Et svar til Sjølie

OPPVARMING. En demonstrant holder en modell av jordkloden med flammer, på en demonstrasjon i Haag i Nederland i 2025. Foto: Peter Dejong / AP / NTB

Øystein Sjølie er igjen ute med en ny runde kritikk av forskere som hever sin stemme på klimaets vegne.

Dette er et leserinnlegg

Sunniva Holmås Eidsvoll har 22.10 en to-the-point kommentar til Sjølies synspunkter, men siden jeg (på ny) er av de som blir brukt av Sjølies eksempel på forskere som lar målet hellige middelet i klimakampen, vil jeg gjerne komme med noen kommentarer.

Samme dag som Sjølies innlegg sto på trykk arrangerte Akademisk forum et debattmøte med tittelen “Forskeren som aktivist”, der blant andre  Anne Spurkland snakket om sin rolle som “aktivist” relatert til pandemier og vaksine, og jeg om min rolle som “aktivist” på klimasiden. Poenget for oss begge var at så lenge “aktivismen” besto å si tydelig fra, basert på forskning, så er det ikke bare en rett, men for mange også en følt moralsk plikt å si I fra, selv om det er mer bekvemt å søke tilflukt i det mytologiske elfenbenstårnet.

Dag O. Hessen svarer Øystein Sjølie. Foto: Jørgen Braastad / VG / NTB

Sjølies argument har alltid vært at det koster for mye å redusere utslippene, i alle fall i Norge. 21. oktober arrangerte Norges bank og NBIM et høyprofilert klimasymposium med ledende internasjonale økonomer, klimaforskere og også med innlegg fra Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken, og Al Gore. Sistnevnte havner trolig i Sjølies “aktivist”-kategori, men neppe Lagarde og de andre som deltok. Dagen etterlot ingen tvil om alvoret, kostnadene ved klimaendringer og behovet for utslippskutt. Noe av det flere pekte på var risikoen for ikke-lineære responser, vippeunkter, både i klimasystemer, økosystemer og økonomi, der de første kan trigge de siste.

Mot slutten henviser Sjølie til et brev der200 akademikere (meg inkludert) skrev til Statsminister Støre og ba om en sluttdato for norsk oljeutvinning, med begrunnelsen at dette var nødvendig for en grønn omstilling. Dette oppfattes av Sjølie som aktivisme. Hans andre sluttpoeng er en pågående klimarettssak der blant andre jeg er innkalt som ekspertvitne. Sjølie gjentar nok en gang sitt argument om at disse utslippene utgjør en så liten fraksjon av de globale utslippene at det er meningsløst å tillegge de noen skadeeffekt.

Aker BPs egen utredning anslår de totale brutto forbrenningsutslipp for petroleum produsert fra Yggdrasil-området til å være størst i 2028, på rett under 37 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, og med kumulative utslipp på 267 millioner tonn CO₂-ekvivalenter I feltets levetid. Norges totale årlige utslipp er på ca 46 millioner tonn CO₂e (dette gjelder bare innelandsutslippene). Yggdrasil er et stort utslipp, og argumentet om at det blir lite i global sammenheng er et klassisk allmenningens tragedie-argument. Det samme kan man hevde om ethvert kinesisk kullkraftverk, ja alle enkeltutslipp, men det er den kumulative effekten av disse som utgjør den klimatrusselen som selv Sjølie sier har erkjenner.

En gang het det at “the solution to pollution is dilution”, men det er en grunn til at vi forbyr enkeltutslipp av gifter og ozonnedbrytende stoffer, og har påbudt rensning av punktslipp av svovel (som har løst forsuringsproblemet). Relativt sett har også store enkeltutslipp store effekter, og de samfunnsmessige effekter for helse, finans, infrastruktur – ja det meste, som vil følge av «business as usual». Den mest kostbare aktivismen på sikt er den Sjølie står for.