4 hours ago
1
Foto: Leon Neal / Reuters / NTBUSAs nye strategi for nasjonal sikkerhet er et dokument preget av store omprioriteringer, usammenhengende resonnementer og krasse formuleringer. Presidenten fremstilles som både fredsfyrste og krigsherre, men som strategi er dokumentet mangelfullt.
Asle Toje
Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.
Det er en opphopning av ulike taktikker, mer enn en overordnet strategi. Dette er ikke tilfeldig. Dokumentet har en åpenbar politisk funksjon. Trump søker å berolige egne tilhengere, særlig de som er urolige for følgene av hans utenrikspolitiske engasjementer.
I så måte kan det sammenlignes med Norges egen Nasjonale sikkerhetsstrategi som for første gang kom ut i mai. Dennes svakhet er at den mangler prioriteringsevne. Den har ambisjoner som overstiger Norges evner og ressurser. Mer av mangt, men ikke mindre av noe.
NSS-strategien bekrefter Maga-bevegelsens grunnverdier. Det blir slutt på neoliberal intervensjonisme, neoliberal migrasjonspolitikk og neoliberal globalisme. Sett i dette lys er det grunn til å advare mot å tillegge dokumentet større strategisk vekt enn det faktisk har.
Likevel har teksten skapt betydelig uro i Europa.
Les også
Torbjørn Røe Isaksen: Kina løper, vi rusler
Foto: Evan Vucci / AP / NTBAt USAs president i sin retorikk nærmer seg Xi, Modi og Putins forestillinger om en multipolar verdensorden, er blant de mildere anklagene. The Economist beskriver det som et «i sannhet radikalt dokument».
Europa er i ferd med å avskaffe seg selv, hevder NSS. «På lang sikt», advarer den, «er det mer enn sannsynlig at visse NATO-medlemmer senest innen noen få tiår vil bli flertalls ikke-europeere.» Dette skaper «synkende fødselsrater og tap av nasjonal identitet og selvtillit.»
Mest bemerkelsesverdig er det at dokumentet entusiastisk heier fram «patriotiske», dvs. hva hovedstrømsmediene stemplet som «høyreekstreme» partier i Europa, og erklærer at deres vekst i valg er «kilde til stor optimisme».
Reaksjonene fra europeisk hold var forutsigbart surmagede: Tysklands kansler Merz omtaler strategien som «uakseptabel», mens EUs rådspresident Costa betegner den som «innblanding». «Dette kjenner vi oss ikke igjen i,» sa utenriksminister Barth Eide.
Spesielt påstandene om at Europa gjennom masseinnvandring, sensur og innskrenket demokrati er på vei mot «sivilisatorisk selvutslettelse» – er en konklusjon som følger logisk fra visepresident J. D. Vances München-tale, men ikke fra Europas meningskorridor.
Poenget enkelte overser, er at det er USA som er sikkerhetsleverandøren.
Det er da viktigere hva de mener om oss enn hva vi mener om dem. NSS kan også leses som en intervensjon –hva Europa må fikse for at verdifelleskapet som underbygger alliansen skal bestå.
Vi må ikke bli ‘aftenpostske’: Ikke alt som kommer fra Washington som kan avfeies som tøv. Europas globale betydning er, rent faktisk, avtakende. Andel av globalt BNP – er ned fra 25 prosent i 1990 til 14 prosent i dag. Storbritannia og Frankrike er nær bankerott.
Tyskland – Europas industrielle lokomotiv – står i reell fare for avindustrialisering, ikke minst som følge av grønne energipriser som driver tungindustrien ut av landet. Dette er en følge av politiske veivalg. Slike realiteter er ikke avhengig av om avsenderen heter Trump.
Reaksjonene på NSS avslører dessuten et grunnleggende europeisk problem: Mangel på handlekraft. De har ikke fått kontroll på innvandringen, overreguleringen og forsvarsevnen. Europas eliter taler og utreder, men effektiv handling uteblir ofte.
Fakta forblir fakta, også når de uttales av en politisk motstander. Slutten på den liberale verdensordenen og USAs uomstridte hegemoni er ikke Trumps påfunn, og heller ikke et resultat av russisk påvirkning, men en realitet.
Den fremvoksende verdensordenen er multipolar – ikke fordi USA har blitt svakere, men fordi andre makter, særlig Kina, India og Russland, har styrket seg. Dessuten er USAs parhest, Europa, så svekket at vi ikke lengre er noen udelt attraktiv geopolitisk partner.
Når Trump påpeker dette, er det i seg selv uttrykk for utenrikspolitisk realisme. Det innebærer heller ikke at USA er isolasjonistisk. Tvert imot fremmer han en oppdatert Monroe-doktrine som hevder USAs hegemoni på den amerikanske kontinent.
Den varslede tilbaketrekningen fra Europa springer derfor ikke kun ut av Maga-ideologi, men også av strategisk prioritering.
Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTBEuropas sikkerhetspolitiske avhengighet av USA er derfor først og fremst et resultat av egne politiske valg. Det nye er at den amerikanske misnøyen nå artikuleres uten omsvøp. I stedet for å klage over ‘tonen’, kunne Europa med fordel reflektere over sine egne mangler.
Hva består egentlig det genuint europeiske bidraget til verdenspolitikken i? I EUs Sikkerhetsstrategi fra 2003 var ambisjonen klar: EU ville lede verden gjennom «effektiv multilateralisme». Slik ble det ikke.
Europa tapte terreng til både USA og Kina.
Innen informasjonsteknologi har amerikanerne kommet så langt i forkant at vi har mistet dem av syne, og nå står bilindustrien i fare for å avvikles – dels fordi EU ville forby forbrenningsmotorene som tyskerne er verdensledende på.
I stedet for økonomisk vekst satset Brussel på sinnelagsetikk. Resultatet er ‘industridødare’ som Green Deal, samt et vell av direktiver som rammer bedrifter og forbrukere. Nå har EU senket farten, uten å justere kursen. Bensinmotoren fikk plutselig galgenfrist.
Ursula von der Leyen forsøker i sin andre periode på å reparere skaden hun gjorde i sin første. Aktsomhetsdirektivet skal forenkles, klimamålene nedjusteres, og forestillingen om ‘myk makt’, altså at verden vil etterligne Europa, tones ned.
Samtidig svarer EU med straffebøter mot amerikanske teknologiselskaper – noe Washington oppfatter som handelshindrende. Trump-administrasjonen tolker dette som en fiendtlig handling. Som jo er ukokt i øyeblikket da vår uunnværlige partner vurderer å dumpe Europa.
Som i de fleste samlivsdramaer er skylden å finne på begge sider. Ønsket om å bli forstått er gjerne sterkere enn viljen til å forstå. Forholdet mellom Europa og USA trenger ikke ende i brudd, men dette forutsetter en mer realistisk forståelse av gjensidige interesser.
Også Trumps mest provoserende formuleringer bør leses med analytisk distanse. Begreper som «sivilisatorisk selvutslettelse» er ment å provosere og minner om konklusjonen på min egen Europatriologi.
Les på E24+
Gullprisen kan nå nye høyder i 2026
I litteraturen er overdrivelse legitimt; i statsdokumenter mindre så. Likevel er ikke slike utsagn uten kjerne av sannhet. Europa står overfor reelle utfordringer knyttet til ukontrollert innvandring og kulturell svekkelse. Europas ledersjikt er – virkelig – en del av problemet.
Samtidig bidrar deler av venstresiden til å legitimere islamistiske strømninger, særlig i deres intifada-romantisering. Resultatet er en gjenoppblomstring av voldelig antisemittisme i Europa. Det grønne spranget har omsatt øko-radikalisme til økonomisk motgang.
Man behøver ikke være en Maga-tilhenger for å stille spørsmål ved Europas nåværende kurs.
Dette gjelder hele kontinentet, ikke bare EU. Hva er våre nasjonale interesser? Hvem representerer egentlig våre ledere, foruten ‘verden’ og minoritetene?
På sikt er det naivt å tro at verden vil følge Europa fordi kontinentet regulerer mest, tilbyr de mest generøse velferdsordninger, den høyeste beskatningen av middelklassen og har den snilleste asylpraksisen.
Uten økonomisk vekst, utenrikspolitisk realisme og kulturell gjenfødelse vil Europa svekkelse tilta. Spørsmålet er om NSS har rett i at det bare er den nye høyresiden som kan bringe kursendringer, eller om Europas ledere er bedre enn sitt rykte?
Dette er E24s faste spaltister
Alle spaltene kan leses her.
TEKNOLOGI. Sophia Adampour
Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.
TEKNOLOGI. Eirin Larsen
Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.
TEKNOLOGI. Ishita Barua
KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.
UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide
Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.
UTENRIKS. Espen Barth Eide
Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.
UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje
Utenrikspolitisk kommentator og forsker.
POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.
Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.
POLITIKK. Mathias Fischer
Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.
EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell
Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
EU OG EUROPA. George Riekeles
Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.
OLJEFONDET. Carine Smith Ihenacho
Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.
NÆRINGSLIV. Johan Andresen
Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.
SKATT. Bettina Banoun
Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.
English (US)