.

Den sa hun imidlertid opp da spørsmålet om å ta over kantinetilbudet i Rissa kom.

– Jeg søkte egentlig om permisjon, men fikk nei til det. Og da gikk det en liten faen i meg som sa at «da skal jeg i alle fall si ja til jobben i Rissa», sier Kilen, før hun rister litt på hodet.

– Det er det med den konsekvenstenkningen min da ...

Konsekvensene har imidlertid vist seg å – i all hovedsak – være gode, i alle fall på sikt. Fru Nelik går så det suser, og kakene, karamellene, iskremen og alt det andre bedriften lager flyr ut fra det lille konditoriet i bygda med rundt 7000 innbyggere. Produksjonen er nå så stor at de teller fem ansatte.

– Altså, jeg hadde ikke valgt noe annerledes i livet. Ikke mamma og pappa, barndommen eller valgene jeg har tatt. Alt har gjort meg til den jeg er, sier Kilen, som for øvrig ble storesøster i en alder av 12.

– Det ble et annet liv når mamma fikk ny kjæreste og annen økonomi – og den søte attpåklatten Ida kom til verden, smiler hun.

Fram til 17. mai skal hun bruke så godt som alt av tid på å spille inn tre ulike Bakemesterskapet-utgaver i Bergen.

– Det blir mye tid borte fra familien. Men de klarer seg.

Hun løsner hårstrikken og lar de lilla lokkene falle. Snart skal håret få en ny farge.

– Hår er hår. Og uansett hva man gjør med det, så vokser det ut igjen. Det er ikke så farlig.

– Det som er farlig, er å miste seg selv.