Et kunstverk av en kuk

Dickpics er en viktig del av livet og jobben til Jostein Kjærandsen.

Fotografiene hans viser én gang for alle:

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Det er utsmykningen.

Kroker, børster, pigger og vedheng som minner om nebb eller hender. Alt er å finne på kjønnsorganene til soppmyggen – skviset inn på bare en halv millimeter.

Så intrikat vakre er de at professoren snakker begeistret om skjønnhet før han begynner å snakke om fagfeltet sitt, insekter.

– Det har en estetisk verdi. Jeg er fascinert av formene!

Hver soppmygg-art har sin egen variant. Men hva skal myggen med et såpass underlig underliv?

– Det er en voldsom eksplosjon av former og strukturer, så det må jo ha en funksjon, sier Kjærandsen.

Kanskje er det så enkelt som at du ikke skal søle bort sæd på en hunnmygg av feil art, som uansett ikke kan bli mor til dine barn.

– En teori er at det kan være en nøkkel og en lås. De har strukturer som de kitler hunnen med under paring; hvis de er på rett plass, så blir det en match.

Men det er få harde data om saken. Kjærandsen er litt fristet av en alternativ forklaring.

– Jeg har en tanke om at det kan være det som kalles seksuell seleksjon: At de rett og slett viser hverandre kjønnsorganene under paringsspillet, sier han.

– Det er veldig mange andre ting i naturen som er utviklet på den måten, som at fugler har flotte farger og lange fjær. Det gjør de for å imponere damene.

Kjærandsen kunne vært mer sikker i sin sak om han hadde observert akten litt oftere. Da kunne han for eksempel sett om noen må gi opp paringen fordi de ikke passer sammen fysisk.

– Dessverre har jeg sjelden klart å se paring i det hele tatt. Soppmyggene er vanskelige å komme innpå, og flyr gjerne på én eller to meters hold.

Soppmyggen svermer ikke, men samler seg ofte rundt matfatet – altså på en sopp.

– Akkurat hvordan de konkurrerer og sånn, det vet jeg ikke. Men jeg har observert at hannene kan bruke framføttene og gripe om basis på vingen på hunnen, så de kan fly i tandem.

Det er drøyt 100 år siden man lærte å skille insektarter fra hverandre ved nærstudier av kjønnsorganene.

– Spesielt hannene har unike strukturer som gjør at du kan kjenne dem igjen, sier Kjærandsen.

På disse bildene ser du hele kjønnsorganet til hannen øverst. Nederst er et vedheng som kalles gonostylus tatt ut og forstørret ytterligere. Det fungerer som en klo og griper rundt hunnens genitalier under paringen.

– Er kjønnsorganene 100 prosent unike for hver art, uten unntak?

– Det er jo litt sånn høna og egget, for vi har ofte definert artene ut ifra at de har unike kjønnsorgan. Vi beskriver dem som ser ulike ut, sier Kjærandsen.

(Etter at DNA-tester ble vanlig, har det vist seg at genetikken og utseendet stort sett tegner det samme bildet av myggenes slektstre. Men forskerne er tidvis litt uenige om hva som skal regnes som en art, så du får ikke to streker under et enkelt svar.)

Soppmyggen er en av insektgruppene som har de aller mest prydelige penisene. Det vil si: Strengt tatt er selve penis en knøttliten greie inne i de organene du ser bilde av her.

– Egentlig er det sekundære kjønnsorganer vi ser. Altså andre strukturer som ligger rundt, som er med i paringen.

Bakkroppene må tas ut og prepareres for at detaljene skal avsløres.

– Vi varmer dem i melkesyre i en mikrobølgeovn i 15–20 sekunder. Da klarner de. Vevet inni forsvinner, sånn at du ser bare det ytre skjelettet, og alle strukturene kommer klart fram, sier Kjærandsen.

Bildene hans var vært vist offentlig én dag under Mørketidsnatt i Tromsø. På selveste Valentinsdagen åpnet en større utstilling i Lodz i Polen, der et 40-tall bilder skal få henge ut mars.

– Det er litt av poenget at de skal være store, opp i plakatstørrelse.

Soppmygg minner mye om de myggartene som stikker deg, men et trent øye ser at de er ekstra langbeinte og pukkelryggede.

De lever av å bryter ned vekster i naturen. Inkludert steinsoppen og kremlene du plukker for å spise; i dem kan larvene holde fest.

Men de er nyttige, insisterer Kjærandsen. Mange av artene har larver som spiser dødt trevirke.

– De har litt samme funksjon som meitemarken har i jordsmonnet.

Verken nytteverdien eller kunstferdige kjønnsorganer gjør soppmyggen populær. Det er et lite miljø av entusiastiske eksperter.

– Vi er en gjeng på fire–fem i Norden som jobber tett sammen. Så det er ikke mange, men ...

Kjærandsen er sentral i jobben med å lage en manual over alle de 1200 artene i Norden. Nesten 200 av dem regner de som nye for vitenskapen.

– Så vi har strevd litt med å få forskningsmidler til det her, da. Det er ikke det som selger mest.

– Du blir ikke litt lei av soppmygg innimellom?

– Nei. Jeg er fascinert av dette. Det har blitt et slags livsmål eller karrieremål å klare å få ut denne manualen før jeg går av med pensjon. Og det kan faktisk holde hardt. Vi har brukt fem år nå på det første volumet, sier professoren.

– Men det er et mål, da. Hvis jeg går av som 70-åring, så har jeg et drøyt tiår igjen.

• Jostein Kjærandsen er professor i entomologi på Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø. Hvis du vil lese mer om soppmyggens samspill med andre arter, kan du lese hans artikkel på forskning.no.