En slags velsignelse fra Solberg

Triell er et lite brukt ord. Det kunne jo vært to mot én. To blå utfordrere mot én sittende statsminister.

Listhaug og Solberg som vil bytte regjering. De to som har andre løsninger enn Støre. Som kunne tilbudt andre løsninger innen helse og eldreomsorg til pasienter og pårørende. En erstatningsgaranti til fiskerne i Oslofjorden. Et tydelig alternativ i klimapolitikken. Et klart politisk prosjekt.

Men ett av folkemøtets mest minnerike øyeblikk skjer fordi det virker som om Erna Solberg og Sylvi Listhaug egentlig ikke er på lag. De har hvert sitt prosjekt.

«Skremmer´n » direkte fra Trondheim

Venstres lokalpolitiker Tommy Reinås stilte spørsmålet mange borgerlige velgere gnager på mens de følger valgkampen.

– Kan ikke du, Sylvi Listhaug, gjøre borgerlig side den tjenesten at du peker på Erna Solberg som statsministerkandidat?

– Du skremmer velgerne vekk, konkretiserte programleder Fredrik Solvang.

Erna Solberg holdt seg for god til å si høyt det hun må ha tenkt hele valgkampen.

Selvsagt hadde Høyre nytt godt av en tvekamp mellom Ap og Høyre. Kanskje også borgerlig side samlet sett.

Å få de 100.000 velgerne ned fra Høyres gjerde, samt å sikre Venstre over sperregrensen, hadde vært enklere om Listhaug hadde sett statsministerduellen hjemmefra.

Like selvsagt er Frp-lederens utgangspunkt annerledes. Erna er ikke lenger stjerna. Listhaug henter velgere fra Ap og Sp i stort monn. 80 prosent av velgerne som går over midtstreken i norsk politikk, går til Frp.

– Vårt mål er å få bort Støre, sa Listhaug.

Hun vil ikke gi fra seg momentum. Hun kjemper for mest mulig Frp-gjennomslag. Hun ønsker en topartiregjering som kan demonstrere primærpolitikk i stortinget.

Erna Solberg vil ha en politisk samforståelse mellom fire partier om å kaste Støre og lede landet på lang sikt.

– Jeg ser at en del velgere er redd for balansen på borgerlig side, var så langt hun ville gå etter å ha presisert at hun ikke ville be Listhaug trekke sitt kandidatur.

Konsekvensen av det er at Listhaug virkelig er og må behandles som en statsministerkandidat.

Nå også med en slags velsignelse fra Solberg.

Og i bakgrunnen smilte Støre.

Førstereiskvinnen og de to erfarne

Utgangspunktet var at dette skulle vært Støre mot Solberg.

Listhaug har vært statsministerkandidat når det passer. Som da Fredrik Solvang i starten av valgkampen «truet» med å avbestille Trondheims-billetten hennes.

Listhaug har unngått å være statsministerkandidat når dét har passet. Som i alle sendinger hvor hun har blitt avkrevd et ja eller nei-svar.

Under NRKs folkemøte, eller statsminister-triell, stod hun der som førstereiskvinne i et krevende utspørringsformat.

På sikkerhetspolitikk virket hun mer kommenterende og forsiktig enn med sin vante slagkraft. I møte med ekte mennesker med ekte utfordringer på arbeidsinnvandring, søkte hun raskt til sitt kjente refreng om asylpolitikk.

Av naturlige grunner blir det enklere for både politikerne og seere når antallet debattanter reduseres.

For Listhaugs del ble det også tydelig hvem som har erfaring og ikke fra den aller øverste og mest komplekse jobben i norsk politikk.

Det har Støre og Solberg mer enn henne.

Selektivt om sløsing

Sløseripopulismen har satt sitt preg på denne valgkampen. Som så mange andre debatter viste også denne at det er særs selektivt hva som er sløsing og hva som er fornuftig. Det kommer rett og slett an på hva du er for og hva du er mot.

Derfor var folkemøtet i Trondheim en nyttig ryddeøvelse for dem som ville høre etter.

Støre forsvarte oljepengebruk: Det er folkets penger.

Alle som lager lister over offentlig pengebruk på YouTube eller andre steder, bør skille mellom det som er brukt og det som er planlagt.

En politiker som må stå til ansvar for en befolkning, på en helt annen måte enn en bedriftsleder. Kutt i samferdselsprosjekt vil være upopulært, men kan være fornuftig. Av og til må det gjøres, av og til må pur samfunnsøkonomi vike.

Pengebruken er der av en grunn, men grunnen i seg selv er neppe hellig. Derfor er det sunt med en mer kritisk debatt om pengebruk, ikke bare en debatt om at staten må gi oss mer.

Listhaug fikk dratt leksa si om Innovasjon Norge, statsbyråkrati, bistand og havvind.

Én ting var derimot Støre og Listhaug rørende enige om:

Stad skipstunnel må vurderes på nytt etter nye funn.

Noe lys i tunnelen for forkjemperne, virket det ikke akkurat å være. Listhaug som er førstekandidat i Møre og Romsdal, ville heller ikke stoppe sløsingen i akkurat dette prosjektet på direkten.

Solberg på sin side ryddet i begrepet offentlige ansatte: Hvis det betyr politi i gatene, sykehjemsplasser eller behandling på sykehus, så er det faktisk bra og langt fra sløsing.

Høyre-lederen minnet også seerne på et helt konkret Høyre-løfte:

For hver regel en ny regjering innfører, skal to fjernes.

Det konkrete og nære

Et folkemøtes styrke er nettopp i de konkrete møtene mellom ekte mennesker med reelle problemer og de som ber om makt til å løse dem.

Marianne Mørck Danielsens vitnesbyrd om sitt strev som demenspårørende var ærlig og utilslørt fortalt.

Problemstillingen er så relevant og viktig fordi det bare vil bli flere tilfeller som Danielsens mor. Og dermed enda flere i hennes situasjon.

Politikkens styrke er når slike drypp fra virkeligheten møtes med konkrete svar. Ikke pekelek, ikke historietime og ikke en oppramsing av all verdens halvveis relevant generalisering.

Støre pekte på lokale myndigheters ansvar for å tilby en demenskoordinator og Aps løfte om å bygge flere sykehjemsplasser.

Solberg lovet at Høyre ville etablere pakkeforløp for demenspasienter etter modell fra kreftbehandlingen. Ting skal lines opp for dem som opplever demens og deres pårørende. Etater og ressurser skal finne hverandre.

Listhaug fikk pekt på Frps mangeårige kamp for at staten skal overta det finansielle ansvaret. Hun fikk også sagt at det er mest synd på eldre som ikke har ressurssterke pårørende.

Danielsen fikk avslutte med en ektefølt bønn om tverrpolitisk enighet som faktisk fører til forbedringer.

Det er jo gjerne det en valgkamp bør handle om.