Drill baby, drill: Men hvem tar regningen?

Foto: Alex Brandon / AP / NTB

Trumps oljeplaner kan strande på Wall Street.

Dette er en kommentar

President Donald Trump har gitt nytt liv til uttrykket “Drill baby, drill” og bruker det hyppig for å understreke hvordan amerikansk oljeproduksjon skal maksimeres.

I innsettelsestalen sin for en uke siden erklærte han nasjonal energikrise for at oljeprodusentene ikke skulle bremses av byråkrati.

Men det spørs om ikke Trumps retorikk her kommer til kort.

For presidentens grandiose planer om å eksportere amerikansk energi over hele verden til tross; oljemarkedet er først og fremst drevet av markedskrefter, selskapenes egne strategier og krav fra eiere.

Og her jobber Trump i motbakke.

Ifølge Financial Times er det ventet at USAs oljeproduksjon vil vokse med mindre enn 1,3 millioner fat pr. dag under den kommende perioden til president Trump, godt under produksjonsøkningen på 1,9 millioner fat per dag under Joe Biden.

Oljeprisen ligger nå på rundt 77,5 dollar pr. fat.

Det amerikanske energidepartementet, EIA, venter at prisene vil falle fra en snittpris på 81 dollar pr. fat i 2025, til 74 dollar pr. fat i 2025 og 66 dollar pr. fat i 2026, på grunn av sterk global vekst i produksjonen og lavere etterspørsel.

Bransjens fokus på lønnsomhet og utbytte, fremfor å øke produksjonen, gjør Trumps lovnader om lettere reguleringer og mindre byråkrati, mindre viktig og trolig ikke nok til å påvirke selskapenes produksjon, ifølge en analyse fra Rystad.

Trump har lovet velgerne sine lavere priser, og sa i sin innsettelsestale at oljen skulle hjelpe til med den jobben. Han har også uttalt at han vil at OPEC skal kutte prisene.

Men faller oljeprisen, blir det mindre lukrativt for selskapene å pumpe opp mer olje. Spesielt den dyre amerikanske skiferoljen.

Amerikansk skiferoljeproduksjon hadde sin stortid under president Barack Obama. Produsentene pumpet opp alt de kunne, oljeprisen var på vei opp, det var god tilgang på kapital og planer om å vokse inn i evigheten.

Men oljepriskrasjet i 2014 og senere i 2020, førte til en knekk for bransjen. 

Investorene ble mer forsiktige, skiferoljeaktørene begynte å slå seg sammen, og det bredte seg en ny edruelighet over bransjen som på mange måter anses som den mest ressurskrevende i oljebransjen.

Regnestykket er ganske enkelt: Når selskapene betaler dyrt for å utvinne oljen, kreves det også en viss pris for denne oljen. Når oljeprisen faller, tjener selskapene mindre og mindre.

Og det liker ikke investorene. Og det er investorene som må putte inn mer penger i selskapene for at de skal vokse og produsere mer.

Men alt ser ikke mørkt ut for Trumps energiplaner.

Bransjen er syklisk. År med prisnedgang, kan erstattes av en ny boom.

Og noe Trump kan få til er en økning i produksjonen av amerikansk skifergass.

I Europa er gassprisene nå markant høyere enn i USA, noe Trump nok ser ut til å ville utnytte.

Her er veien lang og kostbar, ettersom bransjen mangler infrastruktur for å få utvunnet og transportert denne LNG-gassen.

Men store utbygginger og infrastrukturprosjekter er i gang, noe som på sikt kan øke gassinntektene til USA og dermed til en viss grad tilfredsstille Trumps energidrømmer.

Byråkratiet kan forenkles og «red tape» fjernes, men til syvende og siste er det pengene som bestemmer også her.