Diagnosenes bivirkninger

Lønner det seg å få en diagnose? Snevrer vi inn hva det vil si å være normal? Er vi i ferd med å diagnostisere personlighetstrekk? Og gjør vi strengt tatt folk en bjørnetjeneste?

I skyggen av en sterk økning i diagnoser, ulmer debatten i fagmiljøene. For mens det å få en diagnose er inngangsporten til alt fra trygdeytelser og helsehjelp til støtte og aksept, øker bekymringen for ulempene.

For det meste har bivirkninger. Diagnosene er intet unntak.

Mediene forteller stadig historien om voksne som endelig fikk merkelappen som fikk alt «til å falle på plass». Antallet som har fått diagnostisert ADHD har økt markant de siste årene, og særlig stor har økningen vært blant kvinner. Medisinbruken har skutt i været.

Mange foreldre kjemper for å få en diagnose på ungene sine. De opplever det som en stor lettelse og en måte å få hjelp på. At det kan oppstå et press for å gi barna sine det beste utgangspunktet, er åpenbart.

For å sette det på spissen: Har du ikke ADHD så kan vi ikke hjelpe deg.

Et ubehagelig spørsmål er om det «lønner seg» å få en diagnose. Det bør likevel stilles.

Hver mann sin diagnose

Men selv om både medisinbruk og antallet med diagnose har økt, er det lite som tyder på at det blir verre. Forekomsten av de mest alvorlige formene for ADHD har holdt seg relativt stabil over tid.

På mange måter har ADHD blitt selve symbolet på en gryende debatt i mange fagområder om farene ved «diagnosesamfunnet».

Dilemmaet kan oppsummeres slik:

Ved at stadig flere får diagnosen, blir definisjonen av normalitet smalere. Det har gjerne også en selvforsterkende effekt. Med en bredere diagnose vil flere kjenne seg igjen.

Samtidig er det en fare for at tilbudet vannes ut, og at dem som virkelig trenger hjelp får mindre ressurser.

I tillegg er det en bekymring for at diagnoser kan virke selvoppfyllende. Man blir sin egen merkelapp.

De friskeste vinner

Danskene har for lengst slått alarm om den eksplosive veksten i Adhd-medisin. Her hjemme har økningen fått Helsedirektøren til å ville skjerpe inn retningslinjene. Hun er bekymret for overdiagnostisering, men ønsker også gi bedre hjelp til dem som virkelig trenger det.

En annen diagnosegruppe i sterk vekst, er autisme. Sykehusene melder at det tar en stadig større del av behandlingskapasiteten.

Når det gjelder sykefravær, ser vi at den store veksten har kommet i den store sekkeposten psykiske plager og situasjonsbetinget psykisk ubalanse. Når det gjelder tyngre psykiske lidelser, er utviklingen stabil.

Det blir altså ikke flere med tunge lidelser, men flere med lette og moderate problemer. Det kan både skyldes at terskelen for hva som er «sykt» er blitt lavere, men også at vi er mer oppmerksom på symptomene.

Om det er et problem eller ikke er det mange ulike syn på, men ringvirkninger får det.

Kommuner rapporterer om stor vekst i tjenester til grupper med spesielle behov. I Trondheim vises det blant annet til den markante økningen av ADHD og autisme.

I Danmark har det skapt debatt at en stadig større del av skoleressursene går til elever i spesialskoler og spesialklasser. Bekymringen er at mange som går i «vanlige» klasser ikke får hjelpen de trenger.

Den samme bekymringen ligger bak når Helsedirektoratet vil gi kommuner større ansvar for ADHD-behandling. Nesten halvparten av alle barn som henvises til barne- og ungdomspsykiatrien, utredes for ADHD. Det kan gå utover andre barn som trenger hjelp.

I fagmiljøene er det en gryende debatt om diagnosene.

Den svenske professoren Fredrik Svenaeus hevder i boka «Hvem er normal?» at vi i stadig større grad har begynt å diagnostisere personlighetstrekk. Han bruker det kontroversielle begrepet «sykdomsgevinst» for å forklare hvorfor diagnoser er blitt mer attraktivt. Det betyr at diagnoser gir fordeler som omsorg, lavere krav eller økonomiske fordeler. Det gir rett og slett en slags legitimitet.

«Snart er vi alle pasienter» er tittelen på boka til de to norske forskerne John Brodersen og Alexandra Ryborg Jønsson. De hevder flere får medisinske diagnoser de aldri skulle hatt. Forskerne argumenterer for at overdiagnostisering skader både individer, helsevesenet, samfunnet og klimaet.

ADHD-Samfunnet

I et tidsskrift beskrev psykiatrisk LIS-lege Andreas Nydal det som at «jeg behandler paradigmer like mye som pasienter». Det paradigme mener han er skapt av stadig større diagnosemanualer og økt oppmerksomhet om psykisk helse.

I en slik forståelse blir ADHD med konsentrasjonsvansker og uro beskrevet som et speil på vår samtid. Vi lever under et evig bombardement av inntrykk, impulser og fristelser kombinert med store krav til prestasjon og konsentrasjon.

Det er noe de aller fleste kan føle på, spørsmålet blir hva som er «sykt nok». Hvor stor andel av befolkningen må faktisk medisineres?

Samtidig har diagnosespråket gått inn i dagligtalen. Folk er ikke bekymret, de har angst. Man er ikke lei seg, men deprimert. En travel hverdag blir stress.

Du blir din merkelapp

Det som bekymrer fagfolk, er at diagnoser også kan ha en selvforsterkende effekt. De påvirker hvordan vi ser på oss selv, på godt og vondt. I alt fra å forklare (og bortforklare) egen atferd til å begrense og stille mindre krav til seg selv.

Denne dynamikken kalles looping-effekten og begrenser seg ikke bare til psykologien.

Men om det er lett å peke på fallgruvene, er det verken lett å snakke om eller gjøre noe med.

Det ligger i vår natur at vi vil ha en forklaring. Hva er det som feiler meg? Hvorfor er jeg sånn? Vår søken etter et svar legger også et press på helsevesenet.

Og det er lite som provoserer oss mer enn at noen stiller spørsmål ved om vi er «syke nok». Ikke minst når vi selv opplever at det hjelper.

Et selvpåført problem er at diagnoser har blitt den eneste veien til hjelp. Enten det gjelder sykemelding, trygdeytelser, helsetjenester, tilrettelegging eller bare aksept og forståelse.

Det har en kostnad som ikke bare kan måles i kroner og øre.