En mulig svensk genistrek

Da styret i Det internasjonale ski- og snøbrettforbundet FIS møttes i Zürich i september var det ventet en endelig avgjørelse om russiske og belarusiske langrennsløpere skulle få utfordre Klæbo, Skistad og Svahn i OL-løypene i Italia i vinter.

De to nasjonene har vært utestengt lenge. Nå hadde signalene fra IOC om at man ønsket dem tilbake nådd skisporten.

Men ingenting skjedde. I den grad at det var påfallende. Som om FIS fullstendig hadde ignorert hele diskusjonen som preger idretten ellers.

Slik var det neppe. Det kunne bare tolkes som om den kontroversielle FIS-president Eliasch ikke hadde fått viljen sin.

Hele avgjørelsen ble i stedet utsatt til et nytt styremøte 21. oktober.

Slik ga han seg selv en ekstra måned til å skaffe et flertall på.

Rett før helgen kom avsløringen som viste at Eliasch og hans støttespillere nettopp hadde funnet en alternativ måte å vende vinden på.

Hensynet til den russiske sikkerheten

Eliasch har allerede vist opp en hel del interessante sider av seg i sin tid som FIS-president.

En av dem er at han sjelden gir seg før han får viljen sin.

I spørsmålet om russisk og belarusisk deltagelse i internasjonal skisport har han møtt motgang lenge.

Russiske langrennsløpere kom til Norge rett etter at angrepskrigen mot Ukraina startet i slutten av februar 2022. I noen dager ble det kjempet en intens kamp mellom norske arrangører i Drammen og Holmenkollen på den ene siden, FIS på andre.

Norge ville ikke la de russiske løperne gå renn på norsk snø, men FIS nektet å etterkomme ønsket og truet med å frata de norske rennene verdenscup-status. Det ville bety et tap på 50–60 millioner kroner.

I kulissene jobbet den daværende norske skipresident Erik Røste intenst.

Røste fikk til slutt viljen sin gjennom, også i FIS, som allerede da var ledet av den svensk-britiske forretningsmann Eliasch.

Russerne ble utestengt, men uten noen henvisning til invasjonen av nabolandet Ukraina eller hensynet til ukrainske utøvere. Vedtaket ble begrunnet i sikkerheten til løperne – altså først og fremst de russiske.

I oktober samme år fornyet FIS-styret sanksjonsvedtaket. Denne gang uten henvisning til sikkerhet. Russiske og belarusiske utøvere har siden vært utestengt fra internasjonal skisport.

Mot slutten for sanksjonene?

Til noe som har fremstått som et større og større irritasjonsmoment for den svenske FIS-presidenten.

I mars 2025 uttalte han da også klart til Radiosporten i Sverige at han ønsket russiske og belarusiske utøvere tilbake i OL kommende vinter, som såkalte nøytrale utøvere.

Det betyr at de fremstilles som uskyldshvite i alle lister, uten belastende nasjonale flagg, farger eller sanger.

Det sier likevel intet om hvordan deres ukrainske konkurrenter oppfatter deres tilstedeværelse.

Eller hvordan deres president Putin ville kle dem opp når han skal hylle dem etter hjemkomsten til Russland, slik han liker å gjøre.

Tirsdag denne uka kan Johan Eliasch endelig få viljen sin.

Da kan det være slutt på sanksjonene mot russiske skiløpere.

Enten vi nordmenn liker det eller ei.

Et lurt brev

Det hele skyldes et brev med en tilsynelatende uforpliktende og undersøkelse.

Er det greit for dere om russiske og belarusiske utøvere får delta i konkurranser igjen som nøytrale utøvere?

Brevets avsendere er ledelsen i FIS, som er tre mektige menn. I tillegg til nevnte Eliasch er det den franske generalsekretær Michel Vion og i tillegg den nyansatte CEO, sveitseren Urs Lehmann.

Lehmann er jokeren her. Han og Eliasch var tidligere på åpen kollisjonskurs. Helt til han høyst overraskende ble annonsert som ny direktør i FIS nå i august.

Med dét endret den etablerte maktbalansen innad i organisasjonen seg.

Likevel har det altså ikke vært nok til å endre styrets syn på Russland. Før nå.

I stedet for å vente på neste styremøte, sendte de tre musketerer altså ut et brev til alle medlemsstatene i FIS, ikke bare de som er representert i styret.

Dette inkluderer eksempelvis Bahamas, Kamerun og Afghanistan.

Ingen av disse statene har nødvendigvis sterke følelser forbundet med russiske langrennsløperes deltagelse i verdenscuper eller OL.

Veldig mange av medlemslandene er nær å ha flere presidenter og pamper enn aktive utøvere, for å sette det bitte litt på spissen. Slikt gjør denne type påvirkning ganske så enkel.

Det er og har hele tiden vært et mindretall av nasjoner som har ønsket russerne utestengt.

Men i dette mindretallet har det vært nesten alt av ledende skinasjoner.

Ingen vet heller om hvem som skal telle opp innkomne stemmer. Eller for den del kontrollere dem.

Derfor kan FIS-ledelsen på tirsdagens styremøte etter alt å dømme presentere overbevisende tall i favør av russisk og belarusisk deltagelse i internasjonal skisport.

Potensiell prestisjeseier for Putin

Derfor nærmer det seg veldig situasjonen vi ikke trodde skulle dukke opp før krigen i Ukraina nærmet seg slutten:

Russerne er på vei tilbake til internasjonal skisport.

Takket være en slu, men potensielt meget listig manøver fra FIS-presidenten.

Mens Norge, Sverige, Finland og noen få andre ledende langrennsnasjoner kan protestere så høyt de bare vil.

På vegne av sine egne utøvere- og ikke minst de ukrainske, som ender med en situasjon og ikke minst konfrontasjon de til de grader håpet å slippe.

Etter dette skal man så vurdere om den enkelte utøver har vært nøytral nok til å slippe gjennom det endelige olympiske nåløyet.

Det er ikke sikkert det blir mange, men det er heller ikke det vesentlige her.

For Russland og dets ledere vil dette uansett være en gedigen prestisjeseier.

Som det vil være det for president Johan Eliasch.

Det paralympiske paradoks

FIS-styret skal også ta endelig stilling til om russiske og belarusiske utøvere skal få den endelige godkjennelsen til å delta i Paralympics litt senere på vinteren.

Her vedtok styret i IPC, altså den internasjonale paralympiske komité, litt tidligere i høst at det i så fall er uten restriksjoner.

Det skjedde også uten å nevne det ikke ubetydelige paradoks at de dueller man fort kan ende opp med mellom parautøvere fra Russland og Ukraina kan være direkte følger av den ødeleggende konflikten i Ukraina.

Krigsskader har nemlig alltid vært en av de største rekrutteringsgrunnene til paraidretter – helt tilbake til den forsiktige starten av de paralympiske leker på krigssykehuset Stoke-Mandeville i England i 1948.

77 år senere er idrettshistorien på vei til å avslutte en av sine mest ironiske sirkler.

Takket være noe som i ettertid kan fremstå som en taktisk svensk genistrek.