Er Ine riktig for Høyre?

3 hours ago 2

Høyres valgkomité møtes på et hemmelig sted i Oslo på lørdag. Det skaper et inntrykk av at det er fryktelig spennende ting som skal skje, siden de må holde det hele skjult. For eksempel hvem som skal møte dem for en samtale.

Man skulle tro valget av ny høyreleder var underlagt sikkerhetsloven og et spørsmål om rikets sikkerhet, med dette nivået av hemmelighold.

Samtidig er budskapet er at det ikke kommer til å skje noe av interesse i helgen. De skal bare snakke med noen kandidater og gå gjennom tusenvis av forslag de har fått fra partiet. Ingenting å se her.

Vel.

Det er én avklaring alle venter på: Stiller Ine Eriksen Søreide som lederkandidat?

Sier hun ja, vil mange i partiet begeistres. Resten kan antagelig fint leve med det.

Men – det er også en frykt for at det i praksis blir en kroning av henne, uten noen videre debatt. Så lenge hun ikke avklarer dette offentlig, ligger den brakk.

Lederstrid kan være partienes største skrekk. Men mangelen på debatt er enda farligere.

I påvente av en ny partileder, kommer ikke partiet videre. Det er stor misnøye nå, etter et skrekkelig valgresultat. Erna Solberg har i praksis abdisert allerede, og overlatt til neste generasjon å holde partiet flytende. Og det med rette. Den dagen statsbudsjettet ble lagt frem, var hun på en gründerkonferanse i Stockholm.

Men folk i partiet venter på at Søreide skal si hva hun vil. Det er tilløp til irritasjon over at hun ikke bare kan si det.

Hvis hun lander på et nei, bør andre mulige kandidater få nok tid til å trygge partiet på at de faktisk duger.

Men også om hun sier ja, bør partiet ta en skikkelig debatt om hun er riktig leder. Og med utgangspunkt i hva hun i så fall vil med partiet. Hun skal faktisk velges, aktivt, selv om hun er forhåndsfavoritt.

Hun har vært en så åpenbar lederkandidat, i så lang tid, at dét ikke har blitt diskutert.

Mens tiden går, hører jeg stadig oftere innvendinger mot at hun bør bli partileder. Det handler i all hovedsak om at hun ikke har sagt hva hun vil. Hvis hun er usikker, er hun ikke rett leder, er et argument. Og hvor god er hun til å ta store, vanskelige beslutninger på kort tid (slik man må som statsminister) hvis hun ikke klarer å si ja eller nei til dette?

Hun er kanskje litt lyseblå for noen og for mye en del av Erna-æraen. For mye det gamle regimet, altså.

Andre trekker frem at hun er så privat. Alle, også partiledere, har rett til privatliv. Men litt må man by på, slik politikken er blitt.

Det finnes også motargumenter mot disse innvendingene.

At hun er litt sentrumsorientert, kan antagelig balanseres med en mørkeblå nestleder, som Peter Frølich eller Ola Svenneby.

Og må man vise frem kjøkkenet sitt til hele landet for å bli regnet som en seriøs politiker? Med både strykebrett, Jägermeister og generelt rot?

Eller stille opp sammen med kjæresten i matchende julepysj, slik Tonje Brenna gjorde?

Norsk politikk har plass til flere mennesketyper. Autentisitet er ikke det samme som flest mulig detaljer om hjemmets indre liv.

Men mens valgkomiteen i Høyre skal jobbe sakte og grundig og ikke rushe noen avklaringer, fortsetter den slags tankekjør.

Det haster ikke å lande hvem som skal bli partileder, men det trengs god nok tid til en åpen debatt. Om retning, og om personkabal.

Etter valget har Høyre færre folk og flere problemer. Hele kyststripen ble tapt til Frp. Det handler om mye mer enn formuesskatt og at velgerne var lei Erna Solberg.

I øyeblikket gjør det lite at Høyre har mistet motorkraften. Arbeiderpartiet har funnet opp et nytt nivå for selvskading.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article