Dokumentar om norsk krigsfotograf: – Ble for mye for meg

4 hours ago 2

Han tilbrakte store deler av livet i verdens farligste konfliktområder – med kameraet som våpen.

Nå har en ny dokumentar fanget Harald Hendens siste og mest personlige reise. Regissør Rune Denstad Langlo forteller om å følge en døende mann og hvordan VGs krigsfotograf i over 35 år kjempet for å få fortalt sine historier helt til det siste.

– Det ble rett og slett for mye for meg. Da måtte vi bare avslutte for en stund, sier Langlo om et av øyeblikkene som berørte ham mest.

Vi kommer tilbake til det.

Først kan du se de første klippene fra filmen her:

Ble overrasket

Bandanaen, skinnjakka og det røffe ytre. Slik kjente de fleste Harald Henden, VGs krigsfotograf som gjennom flere tiår dokumenterte konflikter verden over.

– Jeg sitter igjen med et helt annet bilde nå, enn da jeg møtte ham for første gang. Bak fasaden var det noe helt annet, sier regissøren bak dokumentarfilmen «Henden - rekviem for en fotograf».

Langlo har fulgt Henden tett gjennom hans siste leveår, etter at krigsfotografen fikk en dødsdom i 2023 i form av kreft i bukspyttkjertelen med spredning til leveren. Han gikk bort som 63-åring året etter. Resultatet er blitt en dokumentarfilm som overrasket selv regissøren.

– Jeg tenkte at dette kom til å bli en veldig tung, mørk film om karrieren hans og alle de vanvittige historiene han hadde. Men det ble jo ikke det. Det ble en utrolig varm og humoristisk film om medmenneskelighet, sier Langlo.

Ikonisk bilde

Selv vokste regissøren opp med avisa mellom hendene – både som ivrig leser og som avisbud i tenårene. Familien var aviselskende og Langlo kjente godt til Hendens fotografier.

– Jeg husker flere av de sterkeste bildene. De tegner historien om konflikter jeg har fulgt siden jeg var liten gutt. Bildene hans er en påminnelse om at elendigheten bare fortsetter og fortsetter. I dag er det jo stort sett turbulent i alle områdene Harald har vært i.

– Hvilket Harald Henden-bilde har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Det er nok den lille jenta som står i farens armer, som begge er kroksproteser. Det ble tatt i Freetown i Sierra Leone. Det vant en del priser. Et bilde som sier veldig mye om blikket han hadde.

Å kontakte en dødsdømt

Da Langlo hørte at Henden hadde fått en uhelbredelig sykdom, vekket det et behov i ham.

– Da fikk jeg veldig lyst til å lage en film om disse bildene og karrieren hans. Det var det som først trakk meg mot prosjektet.

– Hvordan henvender man seg til en person som har fått en dødsdom, med ønske om å filme resten av livet hans?

– Det er litt vanskelig. Jeg hadde et bilde av krigsfotografer og utenriksjournalister som knallharde machotyper. Den kombinasjonen gjorde at jeg var både ydmyk og litt smånervøs, forteller Langlo.

Ifølge Langlo gikk første møte overraskende bra, selv om det trengtes litt overbevisning.

– Han var noe motvillig og var sånn: Hvorfor lage film om meg? Han var ydmyk på det. Men han syntes det var et pluss at jeg var trønder. Det var visst et signal på at jeg er godt jorda, forteller Langlo og humrer.

Var med til siste stund

Da tilliten var på plass la Henden ingen begrensninger på dokumentarteamet. De fulgte den merriterte fotografen til siste stund.

– Vi var med så langt det var mulig. Harald var utrolig raus gjennom hele prosessen. Han var opptatt av å få fortalt alle historiene. Bare en uke før han døde var han innom klipperommet og fortalte om mange av de vanskeligste turene han har hatt.

Nettopp denne seansen ble et av de sterkeste øyeblikkene Langlo hadde med Henden.

– Da han satt der og kjempet for å fortelle historiene korrekt, huske navn og hendelser... Vi satt i timesvis. Det ble rett og slett for mye for meg. Da måtte vi bare avslutte for en stund, sier han.

– Hvorfor ble det så sterkt?

– På grunn av den viljen han hadde til å gjøre seg ferdig. At han nektet å gi opp, kombinert med innholdet i historiene han fortalte. Det var nok det mest strevsomme følelsesmessig. Det var sterkt, innrømmer Langlo.

Mistet kollega i terrorangrep

I filmen følger vi Henden gjennom flere dramatiske hendelser, som da han dekker daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under en reise i Afghanistan da Kabul Serena Hotel ble rammet av et terrorangrep.

– I det jeg runder hjørnet ser jeg at det er min nære kollega Carsten Thomassen som ligger hardt skadet, sier Henden i filmen, mens bilder og klipp fra hendelsen ruller over skjermen.

Thomassen var Dagbladets utenriksreporter som ble skutt og drept i forbindelse med angrepet.

– Nå krysser jeg sikkert grensen for professjonell integritet, men vi er mange som er glad i deg, sier Gahr Støre til Henden under en tilstelning i dokumentaren.

– Tror han ville reagert

Henden selv reflekterer både over egen karriere, livet og døden, med både humor og alvor.

– Det er jo litt trist å gå fra et image som krigsfotograf til et kreftoffer, sier Henden til to sykesøstre i filmen, før han avvæpner øyeblikket med en latter.

Den meritterte krigsfotografen rakk bare se et par scener av filmen før han gikk bort.

– Men jeg tror Harald ville vært stolt over filmen. Det eneste jeg tror han ville reagert på, er at han nok ville syntes at det er litt for mye av ham i den, sier Langlo og smiler lurt.

«Henden - rekviem for en fotograf» har kinopremiere 3. oktober 2025.