Epstein-avsløringene går på tilliten løs

Det har ikke vært noen god uke for Norge. I internasjonale medier trekkes både kongelige og noen av våre viktigste politikere og diplomater fram i Epstein-saken. Kronprinsesse Mette-Marit prydet forsiden til New York Times, smilende, iført norsk bunad og med et norsk flagg.

Men saken handlet om hennes nære forbindelse til seksualforbryteren Jeffrey Epstein. Den innflytelsesrike næringslivsavisen The Wall Street Journal har skrevet en egen artikkel om hvordan den norske eliten nå rammes av Epstein-avsløringen. Selv deltok jeg i svensk radio for å forsøke å forklare hva som skjer her i landet. Dette er bare toppen av isfjellet.

Alt blandes sammen i de internasjonale mediene, Nobelkomiteen, Slottet og Utenriksdepartementet. Det kan kanskje føles litt urettferdig. Det er tross alt enkeltmennesker som har foretatt noen veldig dårlige valg. Norsk utenrikspolitikk er langt mer enn nettverkene som ble dannet med utgangspunkt i Oslo-avtalen fra 1993.

Både i opposisjonen og i sosiale medier males det nå med bred pensel. Mye dreier seg om Epstein-saken, men noe handler også om politiske prioriteringer og gamle uenigheter om hva norsk utenrikspolitikk skal være. Epstein-avsløringene brukes også som en politisk brekkstang mot både Arbeiderpartiet og Høyre, som i stor grad har styrt norsk utenrikspolitikk.

Kjernen i saken er likevel alvorlig nok, uavhengig av politikken som kommer i kjølvannet av avsløringene. Det stilles mange spørsmål og svarene har så langt ikke vært gode nok.

Mistankens lys har lenge hengt over Terje Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland. De frigitte Epstein-dokumentene tegner et mørkt bilde av hvor tett den kontakten mellom dem har vært.

At Økokrim har innledet etterforskning med korrupsjonsmistanke mot en tidligere statsminister og våre mest kjente diplomater, taler sitt tydelige språk. Det virker derfor nødvendig at det nå opprettes en uavhengig granskingskommisjon.

Utenriksdepartementets problem kan deles opp i fire deler. Det ene er vurderingene som lå til grunn for at Mona Juul fikk fortsette som diplomat. Allerede i 2013 var det kjent at ektemannen hadde lånt penger av Epstein, som igjen var fem år etter at Epstein ble dømt for seksualforbrytelser.

Ikke bare fikk hun fortsette i Utenriksdepartementet, hun ble ansatt i de mest prestisjetunge stillingene det går an å ha: ambassadør i London og FN-ambassadør i New York da Norge satt i Sikkerhetsrådet. Hadde det ikke vært for at Anniken Huitfeldt dukket opp fra sidelinjen, hadde hun sannsynligvis også endt opp som ambassadør i USA.

Var det virkelig mulig å trekke et skarpt skille mellom henne og ektemannens aktivitet? Hvordan ble dette vurdert og ikke minst, av hvem?

Det andre er pengetildelingen til tankesmien IPI. Det var en viktig møteplass for mange norske politikere og diplomater i New York. Den ble ledet av Terje Rød-Larsen mellom 2005 og 2020.

Riksrevisjonen gjennomgikk tildelingen i 2019 på grunn av avsløringer i Dagens Næringsliv. Det ble påpekt betydelige svakheter. Bruken av pengene ble ikke fulgt opp skikkelig, og det ble ikke foretatt habilitetsvurdering av tildelingene før i 2011, fire år etter at den første ble gitt.

Det ble da påpekt at det var forhold som talte for at daværende ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen var inhabil ved tildelingen. Han var venn av Rød-Larsen og hadde vært sentral i det norske Midtøsten-diplomatiet.

Internt fant ikke UD et tydelig svar i jussen og overlot til slutt vurderingen til Pedersen. Dette er nå et sentralt spørsmål som ikke går direkte på diplomatparet selv, men på hvordan prosessene foregår i Utenriksdepartementet.

Det tredje er en klebrig mistanke om at hverken ansettelsesprosesser eller pengetildelinger gjøres på en ordentlig måte. Etterlatt inntrykk er at en klikk på toppen av systemet beskytter seg selv og sine.

Det forsterkes av at tidligere utenriksminister Børge Brende også er dratt inn i dette, og det framstår som om han har snakket usant om kontakten han har hatt med Epstein. Selv om det skjedde etter at han hadde gått av som politiker, begynner man jo å lure på hva han drev med da han satt i posisjon også.

Sånn fungerer nemlig politisk tillit. Den kan også ramme bakover i tid. Alle som har sittet i posisjon, er sårbare inntil dette har blitt ryddet opp i, inkludert påtroppende Høyre-leder Ine Eriksen Søreide. Hun gjorde selv et forsøk på å klargjøre egen rolle og ansvar i offentligheten i går, i motsetning til mange av de andre som har blitt en del av dette.

Det fjerde er alt vi ikke vet. Vi er bare i begynnelsen av prosessen. Det er fortsatt millioner av filer igjen. Nettverket Epstein hadde bygget opp overgår hva man i fantasien har forestilt seg. Ondskapen i den seksuelle utnyttelsen av unge jenter. Brutaliteten i møte med motstand. Usikkerheten om Epstein faktisk var alene bak dette.

Polens statsminister sier at de starter en etterforskning om Russland står bak. Forsker Iver B. Neumann sier til NRK at det lukter etterretningsarbeid lang vei. På nettet florerer det med teorier om en forbindelse til israelsk etterretning. Ennå vet vi ikke hva Rød-Larsen eller Jagland ga tilbake for alle tjenestene de fikk.

Derfor må alt nå fram i lyset og alle spørsmålene som nå stilles rundt om i verden og rundt lunsjbordene rundt om i landet, besvares skikkelig.

Norges toppfolk er ikke alene om å være en del av dette, eller knyttes indirekte til avsløringene. Amerikanske næringslivsledere i den absolutte økonomiske og innovative eliten og kjente politikere er avbildet sammen med Epstein.

I Storbritannia holder den en gang så innflytelsesrike Peter Mandelson på å dra med seg statsminister Keir Starmer i fallet. Frankrikes mest kjente kulturpolitiker det siste halve århundret, Jack Lang, må gå av fra den prestisjetunge stillingen som leder av Instituttet for den arabiske verden på grunn av forbindelser til Epstein.

I Storbritannia, Frankrike og USA er folk sinte, men ikke overrasket. Det er ikke den første skandalen i disse landene. Tilliten mellom styrende og styrte har lenge vært tynnslitt i store vestlige demokratier. Slik har det ikke vært hos oss, før nå. Derfor må opprydningen være grundig, skikkelig og troverdig.

Sinnet og frustrasjonen er stor, ikke bare i kommentarfeltene i sosiale medier. Jeg tror også mange kjenner på en ekstra uro på grunn av disse avsløringene.

Går det an å stole på at de som bestemmer tar gode beslutninger på vegne av landet? Det gjør nemlig vondt for oss alle når selvbilder brister.