Dette spiller Tek-redaksjonen i påsken

Fra digitale påskeferier til kortspill – dette spiller vi i påsken.

Årets første høytid er her – og med det noen etterlengtede fridager, enten på påskefjellet eller hjemme i godstolen.

Påsken er her, og den vårlige stemningen er absolutt en tid for å dykke ned i og kose seg med noen spillprosjekter. Vi har sjekket stemningen i redaksjonen og tatt en nærmere titt på hva som spilles i høytiden.

Kanskje kan det være noe for deg her?

Om du har lest noen av disse spaltene før, kommer det neppe som noen overraskelse at jeg spiller nye Slay The Spire 2. Det ble lansert i såkalt Early Access nylig, men er en såpass polert og velsmurt opplevelse at de kunne lansert det som det er og tatt ferie.

Akkurat som den første generasjonen bygger du opp kortstokken din for å håndtere stadig vanskeligere fiender mens du forsøker å ta deg opp i det titulære spiret etasje for etasje.

Og akkurat som den første generasjonen er dette seriøst avhengighetsskapende greier - og med fem karakterer å spille og større variasjon i både sjefsfiender, artefakter og hendelser som kan skje i de ulike rommene er gjenspillsfaktoren om mulig enda høyere her.

Jeg har akkurat gått over fra hovedgrenen til betaversjonen av spillet, hvor de tester ut balanseendringer på kort og fiender, og det ga spillet umiddelbart en litt «fresh» følelse tross 67 timer på telleren allerede.

Det sagt, så er toeren veldig lik eneren i følelsen den gir, så om du er på jakt etter en fullstendig nytenking av formelen kan det fort hende du blir skuffet - slik jeg litt var i starten.

I tillegg til Slay The Spire 2 gir jeg også bybyggeren Cities: Skylines 2 en ny sjanse for tiden. Etter at spillet i praksis ble utskjelt ved lansering, så utgiver Paradox Interactive seg nylig nødt til å kvitte seg med utvikler Colossal Order til fordel for sitt interne Iceflake Studios.

De kom nylig med sin første patch til spillet, som forbedret mange irriterende småting og også gjorde litt med ytelsen, som har vært blant hoved-ankepunktene mot C:S 2.

Uansett nok å ta seg til i påska - og jeg vurderer også en ny runde i (det beste spillet noensinne) Final Fantasy X.

– Stein Jarle Olsen

Jeg har egentlig aldri vært en stor Pokémon-fan, eller en fan av livssimulatorspill som Animal Crossing, og jeg mister som regel interessen ganske kjapt etter noen timer. Men akkurat nå har «Pokémon Pokopia» virkelig satt klørne sine i meg.

Det virker allerede som en enorm tidstyv etter bare den korte perioden jeg har spilt det. Det som gjør det vanskelig å legge fra seg er at du konstant har noe å gjøre.

På et punkt i spillet må du gjenopprette et Pokémon-senter, men for å gjøre det, trenger du en Onyx. Men Onyxen sitter fast i en hule, så du må få det til å regne.

Og for å få det til å regne, trenger du en Slowpoke som må gjespe. Og for at det skal skje, må du ha et høyt fuktighetsnivå. Og for å få det til, må du hjelpe andre Pokémon.

Men dette føles ikke som et ork. Alt går ganske kjapt, i motsetning til «Animal Crossing: New Horizons», hvor ting ofte tar evigheter. I Animal Crossing er du også begrenset av hvor mye du kan gjøre på én dag. Det er du som regel ikke i Pokopia.

Det virker også som det faktisk er en historie knyttet til spillet: Hva skjedde egentlig med alle menneskene? Så jeg er veldig spent på hvordan det vil løse seg.

Og spillet er fylt av mange søte Pokémon, noe som gjør det ekstra koselig.

Påske er som kjent høytiden for tykk atmosfære, 70-talls estetikk, mord og mysterier.

Denne påsken blir trolig intet unntak når jeg dykker ned i «Rise of the Golden Idol», et mysteriespill av beste sort. Her skal spilleren bryne seg som detektiv i et forvrengt bilde av en 70-talls noir-verden, og finne ut av hva som egentlig har skjedd når alt tilsynelatende går skeis.

Sterkt inspirert av «Return of the Obra Dinn» så får man i Golden Idol presentert oppsiktsvekkende scener hvor man må løse ulike oppgaver og trekke riktige koblinger basert på informasjonen man har foran seg.

Om det er å avdekke navn på realitystjerner eller fiktive fugletyper, avsløre hvem som stikker av med hvilken overnaturlig auksjonsgjenstand, eller rett og slett hvem som tok rotta på hvem – her er det rikelig med krimgodsaker å dedusere seg frem til!

Historien som knytter de ulike kapitlene sammen er både spennende, absurd og morsom, noe som gjør «Rise of the Golden Idol» (og forgjengeren «The Case of the Golden Idol») til en moderne gåte-klassiker på spillfronten.

Hovedspillet er for lengst fullført, men en saftig dose utvidelsespakker har kommet i ettertid som jeg nå skal slippe meg løs på. Jeg har altså ventet på den perfekte anledningen, noe som taler greit for mysteriespillets kvalitet.

Perfekt på små og store skjermer, hvor hen du måtte være i påskeferien!

– Simen Barstad Buset

Jeg er nok fort den i redaksjonen som er mest trofast mot et spill. For jeg har spilt World of Warcraft mer eller mindre siden 2004 – med unntak av når jeg higer etter å spille litt Call of Duty eller Battlefield.

Og med en nylig lansert utvidelse i form av Midnight, betyr nok det noen timer rundt i Silvermoon for å bekjempe onde makter i påsken.

Nå har man allerede fått smake litt på denne utvidelsen i noen uker, og er du en av mange som spilte WoW «før i tiden» – da du måtte bruke flerfoldige timer per dag for å i det hele tatt få nok utstyr til å henge med – kan det være tingen å gjøre et aldri så lite comeback i Midnight.

Misforstå meg rett, du kan fortsatt svi av nesten hele døgnet om du absolutt vil det, men er du en av mange som vil henge med litt i svingene uten at det betyr flere titalls timer i uken, er det fullt mulig.

Begynner det å bli mange år siden du spilte sist så har mye forandret seg. Og du kan faktisk få ganske bra utstyr og erfaring bare ved å løpe rundt og løse oppgaver på egen hånd. Du kan jakte spesielle bytter i form av «preys», men også utforske «delves» på egenhånd.

Vil du heller spille sammen med kompiser, er det ingen problem med det heller. Dere kan utfordre dere ved å gjøre såkalte mythic-nøkler, hvor du kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å være gode til å samarbeide for å løse den på tid. Og vil du minnes gode gamle dager ved å raide sammen med helt opp i 40 personer, er det også fullt mulig.

Poenget er nå at du har mange veier til å oppnå et ganske solid nivå av utstyr og erfaring, og denne friheten tror jeg mange vil sette pris på.

– Ole Henrik Johansen

Jeg vet ikke hva det er med meg og gufne horrorspill, men vi skal nok en gang til et eller annet helvetes avlukke også i påsken. Denne gang i Reanimal. 

Spillet er laget av skaperne bak Little Nightmare, og det merkes på det aller meste. Fra de motbydelige menneskelignende skikkelsene, til de «uncanny» scenene hvor alt alltid enten er litt eller helt feil.

Reanimal er et co-op-spill, og selv om det teknisk sett lar seg gjøre å spille alene, anbefaler jeg å gjøre det sammen med noen. For du spiller en søster og en bror som samarbeider om å komme seg unna en øy de formodentlig en gang kan ha kalt sitt hjem.

Å skulle spille alene med en sidekarakter som i praksis gjør alt rett hele tiden ser jeg for meg forringer den rimelig ubehagelige opplevelsen av å være en bitteliten karakter i møte med store, lange karakterer som vil og kommer til å flå deg.

Du oppdager også rimelig kjapt at de to søsknene prøver å redde flere enn seg selv, og til tross for å ha blitt bedt om å stikke av gårde mens de enda kunne av en fanget venn, gjør de altså ikke det. 

Så får vi se da, om Reanimal kan tilby det samme mørket som Little Nightmare I og II klarte, men som co-op-varianten Little Nightmare III ikke fikk helt til.

Med hver vår sinnssyke «hatt» på hodet – du finner nye underveis, våre favoritter er enn så lenge et grisehode og en kjegle – har meg og min «partner in gaming» i alle fall begitt oss ut på et aldri så lite påskeeventyr.

– Vilde M. Horvei

Hva spiller du for tiden? Del gjerne med oss i kommentarfeltet under!