3 hours ago
4
Foto: Fredrik Varfjell / NTBDet er LO-kongress og snart stortingsvalg. På tide å finne frem Stein Erik Hagen.
Publisert: Publisert:
For mindre enn 10 minutter siden
Dette er en kommentar
Når avtroppende LO-leder Peggy Hessen Følsvik deltar i podkasten til NHO-direktør Ole Erik Almlid, humrer de over hvordan «det gikk en kule varmt» under streiken i mellomoppgjøret i 2023. LO-lederen reagerer som emojien med den flaue apen når NHO-sjefen viser frem et bilde av de to.
Den norske modellen kan av og til høres ut som verdens beste sommerleir. Men dypest sett handler den ikke om harmoni, men om å håndtere interessemotsetninger.
Det er lettere å se når LO-lederen taler til 315 delegater på LO-kongressen som åpnet mandag.
Talen gikk til kjernen av arbeiderbevegelsens historie. Den røde tråden var den historiske kampen mot fascismen og «folkemakt mot pengemakt».
Og så en dose Stein Erik Hagen.
Det var ikke tilfeldig. Mer om det litt senere.
Foto: David Bach / E24LOs største utfordring er også deres største styrke. De 23 forbundene samler bredt fra norsk arbeidsliv, fra privat til offentlig, kort til lang utdanning, høytlønte til lavtlønte. Tankskipet kan være krevende å styre, men har stor kraft når kursen først er satt.
De interne spenningene preger enhver kongress, inkludert spørsmålet om hvem som skal bli ny LO-leder.
To kandidater har meldt seg etter at Jørn Eggum forsvant ut av ligningen: Fellesforbundets nestleder Kine Asper Vistnes (som egentlig skulle ta over for Eggum) og lederen i Forbundet Styrke, Frode Alfheim.
De er begge sosialdemokrater med partiboken i orden og bakgrunn fra forbund i privat sektor.
Samtidig mener en del å se politiske forskjeller. Fellesforbundet har i mange år håndtert en stadig sterkere venstreopposisjon, delvis med bakgrunn i Rødt. Jørn Eggum ble sett som en mann som kunne snakke med venstresiden og snakke tøft til regjeringen i saker som innleie og kraftpolitikk. Det smitter over på vurderingen av Vistnes.
Frode Alfheim blir sett som mer moderat i blant annet kraftpolitikken. Dessuten har Forbundet Styrke og forgjengeren lange tradisjoner for å stemme mot at LO skal gi partistøtte, selv om de står like fast i ønsket om en regjering med utgangspunkt til venstre.
Forrige uke var det noe som lignet på en koordinert kampanje for å si at Alfheim ikke hadde erfaring «fra gulvet» – et spark mot underlivet i LO-sammenheng. Sentrale stemmer fra venstreopposisjonen stemte i.
Allikevel er politikken mellom forbundene langt viktigere enn kandidatenes politiske profil. Mange av de mellomstore er leie av at storebror i Fellesforbundet og storesøster i Fagforbundet dominerer.
Til sammen har de to store flertall i kongressen – og vet å bruke det.
Det er alltid heftige diskusjoner på LOs kongresser. Men etterpå, når delegatene går hver til sitt, må organisasjonen være samlet.
Da er Stein Erik Hagen god å ha, selv om Peggy Hessen Følsvik måtte smøre tykt på for å få det fiendebildet hun ønsket.
At Hagen er den største enkeltgiveren til borgerlige partier, er riktig. 14 millioner kroner i år, mest til Frp. Likeså at han flere ganger har kritisert formuesskatten. LO vet også at han ikke akkurat har kultivert rollen som folkelig rikmann gjennom årene.
Å fremstille ham som en slags norsk Trump-supporter som «hyller» den amerikanske presidenten, er derimot å strekke strikken langt. Selv om Hagen bommet grovt da han trodde Trump ville bli bra for amerikansk økonomi og egen inntjening. Det gjorde flere andre også, herunder Oljefondets sjef Nicolai Tangen, uten at de ble nevnt i talen av den grunn.
At Hagen skulle være «inspirert» til å bli en slags norsk Elon Musk for Sylvi Listhaug (som Følsvik antydet), virker som noe LOs taleskrivere rett og slett har funnet på.
Men kynisk sett gjør det nytten. Det er en valgkamp like rundt hjørnet. Det merkes.
English (US)