Er det umoderne å skape ikoniske karakterer?

Varmt hei i en kjølig vår­måned!

På kino for tiden kan man se «Wuthering Heights» og «Franken­stein», hvor vi møter to av de mest kjente mannlige karakterene fra litteratur­historien.

Den lidenskapelige Heathcliffe og Franken­steins sårbare monster ble skrevet på 1800-tallet, men de blir stadig gjenskapt i nye skikkelser.

Selv folk som ikke har lest bøkene, har ideer om hvem disse to typene er. Det har fått meg til å tenke på hva som skal til for å få noen lignende karakterer i dagens litteratur. Er det over­hodet mulig?

Jeg håper du har en varm kopp kaffe eller te for hånden, for jeg vil gjerne vite hvilke litterære figurer du holder kjær!

Disse funderingene over litterære personer begynte i grunn mot slutten av fjor­året.

Vi var en gjeng med litteratur­folk i NRK som leste oss på kryss og tvers gjennom årets norske romaner, for å nominere de seks beste til Lytternes romanpris.

Det bød på mange gode lese­opplevelser, og vi var veldig fornøyd med de vi nominerte. Dette var romaner med godt språk, som engasjerte hodet og hjertet, viste oss nye sider av mennesket, bød på minne­verdige scener, og til og med lærte oss nye ting om svalenes flyve­mønster!

Men hva het nå disse personene igjen?

Vi famlet litt etter navnene. Hoved­personen i romanen «Gustav» er faktisk moren til Gustav, men hva het hun egentlig? Var det faktisk to hoved­personer blant de seks nominerte bøkene som het Thomas? Og hvem fikk med seg navnet på kvinnen som er forteller i Merethe Lind­strøms roman?

På sosiale medier ser jeg ofte folk skrive dette om en figur de er blitt besatt av: He lives rent free in my head.

Jeg får ikke dette uttrykket til å funke like godt på norsk, men jeg synes det er en morsom måte å si at en fiktiv person gjør inntrykk.

Nå for tiden opplever jeg sjelden at litterære personer blir så virkelige for meg at de tar bolig i hodet mitt. Jeg tror kanskje det er litt umoderne å bygge ikoniske roman­figurer. Hvorfor?

Her er de to første grunnene jeg kommer på:

For­navns­kulturen har tatt over både samfunnet og litteraturen. Nå er det faktisk riktig sjelden at vi får vite hva personene vi leser om, heter til etter­navn.

Vi blir alle tildelt for- og etternavn når vi blir født. For å få en fyldig eksistens, bør de litterære personene også få det. Se på Kjærstads Jonas Wergeland, Sigrid Undsets Kristin Lavrands­datter, Amalie Skrams Constance Ring. Det er navn det svinger av!

Den andre grunnen er at overveldende mange romaner i dag fortelles i jeg-person. Når vi er inne i hodet til hoved­personen, får leseren mindre informasjon om hvordan han eller hun ser ut.

For eksempel ble jeg veldig glad i Thomas i Dag Johan Haugeruds roman «Sjelesorg», men jeg vet jo ikke hvordan han ser ut! Er han høy eller lav, har han skjegg eller bart, kler han seg stilig eller slurvete, har han lys eller mørk stemme? (For å være ærlig, ender jeg med å se for meg Dag Johan Haugerud.)

Når forfattere derimot bruker tredje­persons form, får vi beskrevet utseendet til personene så de trer levende fram for oss.

Se for eksempel på denne setningen som Knut Hamsun skriver om Isak Sellanrå. Allerede i andre av­snitt av «Markens grøde» får vi vite at:

Manden er stærk og grov, han har rødt jærn­skjæg og små ar i an­sigtet og på hænderne – disse sår­tomter, har han fått dem i arbeide eller i strid?

Er det ikke flott? Det skal ikke mye til, men nå ser vi en fysisk fremtoning for vårt indre øye, når vi følger Isak i alt han foretar seg i resten av romanen.

Det er lettere i sjanger­litteratur

Hvis jeg kjapt skal si noen fiktive personer som bor i mitt hode, popper figurer fra sjanger­litteratur som krim, skrekk og fantasy opp først.

Tenk på Lisbeth Salander, Daenerys Targaryen, Frodo og Gollum, Sherlock Holmes og Watson, Katniss Everdeen, Hannibal Lecter, Harry Potter og hans nemesis Voldemort.

I sjanger­litteratur skal gjerne helten være spesielt modig, ha ekstra­ordinære evner, og helst et sær­preget utseende, om det så er store, hårete føtter eller bowler­hatt og bart.

Ser du på det vi kaller seriøs skjønn­litteratur, handler den nesten utelukkende om vanlige folk som gjør vanlige ting i en vanlig verden.

Den herskende roman­tendensen er psykologisk realisme med fokus på indre liv. Hoved­personene ligner på oss, og det skal lite til av sprell før vi synes det går på tro­verdig­heten løs.

Løsningen er å skrive serier

Men så har vi hoved­personer fra nyere litteratur som Tore Renbergs Jarle Klepp, Ingvar Ambjørnsens Elling, Roy Jacobsens Ingrid Barrøy. De lever videre i mange leseres hoder, både i Norge og i utlandet.

Rolf Kristian Larsen som Jarle Klepp og Per Christian Ellefsen som Elling.

Foto: Motlys/Sandrew Metronome Norge / CORNELIUS POPPE / NTB

Felles for disse er at forfatteren har kostet på seg å skrive en hel roman­serie. I slike tilfeller hører vi ofte forfatteren si at personen sto så levende fram at de ikke klarte å legge dem fra seg.

Karakteren ble altså så interessant for forfatteren selv at de nærmest krevde å leve videre i nye bøker. Det er et godt tegn.

Når vi leserne får følge samme hovedperson i flere bøker, får han eller hun tid og rom til å etablere seg.

Og så har du unntak, da

En forfatter som raskt dukker opp når du tenker på minne­verdige hoved­personer, er Dag Solstad. Hans manns­personer lever for så vidt normale liv i en vanlig norsk virkelighet, i nesten demonstrativt normale yrker, som lærer og kemner.

Allikevel er vi mange som lett ser for oss Elias Rukla klikke over paraplyen sin i skole­gården, eller kemneren Bjørn Hansen sette seg i rullestol i en stille protest.

Når jeg skal prøve å forklare hvorfor akkurat Solstad sine hoved­personer blir ikoniske, kommer jeg til kort. Jeg har studert litteratur­vitenskapelige teorier så jeg ble blå i trynet, men lærte vi egentlig noe lurt om hva som gjør en litterær figur minne­verdig?

Persontegning har vært uglesett

Jeg ringer Tone Selboe. Hun har skrevet den lille boka «Hva er en roman» og jobber med en ny bok om 1800-talls­romaner. Det er en litterær periode som virkelig satte karakter­tegning i front.

Jeg klager til Tone over at jeg synes det er vanskelig å sette ord på hva det er som gjør en litterær figur minne­verdig. Selboe er enig.

– Vi mangler et godt voka­bular for å analysere person­tegning. Man kommer ikke så veldig langt med de gamle begrepene om flat og rund karakter.

Faktisk har det vært tabu i litteratur­teori å fokusere på person­tegning, mener professoren:

– Man har nok vært redd for å behandle fiktive personer som om de var ekte mennesker. Realistiske romaner med karakter i fokus har ikke vært viet så mye opp­merk­som­het blant forskere på nitti- og totusen­tallet.

Men Selboe ser at interessen for litterære personer er i ferd med å snu blant studentene.

For unge lesere er litterære personer som er larger than life gjerne inn­gangs­porten til en lang­varig kjærlighet til litteratur. Selboe og jeg deler inntrykket av at dagens lesere er sultne på store personligheter i litteraturen, sånne som vi finner i klassikerne.

Tone minner meg på hvor mange romaner fra 1800-tallet som faktisk er oppkalt etter hoved­personen sin: «Anne Karenina» av Tolstoj, «David Copper­field» av Dickens, «Madame Bovary» av Flaubert, «Effi Brest» av Theodore Fontane, «Jane Eyre» av Brontë, for å nevne noen.

Da er det liksom ingen tvil om hvem som står i sentrum. Og verdens første roman er faktisk også oppkalt etter helten sin.

«Don Quijote de La Mancha» av Miguel de Cervantes kom ut tidlig på 1600-tallet og regnes som den første romanen. Han byr på to svært minne­verdige figurer: Den lange og hengslete Don Quijote, som fekter med vin­dmøller, og hans trauste tjener, Sancho Panza. Til og med hesten, Rosinante, er minneverdig!

Selboe ser ett tegn til endring, i det flere skjønn­litterære forfattere velger å skrive historiske romaner. Da er det lov å slå seg litt mer løs, og man kan lete opp virkelige, store personligheter fra historien og dikte videre på deres liv.

Så hvis du vil fylle hodet ditt med farge­rike personer, så er det kanskje historiske romaner du skal oppsøke nå.

Så gjenstår det å se om dagens forfattere vil finne tilbake lysten til å skape karakterer med minneverdige karakter­trekk.

Ukas dikt

Mars har virkelig levert under pari som vår­måned, i hvert fall her på Øst­landet. Null sol, snø­rester ligger igjen i skitne is­hauger, og høstens råtne blader har gjort come­back som brune, sørpe­våte hauger i byens parker.

Is­kalde vinder har fått meg til å hente fram igjen den store vinter­jakka. På vei hjem fra jobben kikker jeg desperat etter skudd på buskene eller tegn til den først krokusen, uten hell.

Men jeg kan ikke sur­mule meg gjennom hele mars, så jeg gikk til poesien for å finne skjønn­het i det grå.

Joakim Kjørsvik ga i fjor ut «År og dag», en tjukk bok med haiku­dikt gjennom et år. Han finner både skjønn­het og humor i vanlig hver­­dager. Der fant jeg to vårdikt som straks satte meg i bedre humør:

En titt fremover

For tiden koser jeg meg glugg skvett ihjel med å lese Hallgrimur Helgasons historiske roman om da nordmenn brakte silde­fisket og moderniteten til Island rundt 1880. Snakk om minneverdig person­galleri!

«Seksti kilo sol­skinn» er en språklig fryd å lese, og jeg satt på første rad da Helgason besøkte Oslo sist uke. I det neste Bok­brevet får du høre om hvordan Helgason har fornyet det islandske språket, og gitt over­setteren sin mye å bryne seg på.

Innen da har også Helgason vært på besøk i «Åpen bok» hos Cille Biermann, så du selv kan få høre noen av hans elle­ville historier.

Kommentér

Nå er jeg spent på dine innspill: Hvilke figurer i norsk litteratur synes du er minne­verdige? Hva skal til for at en karakter får leve videre i hodet ditt? Savner du også mer farge­rike personer i sam­tids­litteraturen?