Et vendepunkt i historien

Nå har han gjort det.

Etter å ha snakket om det, truet med det og advart om det, har Israels statsminister Benjamin Netanyahu satt et stort og pågående angrep på Irans atomprogram.

Angrepet har vært nøye planlagt og dimensjonene er store. Israel har ikke bare angrepet atominstallasjoner rundt om i landet. De har også angrepet og rammet det iranske lederskapet. Kanskje håper de også å velte regimet i Iran.

Det er ingen vei tilbake nå, hverken for Israel eller Iran, i hvert fall ikke på kort sikt.

Ydmyker svekket Iran

Det er gode militære grunner til at Israel valgte å angripe nå.

For det første er Iran svekket over hele Midtøsten. Flere av deres støttespillere rundt om i regionen er enten borte eller veldig redusert.

Hizbollah, den mektige libanesiske organisasjonen, har lenge vært en trussel mot Israel. Med Hizbollah, hadde Iran en mulighet til å ramme Israel hardt, kontant og raskt.

Men etter krigen med Israel i fjor, er Hizbollah satt tilbake. Lederskapet er drept og de er militært lite å stille opp med mot Israel. Irans andre allierte som grenset til Israel, var regimet til Bashar Al-Assad i Syria. Det ramlet sammen som et korthus rett før nyttår i fjor.

I tillegg er Hamas og Islamsk jihad, grupper som Iran støttet, ikke lenger noen militær trussel fra Gaza.

Dernest ser det ut som de israelske jagerflyene tilnærmet har fått operere fritt inne i iransk luftrom.

Det er oppsiktsvekkende og ydmykende for Iran. Det har de kunnet gjøre fordi mye av det iranske luftvernet ble ødelagt i de tidligere angrepene mot Iran i fjor, angrep som var små i skala sammenlignet med det vi nå er vitne til, men som må sees i sammenheng med dagens angrep.

Israel har også vist at de har svært god etterretning inne i Iran. For eksempel drepte Israel Hamas-leder Ismail Haniyeh mens han var på besøk i Teheran i fjor, nok en ydmykelse for iranerne.

Kjølig respons fra USA

Dette var ikke en situasjon som ville vare for alltid. Iran vil bygge opp luftforsvaret sitt igjen, for eksempel med russisk eller kinesisk hjelp. De vil også kunne gjenoppbygge sine allianser i regionen.

Etterretning er ferskvare og iranerne må ha gjort justeringer etter alle tilbakeslagene.

Militært var det derfor gunstig tidspunkt, men dette er likevel et sjansespill med store og dype konsekvenser for Israel, Netanyahu og hele Midtøsten.

Det kan heller ikke utelukkes at den stigende internasjonale kritikken mot krigføringen i Gaza, har vært en del av bildet for israelerne. Netanyahu kan også hatt sine egne innenrikspolitiske kalkyler, selv om alvoret i dette er stort for hele den israelske staten.

Det største usikkerhetsfaktoren nå er USA.

USAs utenriksminister Marco Rubio sendte ut en ganske kald uttalelse etter angrepet. Ingenting om forsvar av Israel, ingenting om at det var et nødvendig angrep, men en understrekning av at Israel gjorde dette alene, at USA ikke var involvert og en advarsel til Iran om ikke å angripe amerikanske interesser.

USA kan bli dratt med

USA og Iran var parallelt med dagens angrep i gang med forhandlinger om Irans atomprogram. Det var tegn til at de ikke gikk så bra. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) erklærte i går at Iran ikke overholdt sine forpliktelser i henhold til ikkespredningsavtalen om atomvåpen.

Hva som har skjedd av dialog mellom USA og Israel i lukkede kanaler, vet vi ikke. Men skal vi dømme fra de amerikanske reaksjonene, skjer dette angrepet på tross av deres vilje.

USA kan likevel bli dratt med i dette. Iran kan velge å angripe amerikanske militærbaser fordi USA og Israel er i en så tett allianse, eller angrepet på Israel kan bli så kraftig at det USA føler seg forpliktet til å forsvare Israel.

En annen risikofaktor, er at vi ikke vet hvor godt det israelske angrepet lykkes, eller om det i det hele tatt er mulig for Israel å ødelegge Irans atomprogram.

Israel har to ganger gjort noe lignende. De angrep atomprogrammene til Irak i 1981 og Syria i 2007.

Men det var små programmer i to forholdsvis svake stater. Begge var avhengig av utenlandsk hjelp med sine atomprogram og det var forholdsvis enkle militære operasjoner sammenlignet med det som nå skjer i Iran.

Iran er en langt større stat med et helt annen tilfang av ekspertise og muligheter til å fortsette med utviklingen av atomprogrammet på egen hånd etter at dette er over.

Fortsatt en stormakt

Det er heller ikke slik at Iran ikke har noe å svare med militært. De er svekket, men er fortsatt en stormakt i Midtøsten som tenker på strategisk og langsiktig.

Det revolusjonære regimet har kjempet for egen overlevelse før. Med store omkostninger, klarte de å forsvare seg mot Irak på 1980-tallet og det sjiamuslimske regimet overlevde.

Samtidig vet også Iran at det politiske bildet i USA har endret seg. Trump ønsker ikke en storkrig i Midtøsten som direkte og indirekte vil ramme samarbeidspartnere som Saudi-Arabia og Qatar. Iran kan derfor være ha interesse av ikke brenne alle broene. Det er et komplisert politiske bakteppe som henger bak dagens angrep.

Timene og dagene som kommer vil gi fortelle oss mer om hvor dette bærer. Kanskje vil framtidens historikere se på de siste årene som en eneste, stor sammenhengende krig mellom Israel og Iran med brutale kapitler i både Gaza, Syria og Libanon, og at nattens angrep var et vendepunkt.

Fram til i fjor, hadde Israel aldri angrepet Iran direkte og omvendt. Begge land holdt igjen. De visste hvor risikabelt dette var for dem begge. De nøyde seg med å utkjempe sine kriger i skyggene og via andre parter.

Nå er alt mer åpent, usikkert og enda farligere.